Konflikt i fjellheimen

For mange, og stadig flere, er vinterferie ensbetydende med hytta på fjellet. Vel fortjent og typisk norsk, kunne man vel si. Frilufts entusiast og tidligere riksadvokat og høyesterettsdommer Georg F r. Rieber-mohn har en litt annen innfallsvinkel: Den bevisste ødeleggelsen av vill og urørt natur er ett av våre største miljøproblemer, og den mest effektive av dem alle er utbyggingen av store hyttefelt. I Aftenposten retter han skarp kritikk mot rikspolitikerne som «uten reservasjoner har latt bygdekommunene utfolde seg og tillatt en rekke «byer» av luksuriøse fritidsboliger.» Hyttemarkedet har i det store og hele hatt en jevn og sterk vekst, uavhengig av nedgangen på boligmarkedet.

I VINTER meldes det om rekordartet etterspørsel i de mest populaere områdene, noe som tilskrives kombinasjonen av økonomisk gode tider og gode snøforhold. På landsbasis innvies årlig tusener av nye hytter, og titusener av hytteprosjekter befinner seg i planprosessen. Og hyttefelt som har det meste til felles med boligfelt får sine paralleller i leilighetskomplekser på størrelse med hele bydeler. Alt dette legger nødvendigvis beslag på – og setter sitt preg på – en økende andel av den naere fjellheimen.

AT ANDELEN norsk villmarksnatur dermed minker år for år, er ganske uomtvistelig. Det kan heller ikke vaere saerlig tvil om at summen av alle realiserte hyttedrømmer mange steder har kommet i konflikt med allmenne friluftsinteresser, interessers om også hytteeierne må antas å dele. Bak denneinteressekonfliktene r dett o faktorer som peker seg ut, bortsett fra velstand og snødybde. Under den rødgrønne regjeringen fikk klimapolitikk mer oppmerksomhet enn miljøvern og klassisk naturvern.

OG FRA DEN nåvaerende regjeringen har det gått ut et bud til fylkes- og lokale myndigheter om økt bruk av jastempelet i regulerings- og byggesaker. Lokalt selvstyre er et viktig prinsipp. Men små kommuner med utsikter til økte inntekter og med begrensede fagmiljøer, for eksempel på naturforvaltning, kan ikke med rimelighet forventes å ta nasjonale helhetshensyn. Det kan bare nasjonale myndigheter og store, ressurssterke kommuner. Som Rieber-mohn påpeker, blir rekkefølgen feil med økt lokal frihet før større kommuneenheter.

” At andelen norsk villmarksnatur dermed minker år for år, er ganske uomtvistelig.