Baklengs inn i fremtiden?
De fotavtrykk som settes i byen vår nå, skal eksistere i lang fremtid.
Jeg er en av mange som reiste fra byen og som nå har flyttet hjem igjen. Boligpolitikk har vaert en del av mitt arbeid i 20 år. Jeg har lest gjennom planer og dokumenter, og jeg savner den røde tråden. Det gjorde Farsund kommune også.
Allerede i 2012 ble det besluttet å utarbeide en visjonsplan for teknisk sektor. Denne ble utarbeidet som et resultat av at« vekst og levekår s utfordringene ikke var tilfredsstillende behandlet i kommuneplanens samfunnsdel».
DET ER GANSKE oppsiktsvekkende i seg selv, at man «glemmer» å ivareta den fysiske tilretteleggingen for å vaere en attraktiv bokommune. Det stadfester vel faktisk at den røde tråden har manglet i hvordan kommunen forvalter sin boligpolitikk og stedsutvikling. Resultatet er det mange meninger om, og slik vil det vel alltid vaere. Gåsholmen, Torvet og Amfi har blitt byrom med ulike kvaliteter, med mine briller på ser jeg byrom med få grønne lunger. Det eksisterer få lekeareal, og jeg lurer på om barn og ungdom i det hele tatt har blitt vurdert som brukere av byrom.
At man har klart å bygge Amfi uten en eneste «grønn» kvadratmeter, er for meg uforståelig. Det minner om en kommune som bevisst går baklengs inn i fremtiden.
SOM INNBYGGER og mor ønsker jeg at byrommet blir forvaltet og utviklet for fremtiden, og for alle innbyggere. Uten å vaere for påståelig, så tror jeg Farsunds innbyggere hadde prioritert «liv i byen» og «utsikt til sjøen» ganske høyt i en spørreundersøkelse. Kommunen har et stort ansvar for å tilrettelegge
slik at innbyggere kan bli hørt, og de langsiktige forpliktelsene bør nedfelles nettopp i en byplan. Nå skal vi få ny videregående skole på plass, som en del av byens hjerte. Våre ungdommer (inkludert min datter) skal ferdes og oppholde seg i byrommet, de er en viktig del av det pulserende byliv vi ønsker i Farsund. Hvem har spurt hva de ønsker? Hvor forpliktende blir «visjonene»?
Jeg kunne listet opp flere faktorer, og det handler ikke om hvem som har rett, men faktisk om at en byplan vil sikre at kommunen ser sentrumsutviklingen helhetlig, for naering, eldre men også barn og ungdom. Utformingen av en helhetlig boligpolitikk (for hele kommunen) er naermest ikke-eksisterende i kommunen, og det finnes i dag ikke én fagplan for dette området. Vel, det finnes jo en visjonsplan (hva betyr egentlig det?), men leser man den ser man at kommunestyret ikke tar hensyn til noe av det som er skrevet der. Det er for øvrig en fremtidsrettet plan, men den er ikke forankret.
FORVALTNING av det offentlige rom krever en helhetlig byplan. I avisen uttalte kommunen at det ikke trengs en fortettingsplan, men at man (igjen) skal se enkeltområder isolert sett og omregulere deretter. All honnør til Høyre, som også i Farøy-saken har presisert at naering er viktig og at forvaltning av det offentlige byrom krever en helhetlig byplan. Hva slags argumenter taler imot en god byplan? (eller er det sterke utviklere som presser på for å få saker raskt gjennom).
Rambøll skriver følgende om byrom/ grøntareal: «Gode byrom danner rammen om liv og aktivitet. De innbyr til opphold og frister til å gå til fots til butikken til jobb eller skole. De innbyr til å spasere, leke, se på livet, opptre og nyte våren. Gode byrom trekker til seg folk og folk trekker til seg flere folk. Det er viktig å ha god nok kvalitet til at folk ønsker å vaere der og at de er villige til å vente litt ekstra på bussen». God stedsutvikling er god folkehelse.
HAR POLITIKERNE lest den rapporten de selv har bestilt? Det mangler jo også et svaert viktig aspekt i «fortettingsstrategien», og det er folkehelse. Et kjapt Google-søk gir uhorvelig mange gode tips hvis dere ikke har tid til å sette dere inn i faget. Se også http://www.stedsutvikling.no fra Regjeringen.
Utfordringer også Farsund står ovenfor i et langsiktig perspektiv. Nye befolkningsgrupper, nye livsstiler og endrede boligpreferanser må ivaretas dersom Farsund kommune ønsker å vaere attraktive på arbeids- og boligmarkedet.
Det er et faktum at vi står overfor en større demografisk endring, både med tanke på eldrebølgen, men minst like viktig er det at pr 2016 levde 38 prosent i enehusholdninger. Dette tallet er økende.
Alexandria Algard, president i Norske arkitekters landsforbund (NAL) påpekte under Arendalsuka 2017: «– Tidsbruksundersøkelse fra SSB viser at vi i dag er to timer mer alene pr. døgn enn vi var for 20 år siden. En del av sosialiseringen som tidligere skjedde i eneboligen med kjernefamilien, vil for mange som bor alene, skje på en annen måte i dag. Det stiller nye krav til boligene og omgivelsene, sier hun.» Nye måter å leve på krever innovative tanker i kommunen.
CIRKA 80 PROSENT av eneboligene er ikke tilpasset alderdom, dette faller sammen med at kommunene i langt større grad ønsker at innbyggerne skal bo hjemme så lenge som mulig. Det trengs dermed en mer differensiert boligutvikling. Farsund må, på lik linje med andre kommuner, se verdien i at både arkitektur og boligbygging har noe med samfunnsstrukturen og gjøre. Politisk snakker man ofte om kvantitet, det snakkes derimot lite om sammensetning av befolkningsgrupper og det faktum at dagens boligområder ofte tiltenkes en homogen gruppe. Boligutvikling og planlegging er god folkehelse, og generasjonsmiks skaper sosial tilhørighet.
Farsund kommune bør etablere en arena hvor private aktører, naeringsliv og kommunen i fellesskap ser på hvilke utfordringer man står overfor. Vi bør legge bort «Bare det ae fint å sjå på»-holdningene. Fysisk utforming er kun en side av saken, ikke glem menneskene som skal leve og ferdes her også (i tillegg til å parkere).
De fotavtrykk som settes i byen vår nå, skal eksistere i lang fremtid. Delvis privatisering av havneområde, mindre grønne lunger og begrenset tilgang for allmenheten er nesten umulig å reversere. Investorer og utviklere må gjerne vaere med, men da i lokaldemokratiske prosesser, og ikke hestehandel på bakrommet.
Vi bør legge bort «Bare det ae fint å sjå på»holdningene.