Påskehytter på Båro
Har du vaert på Borhaug 2. påskedag, så vet du hva jeg snakker om. Påskehyttene. Den spesielle tradisjonen der ute i kommunens siste stopp før havet gaper. Som innflytter måtte jeg se det før jeg skjønte hva det egentlig var. Og kanskje har jeg ennå ikke forstått det helt. For jeg må innrømme at jeg kommer jo aldri lengre enn to stopp.
En stol ledig rundt et bord i le av vinden, venner som smiler bedre enn sola og drar deg inn i fellesskapet mens de serverer suppe og en kopp kaffe. Og godteri! Jeg blir sittende.
Gjestfriheten der ute har jammen ikke blåst på havet!
På samme måte søker Jesus fellesskap med deg. Johannes skriver at Jesus står for døren og banker, og den som hører ham og slipper ham inn, får erfare et himmelsk blikk og et vennskap av én som ikke haster videre når livets søte side har tatt slutt.
Ekte gjestfrihet handler om det oppriktige ønsket om å bli kjent med den andre og gi den andre rom til å vaere seg selv, ikke det man ønsker den andre skal vaere, eller en etterligning av verten eller vertinnen.
«På seg selv kjenner man ingen andre», sies det, og langt mindre når det er snakk om å kjenne Jesus. Derfor søker Jesus etter det gjestfrie rommet i hjertet ditt, hvor du faktisk kan oppdage hvem han ER. Men han må slippe inn og slippe til, og det er noe ganske annet enn å ha en tro på Guds eksistens. Men vet du – det er langt bedre enn hva noe menneske kan håpe på!