Egentlig beundrer jeg villblomster.
Tittelen henspeiler ikke på Carl I. Hagen, men på Åse Astri i hagen.
ÅSE ASTRI BAKKA I LØRDAGSKOMMENTAR,
Det er mai og vår. Alle vet hva dét betyr; folk som har holdt seg innomhus i flere måneder kraeler seg plutselig ut. I hagene. For nå er det på tide å klippe og så og luke og plante og vaske og rydde og male og antagelig drysse litt økologisk, kortreist gullstøv over det hele som en fortryllende finish før bilder av herligheten deles via sosiale medier.
Én ting alle disse får til å vokse seg stort og sterkt, er min dårlige samvittighet. Og litt irritasjon, dersom hagearbeidet innbefatter bruk av motoriserte redskaper tidlige morgener og sene kvelder.
FØR VI KJØPTE hus var jeg ganske sikker på at en egen hage og jeg kom til å bli bestevenner. Vi kom til å henge sammen i tykt og tynt og tilbringe mengder med tid sammen. Jeg hadde full tro på at jeg kom til å sørge for at vennskapet spiret og grodde ved hjelp av gjødsel både form av kjaerlighet, tid og kompost. Det begynte bra. Den første våren la jeg ned mye tid. Jeg var en del av hurra-det-ervår-jeg-kan-stelle-i-hagen-gjengen. Men så viste det seg fort at fingrene mine er ikke så grønne som jeg hadde trodd. For ikke snakke om tålmodigheten. Den er vel mer grå. For når jeg har luket i det samme bedet tretten ganger, så synes jeg at det bedet kan la meg få fred. Lenge. Og hvorfor har plenen det så travelt med å vokse ut igjen like etter at den akkurat er klippet?
OG EFØYEN? Pføy! Den er et kapittel for seg selv. Før syntes jeg det så så koselig ut når hus hadde hele vegger dekket av eføy. Men det var før jeg så den grådige veksten på naert hold; hvordan røttene sprer seg som kreftceller på veggene, og hvordan den sniker seg rundt og forsøker å bedekke hele terrassen vår. Tror den at den blir belønnet med ekstra gjødning dersom den pakker inn alt?
Klatreplanter kan også skade både treverk og mur: «Når slyngtråder presser seg inn i små furer, blir de etter hvert større og kan slippe vann inn i veggen» heter det på nettstedet byggogbevar.no. Her står også å lese at klatreplanter ikke bør dekke hele vegger ettersom dette kan føre til at fuktighet i og på vegger bruker lenger tid på å tørke opp – med de skader dette kan medføre. Jeg tok ansvar i så måte tidligere i vår. Etter å ha klippet eføyen ned i metervis hvert år, bestemte jeg meg for bokstavelig talt å ta ondet ved røttene med hekksaks og sag. Da var det faktisk gøy å jobbe i hagen – for resultatene var så store og tydelige.
JEG ER ALTSÅ veldig glad i naturen. Herom må det ikke herske tvil. Jeg tilbringer gjerne tid ute i naturen. Legg merke til at jeg skrev «ute i naturen». Jeg skulle ønske naturen kunne respektere eiendomsgrenser. Hit, men ikke lenger, liksom. Når man har plukket og styrt og plantet og gjort hagen fin og presentabel, så burde alle frø og uhumskheter holde seg utenfor grensen. Det hadde vaert noe.
For ikke å snakke om sneglene. Jeg irriterer meg imidlertid ikke like mye over dem som mange andre gjør. Noen gjør det nesten til sitt livs kamp å holde dem unna. Jeg synes det sier mye om folk hvordan de velger å angripe snegleproblemet. Jeg kjenner for eksempel en person som er pen i tøyet, velfrisert og dannet på de fleste vis. Man spiser med kniv og gaffel, ikke bare med gaffel. Men når det kommer til sneglene, så plukkes de opp med bare fingrene og samles i en klissete klynge midt i nevene før de enten kastes langt av sted
eller legges ned og klippes i to. Jeg spiser gjerne mat med bare gaffel og går med umake sokker, men jeg hadde aldri løftet en snegle med hendene. Da jeg plutselig oppdaget en snegle på det ene buksebeinet mitt for en tid tilbake, overrasket jeg til og med meg selv med de påfølgende, instinktive hoppene og sprettene mine. Og klippe et levende vesen i biter? Aldri.
NÅR ALT DETTE er sagt, skal jeg likevel innrømme at også jeg tidvis finner glede og nytte av hagearbeid. Det er fin tidtrøyte dersom hjernen føles ekstra full. Da kan repetitivt arbeid, som luking, vaere en fin anledning for sinnet å bearbeide og sortere ting. Og så er det selvfølgelig kjekt å se at det blir fint rundt meg.
Jeg har ofte mange planer om alt jeg skal gjøre i hagen når jeg har fridager og hverdagen endelig gir meg tid. Men hvis det da for eksempel skulle bli et fryktelig ruskevaer, så blir jeg ikke så veldig lei meg. Gode, plausible grunner for utsettelser tas ofte imot med åpne armer. Men det straffer seg i andre enden. Denne våren må vi ta et skikkelig tak utenfor. Planen er derfor å se et par tankevekkende dokumentarer på Netflix og skynde meg ut før hjernen rekker å fordøye inntrykkene… AVSLUTNINGSVIS må jeg innrømme at jeg ikke alltid vet hva som er ugress og hva som er «ekte» blomster. Det er ikke jeg som har plantet utenfor huset, jeg kom på en måte til dekket bord – eller plantet bed. Jeg har fjernet feil plante flere ganger. Noen ganger med vilje.
Egentlig beundrer jeg nemlig villblomster. De som ikke bryr seg om forventningene rundt seg, men som vokser seg store og sterke på egne premisser. Som blomstrer midt i betongen eller mellom roser og margeritter. Dersom noen prøver å luke dem bort, så kjemper de seg tilbake og blir minst like sterke som de var før. Hvis jeg skal vaere aerlig, så synes jeg mange typer villblomster kan vaere betraktelig mer sjarmerende og vakre enn de spesialtilpassede hageplantene. Og jada; jeg mener dette også i overført betydning. Selvfølgelig.
God helg – med eller uten hagearbeid!