En gamlis krysser sine spor
En mann er på vei opp Trappegaten i Farsund, passasjen som leder til Eilert Sundt videregående skole fra Verven. Omtrent halvveis stopper han, blir stående på et repos, snur seg, ser utover, smiler, fortsetter.
Vi ser han bevege seg opp på plenen utenfor skolen, videre ut mot pynten, han stanser på en av steinsettingene ved platået, ser seg rundt. Han ser opp på skolebygningen – like majestetisk som den gang han spent og usikker troppet opp en augustdag for kanskje førti år siden?
Kanskje kommer det en veldig strøm av minner over han, som om en flokk indre sommerfugler letter samtidig; han kan umulig fange alle. Fysikksalen og biologisalen, hvem har vel ikke tatt feil trapp der en gang? De trange klasserommene, fylt til randen av ungdommer, ungdommer med en ny innstilling, en ny og annerledes start; ikke mer mas om lekser, ingen meldingsbok; frihet under ansvar, på tide å bli voksen. Luktene: Nytt miljø, nye bøker, nye jenter.
MANNEN GÅR innover i hagen, studerer stubbene av to traer som har blitt saget ned. Kanskje har han drukket vin under dem med en kjaereste, en gang de ville vaere alene og stakk fra de andre? Han gynger noen ganger i det myke mosegresset, før han blir stående å skue utover Farsunds innseiling, fylles kanskje av flere minner, kanskje av takknemlighet, ydmykhet. Angrer han på noe? Eller tenker han kanskje: Hvem har ikke latt sin tyngde hvile her? Og tankene går til de tusenvis av unge menn, unge kvinner, deilige unge mennesker, de som har stått akkurat her, i gresset, og sett ut på det samme han ser nå; en gammel innseiling, men også en utseiling, det første virkelig meningsfulle stoppestedet på veien mot universitetsutdannelser, arbeid i inn- og utland, voksenlivet.
Bak han: Den første insitusjonen hvor han ble behandlet som et voksent, selvstendig individ, med alt det innebar av forventninger om både ansvarlighet, fremgang og kutyme; en leken verden, nesten uten begrensninger, men også et sted du laerte å tenke før du snakket, et sted hvor du laerte å se at folk kom fra ulike steder, men samtidig sto på lik grunn. Der var der hans solidaritet ble støpt, i en verden hvor dannelse var like sentralt som utdannelse; folkeskikk, respekt for egen og andres verdighet, integritet, din plass i fellesskapet: Dannelse uten piano.
MANNEN BEVEGER seg tilbake til platået mot sør. Sto det en benk der tidligere? En vippe? Han sender en tanke til norsklaereren, hun som påpekte at han skrev for kort til å få toppkarakter – hun er borte nå. Fysikklaereren som bestandig gikk i dress - borte nå. Som elev antok han at de alltid hadde vaert der, så formiddabel var deres kunnskap. Og denne vokser ytterligere i sammenligning med dagens elevers hjerteløse mentor og bestevenn, lektor Google.
Mannen setter seg ned, tar frem en termos, skjenker kaffe i sin kopp, åpner avisen Lister, blar, stopper opp, setter fra seg koppen. Vi ser han lese artikkelen «Sliter med dårlig trivsel», som omhandler en elevundersøkelse ved skolen han nå befinner seg ved. Vi leser over skuldra hans at elevene sier de opplever mye mobbing.
Det går et synlig sukk gjennom mannen, vi ser kroppen hans synke litt sammen, som om han får vekt på skuldrene. Han blir sittende å se tomt ut i luften, holder hånden på haken. Dette pågår i flere minutter. Han snur seg og ser på bygningen igjen.
Borte er noe av den gløden vi så i blikket hans ved ankomst. Han heller ut kaffen, skjenker ny, drikker, stille. Så pakker han sakene sine, reiser seg, snur seg, gir et lite nikk. Mannen rusler ut den veien han kom, og det er først nå vi legger merke til at det er en enkel tusjtegning av John Lennon på sekken. Under står det: All You Need Is Love.