Vis-todne og bondesø

I gamle dager kunne folk bli bergtatt og risikere å forsvinne for bestandig blant underjordiske tusser og troll.

Heldigvis var det en vei tilbake for de som lot seg narre i slik en felle. Var man standhaftig og nektet å ta til seg av vått eller tørt, måtte trollfolket gi tapt og slippe dem ut igjen.

Nå var det ikke så ofte slik trollskap inntraff. Hvis noen forsvant bak alle hauger, var det vanligvis fordi en hadde gått seg bort i den hildrende tåkeheimen, eller hadde vildret seg om når tussmørke svartmalte blånene i landskapet. Heldige var den som da hadde pårørende som kunne gå til Vis-todne i Aa sogn og be om hjelp. For hun kunne bestandig «se for seg» hvor den savnede var, enten det var folk eller fe som var kommet bort.

FOLK SA at Vis-todne* var «synsk», og at hun hadde vaert det helt fra barndommen av. Så snart hun laerte å snakke, kunne hun fortelle om alskens dulgte løyndommer som ellers var skjult for leg og laerd. Ja, etter som årene gikk opparbeidet hun seg så stor heder og aktelse for sine overjordiske kunnskaper at stjernetegnet Orion i mange bygdelag på Agder ble omtalt som Vis-todnes rokk.

Blant hennes mest kjente spådommer er disse to: «En gang skal Kvåsfossen bli slik at laksen kan svømme opp til Lygnevannet», og «når Lygna flommer over «Kong Brings Bro», er verdens ende naer».

I dag vet vi at den første spådommen gikk i oppfyllelse da laksetrappa i Kvåsfossen ble åpnet i 2014. Den andre spådommen har heldigvis ikke slått til. Men vi bør kanskje tilføye «enda», for det er bare 2-3 år siden storflommen Synne sveipte over «Kong Brings Bro», den eldgamle demningen som knytter Bringsjordneset til Bringsjord.

JOHAN Th. Storaker, som midt på 1800-tallet samlet inn folkesagn i Lister og Mandals amt, ble fortalt at Vis-todne ble synsk da hun spiste fett fra en kvitorm som moren på jonsåk-kvelden egenhendig hadde fanget på et ormeting og kokt i svartgryta si.

Det gikk slik til at under kokingen måtte moren ut i fjøset for å oppsøke et avtrede der. Hun formante datteren om at hun måtte passe vel på gryta, men forbød henne å kikke ned i den.

Men Todne var som barn flest. Hennes nysgjerrighet var vakt, og en liten bel senere kunne hun ikke baere seg og lettet lokket. Stor var hennes undring da hun så en blaere så blank som av skinnende gull flyte på oppkoket. Den var så vakker at hun bare måtte ta på den. Men da sprakk den med et smell og hun brente seg på fingeren. Med et ulykkelig skrik puttet hun fingeren i munnen for å lindre smerten, og slik suget hun i seg fett fra kvitormen.

BESTEMOR i Nyhuset, som ble født et par tiår etter at Storaker samlet inn dette sagnet, tok avstand fra at jentas synske evner stammet fra krefter hentet fra sataniske vesen. I et juleselskap fortalte hun at i hennes barndom i Dragedalen mente de at jenta var synsk fordi hun ble født med visdomstenner, og at i kallenavnet «Vis-todne», refererte «Vis» til visdom og «Todne» til tǫnne; (barne) dialektisk for tenner: ei tǫnn, flere tǫnne, jfr tonnebisse).

Selv heller jeg mest mot bestemors forklaring, da den på sitt vis bekreftes av jentas originale kallenavn. Tradisjonen om at fett fra kvitorm gir synske evner, er vel egentlig en utbredt løyndom fra Svarteboken, og derfor lett å gripe til for en som ikke hadde levd så tett på barnet.