Ønnen fra Aa
I FOLKETROEN var ild og stål gode hjelpemidler mot trolldom, men også korsets tegn og Fader Vår ble benyttet med hell. Mange hadde også tillit til at kraften i byggkorn kunne fordrive mørkemaktene, noe som trolig hadde sammenheng med at kornet ble brukt i ølbrygging.
Foran de store høytidene ble øl brygget i store mengder rundt på bygdene, og da var det sedvane at også reisende som gjorde en stopp, fikk smake på brygget. Som takk for traktementet måtte de utbringe en skål for tuntreet og de gode kreftene som fra fordums tid huserte der på gården. Denne «tunskåla» ble bare halvveis drukket ut, for resten skulle tømmes på tuntreets røtter.
I AUDNEDAL gikk det ord etter Vis-todne at hun skal ha sagt: «Hadde folk visst hvor kraftig det vann er hvori bygg settes i bløt til malt, ville de delt det mellom seg i agalskåler». (= det skållignende festet/ underlaget til eikenøtter).
Det faktum at bygg kan redde liv og helse fikk «Bondesønnen fra Aa» erfare**. En varm sensommerdag hadde gutten vaert et aerend på gården Opsal som ligger ved Opteånas øvre løp.
På hjemveien stanset han ved Gulltjern for å brønne hesten. Ved det vannet skal det i hedensk tid stått et gudehov. Men selv etter at Hellig-olav jevnet det med jorden, fortsatte mørkemakter og trolldom å husere i området.
NOEN MENTE at haugfolket bodde i fjellet nord for tjernet, andre at de holdt til i Runesteinslia. Denne lia, som strekker seg fra Gulltjern og ned mot Herdal, ble kalt så fordi det fra gammelt av stod en runestein der. Tradisjonen vil ha det til at det var Hellig-olav selv som hogg inn runene med sverdet sitt. Grunnet utbedring og omlegging av veien ble runesteinen senere flyttet ned til kvernhuset i Herdal.
Bondesønnen, som var trøtt og varm og uten større respekt for trollskap, fikk en innskytelse og ropte opp mot fjellskrenten: «Er det her en får tunskåla»? Da hørtes en hul stemme inne fra berget: «Knud Kvi, tapp i! Bondesønnen fra Aa vil ha drikka».
Og så hendte det at en énfota trollkar kom hoppende fram bak en rullestein med et gedigent, sølvbeslått horn fylt med skummende drikke. Bondesønnen tok begjaerlig imot hornet, men så husket han på sin mors innstendige advarsel om aldri å smake på «vått eller tørt» fra trollfolk, og tømte ut innholdet med et kast over skulderen. Noen dråper traff hestens lend, og de var så sterke at de svidde av hårene.
Med et fast grep om drikkehornet red så gutten alt hva remmer og tøy kunne holde nedover dalen. Men bak seg hørte han at det ble ropt fra fjellet: «Enfot, Enfot, spring å ta mannen på renna»! Den énfota trollkaren kom etter i store sprang for å gripe rømlingen i den digre klosaksen sin, men han klarte ikke å ta gutten igjen før de var nede på Rom-sletta. Da var hesten sprengt og segnet stakkåndet om på veien.
HELDIGVIS er det slik at når nøden er størst, er hjelpen naermest. En gammel kone ropte til bondesønnen at han skulle springe inn i en modnet byggåker som stod der i veikanten. Han gjorde så og reddet derved liv og helse, for troll kan ikke trå inn i bygg.
Det medne, sølvbeslåtte drikkehornet skal senere blitt sendt til skattkammeret i kongens København. Der skal også hedersfolk fra Lyngdal sett det utstilt. Men så må det ha skjedd noe plunder og vas, for nå blir det sagt at hornet er registrert som «Norsk middelalderlig Kongeregalie».