Journalist Camilla Klungland Ousdal har gjort noe viktig.
Årets lokalavis har brukt åtte sider på å fortelle historier om det å vaere skeiv på Sørlandet og i Lister. Historier som er hårreisende på sine måter.
Det er historier om selvmord, påkjenninger andre slipper unna og menneskemøter hvor man ikke blir trodd på at man er den man er.
Og det er som Eline gjenforteller sin mor i Lister24: Den eneste bekymringen jeg har Eline, det er all den dritten du må ta imot fra andre her før du kan flytte bort herfra.
DET SAMME sa mamma til meg.
Vel og merke har syv år gått fort fra jeg kom ut til mamma og pappa – og til i dag. Mye har skjedd på kort tid, det viser også undersøkelser på våre egne holdninger i Norge. Likevel er det alltid vi på Sørlandet som henger etter. Det er ganske snodig faktisk. Og jeg tror aldri jeg kommer til å skjønne det. Er vi trege av natur og dårligere på kunnskap?
Jeg tror ikke det. Jeg tror vi er redde for det ukjente.
Journalist Camilla Klungland Ousdal har gjort noe viktig. Ikke bare har hun gitt en stemme i en lokalavis til politiske engasjerte mennesker i homokampen. Hun har rullet opp en åtte siders artikkel om et tema et stort mindretall faktisk baerer negative holdninger til. Et tema om mennesker som er seg selv. Født seg selv.
SØRLANDETS MENN er faktisk den rake motsetning til kvinner i Oslo. De to gruppene lever på to ulike planeter med to ulike virkelighetsoppfattelser. Ikke misforstå meg. Jeg sier ikke at det ene er mer riktig enn det andre, vi skal
ha respekt for hverandres syn, men de to ulike gruppene legger til grunn helt ulike perspektiver på hva de mener er rett og galt. For min personlige del kommer jeg verst ut blant sørlandske menn.
17 prosent, altså i underkant av hver femte mann i et av verdens mest tolerante land, jeg møter på jobb, på gata eller på byen grøsser av tanken på homofili og homofile menn. Uten å kjenne meg blir jeg altså et grøssmoment for en rekke personer jeg aldri før har snakket med. Det er sprøtt.
Og da blir jeg kanskje fanget av moralprekens ånd. For det må da vaere mulig å leve mitt liv, uten at noen trenger å legge seg i det? Det er kanskje det mest stilte spørsmålet i diskusjonen om rettigheter og lesbiske, homofiles, bifiles og transpersoners plass i samfunnet.
TALLENE er altså klare. Sørlandet kommer dårligst ut. I løpet av august skal en ny levekårsundersøkelsen blant befolkningen med Lhbt-bakgrunn offentliggjøres. Den vil gi en status på Agders situasjon. Jeg tror ikke det blir ståhei og jubel.
Og det henger nok sammen med noe av det Glenn Joachim drar frem i intervjuet fra helgen. Han forteller på en viktig måte at foreldre ikke alltid trenger å se det. Selv om mitt tilfelle var soleklart, møtte jeg også mennesker som ble sjokkert over at jeg ble tiltrukket av menn.
Det handler ikke om at foreldrene våre ikke ser oss, men det handler om at kunnskapen om noe mer enn det heteronormative forholdet som har vaert pensum i all tid, uteblir.
JEG MENER vi må sett i gang med politiske tiltak. Og som medlem av kommunestyret i Farsund vil gjøre nettopp det. En ting er politiske symboler. Ordfører Arnt Abrahamsen skal ha stor takk for å tørre å heise regnbueflagget under Skeive Sørlandsdager i fjor. Selv om han mener det var hans plikt som ordfører for alle i kommunen, er ikke det tilfelle for andre ordførere. Det krever mot å gjøre en slik handling. Kanskje spesielt på Sørlandet.
Men vi må også tørre å gå lengre. Ikke for å drive homopropaganda flere religiøse og konservativ miljøer mener det er. Men å opplyse om de faktiske realitetene vi mennesker møter på.
For å si det sånn: Kunne jeg valgt ville jeg hatt stasjonsvogn, to barn og ei kone. Ja, og en hund som ikke snøsser. Det ville gjort livet så mye enklere.
VI TRENGER kompetansen i skolen og barnehagen. I den alderen hvor barn er mest mottakelig for det som for voksne virker så veldig fjernt. Legninger, seksuelle orienteringer og mangfold av kjaerlighet er mer enn propaganda. Det er laerdommen om hvem vi er, at kjaerlighet er lov og at vi ikke begrenses til rammer satt av folk rundt oss – men av oss selv.
Å heve våre skoler med rosa kompetanse vil vaere å følge ungdomsskolelaerer Ida Elles fotspor. Hun er en av de mange kunnskapsrike og kloke laererne vi har i Farsundskolen. Ikke bare er hun flink på sitt fagfelt, hun ser også behovene hos våre elever. De som historisk sett aldri har vaert utsatt for mer press, mer konkurranse og flere psykiske lidelser. De trenger å høre mulighetene, fremfor begrensningene. Og ved at Ida slipper skeive til i sitt klasserom, er hun med på å sette en åpen dagsorden hvor flere får komme til.
SÅ KJAERE ALLE dere som støtter kampen for et mangfoldig Lister. Som mener at det å vaere skeiv eller bruke andre pronomen enn mann og kvinne er greit. Si det høyt. Jeg trenger å høre det. Eline, Glenn Joachim, Jimmi og Bent også. Han som sitter bak sine skapdører og ikke vet hvordan han skal leve med seg selv. Og hun som forsvinner i seg selv, fordi hun selv er for mye å takle.
Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen. Hverdagsheltene våre er de som ikke har superkrefter, men som bruker kraften i ordene som forandrer holdningene. Det er ganske enkelt, men det krever også sitt.
Og kanskje slipper foreldre med unge homofile, lesbiske, bifile og transpersonale barn og fortelle det både jeg og Eline fikk høre fra våre mødre. Fordi i Lister er det å vaere seg selv godt nok.
Uten å kjenne meg blir jeg altså et grøssmoment for en rekke personer jeg aldri før har snakket med.