Kanin og kaos
Som nevnt i mitt forrige skråblikk har jeg nylig gått til innkjøp av enda et dyr, denne gangen en kanin. Hun heter Bernie, kort for Bearnaisesaus. Dette er fordi jeg også skaffet meg en katt i fjor som jeg valgte å kalle Biffen, og så ville jeg at de to dyrene skulle ha navn som passet fint sammen. Synes du det var morsomt? Nei? Det synes ikke veterinaeren til Bernie heller da jeg prøvde å forklare henne det, men jaja.
Poenget er i hvert fall at mitt forhold til dyr er i ferd med å bli en naermest usunn avhengighet. Jeg har så mye omsorg i meg som jeg må få utløp for, og svaret blir kjaeledyr. Bernie er fire år gammel og ble adoptert etter at forrige eier måtte flytte, så nå bor hun fast i kollektivet jeg og tre andre deler midt i Oslo. En hybelkanin om du vil.
Jeg liker ikke når kaniner blir stengt inne i bur, så Bernie er frittgående og gjør for det meste som hun vil. Dette har ført til kallenavnet hennes «Djevelrotta», med tanke på at hun nå har blitt alfaen i kollektivet, plutselig eier alle tingene våre, dreper alle plantene mine og hopper frem og tilbake over ansiktet mitt når hun har bestemt at jeg har sovet lenge nok. Allikevel så er jeg sinnsykt glad i henne, selv om hun åpenbart utnytter meg.
Nå er hun på sommerferie her i Farsund, og har også tatt over hele verandaen, stuen og kjøkkenet, og blitt sjef over både hunden og katten hjemme. Vil dette hjelpe på omsorgs-behovet eller blir jeg nødt til å skaffe meg flere dyr? Vi får se.