Årne­ska­me­ra­te­ne

Jeg voks­te opp på År­nes i Lyng­dal. Her var vi man­ge barn som lek­te og had­de det gøy.

Lister - - GOD HELG -

De førs­te åre­ne jeg lev­de var jeg li­den­ska­pe­lig opp­tatt av å leke i sand­kas­sen og da lik­te jeg spe­si­elt godt å byg­ge hus med ga­ra­sje. Og da plas­ser­te jeg det kja­eres­te jeg ei­de i ga­ra­sjen; En gul Por­sche.

I vok­sen al­der har tran­gen etter å byg­ge noe av­tatt da jeg ikke li­ker å bli møk­ke­te på hen­de­ne og be­kla­ge­lig­vis er så hel­dig og eie ti tom­mel­tot­ter. Jeg har i vok­sen al­der blitt for­talt at jeg var og spur­te min ka­me­rat Kim om han ikke vil­le va­ere med Teia og leke på aete­pat­ten. Så leke­plas­sen var mitt hjem de førs­te åre­ne.

DA SAND­KAS­SEN ble uin­ter­es­sant be­gyn­te bar­na på År­nes og slå ball. Og så spil­te vi et spill der vi slo en ball over hu­set og så skul­le bar­na på den and­re si­den av hu­set ta imot. Hvis vi ikke grei­de å slå den over hu­set rop­te bar­na på den and­re si­den av hu­set «anti­o­ver, kom ikke over». Knall­g­øy!

Å spil­le med klinke­ku­ler var po­pu­la­ert. Det enes­te pro­ble­met var at Ron­ny had­de så fryk­te­lig man­ge klinke­ku­ler. Så hvis jeg, Tor Jon­ny el­ler Bør­ge le­det og trod­de vi had­de vun­net spil­let tok Ron­ny bare og hen­tet fle­re klinke­ku­ler. Jeg hus­ker den ene gan­gen Bør­ge le­det klinke­kule kon­kur­ran­sen og skul­le til å hen­te ge­vins­ten som lå på bak­ken på leke­plas­sen. Da gikk Ron­ny og skul­le hen­te fle­re klinke­ku­ler. Da sa min bror Jørn At­le at Bør­ge bare bur­de leg­ge klinke­ku­le­ne i vot­te­ne sine og sprin­ge hjem. Og det gjor­de Bør­ge.

RON­NY var en god nabo og ar­beid­som kar. Han var en gutt al­le i nabo­la­get lik­te og be­und­ret. Ron­ny pluk­ket eike­nøt­ter i en sab­la fart. Hvis jeg had­de pluk­ket ti eike­nøt­ter had­de Ron­ny pluk­ket 100 eike­nøt­ter. Ron­ny tok meg med opp i heia bak Ei­nar for å la­ere meg noen «sam­le eike­nøt­ter-triks». Men jeg ble ut­slitt etter ti mi­nut­ter.

Da man had­de pluk­ket eike­nøt­ter kun­ne man le­ve­re dem på gam­le Rocky ved Lyng­dal råd­hus og få kilo­pris. Det var en av de førs­te mu­lig­he­te­ne til å tje­ne pen­ger for bar­na på 80-tal­let.

VI SPIL­TE MYE FOT­BALL på År­nes da vi kom i skole­al­der. På grus­ba­nen på År­nes var der man­ge gode vin­ne­re og man­ge dår­li­ge ta­pe­re. Vi spil­te også fot­ball på en plass som vi kal­te «inn­heg­nin­gen». Den lå like ved År­nes sko­le. Der had­de vi sto­re mål og spilt på gress. Her så jeg tid­lig sto­re ta­len­ter som se­ne­re blant an­net har spilt for IK Start.

Når jeg ten­ker på fot­ball og År­nes har det blitt man­ge ta­len­ter ut av spill på grus­ba­nen og mil­jø­et her. Jeg kan nev­ne Ste­fan Strand­berg, Ing­vild Stens­land, Kim Ha­ege­land, Kai Ha­ege­land og Es­pen Ha­ege­land. Og 40 pro­sent av da­gens 11er på Lyng­dal A- lag har til­hø­rig­het til År­nes.

Men i gym­sa­len var jeg best. På År­nes sko­le er der en gym­sal som pas­ser meg per­fekt som fot­ball­spil­ler. Gym­sa­len er li­ten og da treng­te jeg ikke å sprin­ge så mye.

Ten­nis spil­te vi også på År­nes. Bør­ge og jeg spil­te mye. Det gjor­de Ole og jeg også. De var like gode som meg, men jeg vant. Hvis noe he­ter kje­de­lig Drillo­ten­nis så spil­te jeg det. Som 9-åring var jeg opp­tatt av og spil­le kal­ku­lert, og men­te at her gjel­der det å unn­gå feil og unn­gå og slå i net­tet. Min bror Jørn At­le , Bør­ge og na­bo­en Ole spil­te flott tek­nisk ten­nis og var mer opp­tatt av sti­len enn av re­sul­ta­tet. JEG VAR EN MAMMADALT da jeg var li­ten, så hver fredag og søn­dag var jeg med mam­ma og spil­te bin­go. Ofte var også mam­mas gode venn­in­ne Oline med. Jeg lik­te å spil­le bin­go men det bes­te jeg viss­te var og se mam­mas an­sikts­u­t­rykk når hun vant. Hun ble glad og da ble jeg glad. Jeg kan ennå hus­ke når jeg vant en halv kilo gris på Jule­bin­go­en på Lyng­dal sta­dio­en. Jeg hyl­te av gle­de! På nytt­års­af­ten blir det som kjent skutt opp man­ge ra­ket­ter. 1. nytt­års­dag sam­let al­le bar­na på År­nes opp ra­ket­te­ne og le­ver­te dem hos den flot­te År­nes-man­nen Roald. Be­løn­nin­gen var smør­buk­ker og det lik­te Årne­ska­me­ra­te­ne.

JEG ER TAKKNEMLIG for at jeg voks­te opp på År­nes og fikk så man­ge gode ven­ner. En venn kjen­ner dine in­ners­te tan­ker og drøm­mer, stil­ler opp og støt­ter deg og tror på deg også når du er opp­gitt over deg selv og fø­ler deg langt nede. Jeg me­ner en na­er venn er en du all­tid kan søke råd hos, pra­te om alt med, få opp­munt­ring hos, grå­te hos - el­ler le sam­men med. Og ikke minst en venn er en som lyt­ter med både hjer­te og hode, og som er aer­lig, – selv når sann­he­ten ikke er det du øns­ker å høre. For en god venn bør va­ere helt aer­lig og kun­ne si ting som ver­ken er lett å høre el­ler lett å for­tel­le.

Vi er vel in­gen per­fek­te i den­ne ver­de­nen, men der er håp. Det kan jeg lo­ve dere.

Stå på al­le sam­men og husk at i ned­over­bak­ke går det som re­gel opp­over.

God helg til al­le Lis­ters le­se­re og en god klem til Årne­ska­me­ra­te­ne!

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.