Jom­fru Mei­er

Lister - - GOD HELG -

En gam­mel his­to­rie fra gjest­gi­ve­ri­et i ned­re Rør­vik, – fra 1828.

En sein haust­kveld, den 15. sep­tem­ber 1828, kom der en ung kvin­ne til ned­re Rør­vik og bad om lo­sji for nat­ten.

NÅ VAR DET IKKE noe uvan­lig at der kom rei­sen­de og bad om natte­lo­sji på Rør­vik. Gar­den lå like ved si­den av den gam­le ride­veis­for­bin­del­sen mel­lom aust- og vest­lan­det. De som den gang bod­de i ned­re Rør­vik, beste­far An­ders Chris­ti­an og beste­mor

Guri, drev gjest­gi­ve­ri i det rum­me­li­ge to eta­sjes hus som var byg­get vel et snes år tid­li­ge­re og An­ders Chris­ti­an had­de fer­gin­gen over fjor­den til Fe­da. Men om­sten­dig­he­te­ne som ut­vik­let seg om­kring den­ne rei­sen­de, var en slik art at det mind­tes av slek­ten i ge­ne­ra­sjo­ner. ÷÷÷z÷jeg vil her gjen­gi til­dra­gel­sen slik som min far for­tal­te den 70-80 år etter. Vi­de­re støt­ter jeg min fram­stil­ling til den vid­løf­ti­ge vitne­for­kla­ring som i sa­kens an­led­ning ble opp­tatt av so­ren­skri­ve­ren og fin­nes inn­ført i Flekke­fjords Jus­tis­pro­to­kol­len for den ti­den. Det som kom fram un­der det­te for­hør, stem­mer fullt ut med den munt­li­ge over­le­ve­ring og un­der­byg­ger den­ne i fle­re de­tal­jer.

Over­le­ve­rin­gen be­ret­ter om en jom­fru Mei­er (jom­fru var den ti­den en van­lig be­teg­nel­se for et yng­re kvinne­men­nes­ke, helst av høy­ere stand). Den­ne jom­fru kom med hesteskyss fra skysskif­tet på Birke­land i Lyng­dal. Der var kor­te skysskif­ter den gang da skys­sin­gen fore­gikk med ride­hest. Kjøre­vei­en fra Lyng­dal til Rør­vik var ikke byg­get da, - den­ne blei først åp­net i be­gyn­nel­sen av 1830 åre­ne.

MED HEST og skyss­kar kom der­for jom­fru­en gamle­vei­en ned over Gamle­gjøy­da. Da de kom fram på bak­ken, så langt at de lun­ne se fjor­den, var det ikke mu­lig å få hes­ten til å gå len­ge­re. Det­te til tross for at en ald­rig tid­li­ge­re had­de mer­ket at hes­ten had­de til­bøye­lig­het til å bli «sta». Skyss­ka­ren, Terje Mas­sen Øi­ga­ren, måt­te der­for bin­de hes­ten der oppe, og føl­ge jom­fru­en med hen­nes reise­tøy ned til går­den.

Beste­far An­ders holdt da på å gå til sengs, og beste­mor Guri tok imot den rei­sen­de og an­vis­te hen­ne va­er­el­se i stor­stu­en i sønd­re ende av hu­set. Det­te va­er­el­se med den gam­le «him­mel­seng» var brukt som gjeste­va­er­el­se. På beste­mors spørs­mål for­klar­te den rei­sen­de at hun var en jom­fru Mei­er, at hun kom fra Man­dal hvor en søs­ter var død for et år si­den. Nå ak­tet hun seg til Eger­sund, hvor hun had­de en an­nen søs­ter, - den enes­te hun nå had­de å støt­te seg til. Jom­fru­en var me­get al­vor­lig stemt og drog fle­re dype sukk, og be­kla­get seg at hun var ut­mat­tet etter rei­sen. Hun var kledd i en mørke­grønn «frakk» med en svart kjo­le un­der, kap­pe på hode og uten­på den­ne en hvit strå­hatt. Uten­på frak­ken et lyst, blomst­ret kaste­tør­klde som var fast­knyt­tet bak på frak­ken.

Hun var ir­ri­tert over at skyss­ka­ren had­de «for­kom­met» et snøre­band som hun had­de hatt til å sur­re reise­tøy­et med, og for­lang­te at han skul­le få en lykt og gå og lete etter det­te. Beste­far sa da at hun treng­te vel ikke noe snø­re i natt, og at hun nes­te mor­gen skul­le få så me­get snø­re av ham som hun be­høv­de. Det­te blev da også lagt fer­dig til hen­ne mor­ge­nen etter. Der­med måt­te hun gi seg til­freds, hun bad om litt melk, som hun fikk, og hun og fol­ke­ne på går­den gikk til ro.

NES­TE MOR­GEN da det drog litt ut uten at jom­fru­en vis­te seg, gløt­tet beste­mor på dø­ren til hen­nes va­er­el­se, men hun så in­gen der, - hel­ler ikke var der noen i sen­ga. Hun let­te etter den lo­ge­ren­de i hu­set og om­kring, men uten å fin­ne spor etter hen­ne. Sen­ga fant hun ennu varm, så det var ty­de­lig at den var be­nyt­tet. Av de kla­er hun had­de på seg om kvel­den lå frak­ken og strå­hat­ten til­ba­ke i gjeste­va­er­el­set.

Nå vars­let beste­mor om for­svin­nin­gen til sin mann og tje­neste­fol­ke­ne som var ute og ar­bei­det på mar­ken. De gikk straks i gang med å søke i ut­huse­ne og i sko­gen i om­eg­nen og også un­der­søk­te de and­re hus på gar­den. He­run­der fikk de hjelp av na­bo­en Mass Rei­er­sen, midt­re Rør­vik, som på den ti­den kom opp fra sjø­en hvor han had­de va­ert ute å fisket. Le­tin­ga var re­sul­tat­løs, men unn­tak at en fant spor etter sko med små hae­ler (hae­ler ikke stør­re enn en to-skil­ling he­ter det i over­le­ve­rin­gen) og så små skohae­ler bruk­te in­gen der på går­den. Dis­se spor før­te ned over Ei­ga­råke­ren og vi­de­re kun­ne de på­vi­ses ned gjen­nom lia til sjø­en.

Av det­te fikk en sterk mis­tan­ke om at jom­fru­en had­de søkt ned til sjø­en og druk­net seg der. Hun var jo helt ukjent på ste­det så hun had­de ikke fulgt ride­vei­en ned­over, men spo­re­ne pek­te mot «Lyng­pal­len» en fjell­knaus litt uten­for der hvor Store­bek­ken fly­ter ut i sjø­en.

SÅ BLE TIL­DRA­GEL­SEN meldt til lens­man­nen, som straks kom til­ste­de sam­men med fle­re menn fra Fe­da, der også del­tok i lei­tin­ga. Der blei også satt i gang sok­ning i sjø­en, hvor ca. 20 menn del­tok, men alt uten re­sul­tat.

Lens­mann Ole Weg­ge send­te så inn­be­ret-

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.