Løfte­mes­te­ren

Ka­ren Zu­le­ta har kun holdt på med kett­le­bell i tre år. For­ri­ge helg ble hun in­di­vi­du­ell ver­dens­mes­ter i snatch.

Lister - - FORSIDE - Av Bjørn Ho­el

For­ri­ge helg ble Ka­ren Zu­le­ta in­di­vi­du­ell ver­dens­mes­ter i kett­le­bell-di­si­pli­nen snatch. Hun åp­ner for å hol­de på til hun er 60.

Ka­ren Zu­le­ta fra Far­sund har al­le­re­de opp­levd mye i sin kor­te kar­rie­re som kett­le­bell-ut­øver. Men å bli ver­dens­mes­ter i snatch, etter å ha knust alle sine kon­kur­ren­ter, an­ser hun kun som ett av fle­re høyde­punkt så langt. Snatch kan sam­men­lik­nes med rykk i vekt­løf­ting, og den som kla­rer flest re­pe­ti­sjo­ner i lø­pet av en time vin­ner.

– Men da jeg sto min førs­te time i snatch-vm i Dan­mark i 2016 var enda stør­re for meg per­son­lig. Kick­et var å kla­re å løf­te en 16 ki­los kule i en time, selv om det bare ble sølv, sier hun.

SELV OM Zu­le­ta er blitt 39 år gam­mel, har hun har in­gen pla­ner om å gi seg ennå.

– Kan­skje jeg fort­set­ter til jeg er over 60, sier hun og smi­ler. Men hun smi­ler ikke iro­nisk. Det vir­ker som hun me­ner det.

– En av del­ta­ker­ne på et stev­ne jeg del­tok på var over 70, av­slø­rer hun.

I KETT­LE­BELL bru­kes for øv­rig be­gre­pe­ne «Long Cy­cle», «Jerk» (støt) og «Snatch» (rykk).

Ka­ren Zu­le­ta stil­ler i elite­klas­sen blant snatch­ut­øver­ne.

– Så det­te er top notch kett­le­bell-ut­øve­re?

– I ma­ra­ton he­ter det elite­klas­se, og det fin­nes in­gen klas­se over det, sier Zu­le­ta.

Hun for­tel­ler at for å kun­ne del­ta i VM måt­te hun kva­li­fi­se­rer seg.

– Over­ras­ket over at du vant?

– Bå­de og, vil jeg si. I ut­gangs­punk­tet had­de jeg va­ert for­nøyd med me­dal­je. Men når jeg først kom dit ble jeg jo litt gi­ra, av­slø­rer Far­sunds kett­le­bell-dron­ning.

– Hvor­for valg­te du ak­ku­rat Kett­le­bell?

– Med kett­le­bell tre­ner du krop­pen på en helt an­nen måte i for­hold til van­lig sir­kel­tre­ning. Du tre­ner all kjerne­mus­ku­la­tu­ren, og du får god kon­di­sjon. Det går også an å jog­ge for å få kon­di­sjon, men det er mer be­las­ten­de for krop­pen, sier hun. KA­REN SU­SAN Or­tiz Zu­le­ta, som er hen­nes ful­le navn, er født i Chi­le, og kom til Far­sund da hun var barne­hage­al­der.

– Vi ble vel­dig godt tatt imot i Far­sund, og det er ikke sånt man glem­mer så lett. Jeg har hel­ler ikke opp­levd å blir tra­kas­sert el­ler mob­bet, for min hud­far­ge el­ler noe sånt. Ak­ku­rat det der tror jeg har blitt ver­re med åra. Jeg fikk fort ven­ner i Far­sund, og det var et godt na­bo­skap i Skougaards­gate, sier hun.

BAK­GRUN­NEN FOR at Ka­ren og fa­mi­li­en flyt­tet til Nor­ge skyl­des pri­ma­ert at fa­ren var sjø­mann for nors­ke re­de­ri­er som Arne­sen og Brø­vig. På den må­ten var han ofte i Far­sund.

– Pap­pa vil­le vel at vi skul­le få ei bed­re frem­tid enn vil vil­le fått om vi var blitt bo­en­de i Chi­le, leg­ger hun til.

At val­get om å slå seg ned i Nor­ge var bra, er Ka­ren Zu­le­ta helt over­be­vist om.

DA HUN VAR FER­DIG med bar­ne- og ung­doms­sko­len be­gyn­te hun på yr­kes­sko­len, med grunn­kurs i me­ka­nisk.

– Jeg had­de fak­tisk som­mer­jobb hos Øgrey som me­ka­ni­ker, sier hun.

Egent­lig skul­le hun be­gyn­ne VK 1 (sveis) i Man­dal det­te året, men så ring­te de fra Bre­dero, i føl­ge Zu­le­ta.

– Jeg ble på Bre­dero i ti år, bå­de som kran­fø­rer og pro­duk­sjons­ar­bei­der. Jeg triv­des vel­dig godt i den job­ben. Det var et godt mil­jø der, over­be­vi­ser hun.

Ka­ren Zu­le­ta slut­tet å røy­ke for ni år si­den. El­lers har hun ikke hatt sto­re so­sia­le ut­ford­rin­ger, som hun sier.

– Jeg har i grun­nen all­tid va­ert vel­dig glad i å job­be.

PÅ SPØRS­MÅL om hvor­for hun be­gyn­te så sent med kett­le­bell, sva­rer hun:

– Ja, det har jeg også lurt på. Men det har jo ikke ak­ku­rat va­ert noe mil­jø for det her. Jeg hør­te ikke om det før Tor Ru­ne Vat­land in­tro­du­ser­te Kett­le­bell i Far­sund. De førs­te først tre­nin­ge­ne fore­gikk på Mu­sik­kens hus, sier Ka­ren Zu­le­ta.

Hun had­de al­le­re­de da tenkt på å be­gyn­ne med Kett­le­bell, men etter noen har­de øk­ter, hvor hun kas­tet opp etter­på, slå hun tan­ken mid­ler­ti­dig fra seg.

– Det gikk noen år før jeg be­gyn­te på Lo­tus. Da måt­te jeg gjø­re noe, for­di jeg had­de lagt på meg så mye etter at jeg had­de slut­tet å røy­ke, og ting bare hopa seg opp, sier hun.

MED AND­RE ORD var helse­per­spek­ti­vet vik­tig for hen­ne i star­ten.

– En ting er å tre­ne for helse sin skyld, men det er noe helt an­net å tre­ne for å bli ver­dens­men­ster?

– Jeg er nok gans­ke sta når jeg førs­te har satt meg noen i ho­det, og så er det moro å kun­ne hev­de seg i noe. Og når det gjel­der ma­ra­ton­løf­ting så må du stå tida. Gir du deg før tida er ute, så blir du jo dis­kva­li­fi­sert, sier hun.

– Hva var verst med opp­le­vel­sen un­der­veis da du ble ver­dens­mes­ter?

– Da jeg had­de 20 mi­nut­ter igjen, rev­na hud­en i hen­de­ne mine. Jeg måt­te stå i en time til sam­men. Da ble det rett og slett vans­ke­lig å hol­de kula. Jeg måt­te hol­de har­de­re og slet mer og mer for hver re­pe­ti­sjon, sier hun.

HUN HÅ­PET å greie 900 (!) re­pe­ti­sjo­ner på i VM. Per­sen hen­nes er 887. Selv om hun hel­ler ikke satt pers, vant hun med god mar­gin.

Hun sier at hun ikke er sik­ker på hva ver­dens­re­kor­den er for kvin­ner i den­ne øvel­sen, men an­tar den er over 1000 re­pe­ti­sjo­ner.

– Den har jeg vel­dig lyst til å ta, sier Ka­ren Zu­le­ta.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.