Kol­lek­tiv av­straf­fel­se

Lister - - GOD HELG -

Vi for­flyt­ter oss til Lyng­dal rute­bil­sta­sjon en for­mid­dag i au­gust, hvor alt ser ut til å gå etter pla­nen; pre­sis buss, le­di­ge se­ter, venn­lig sjå­før. Det er en litt uro­lig stem­ning, folk prø­ver å fin­ne seg til ret­te. Tre barn la­ger mye le­ven. Sik­kert forbi­gå­en­de, ten­ker vi, og får rett.

Opp­dra­gel­sen blir over­flø­dig; bar­na blir nem­lig brå­stil­le når en ung mann be­gyn­ner å syn­ge, høyt, fra ba­kers­te rad. Et bønne­rop? Vi blir også berg­tatt, og sy­nes opp­trin­net er bå­de ku­riøst og hyg­ge­lig – han har flott sang­stem­me og det er all­tid godt å høre mu­sikk man ikke har hørt før. Etter et par mi­nut­ter gir han seg, hvil­ket i og for seg er like greit - men som at­trak­sjon be­trak­tet, blir han raskt av­løst av pa­ret som kom­mer på like før Vi­ge­land. De er i 70-åre­ne, beg­ge iført løpe­tights og sing­let. Når de har inn­tatt plas­se­ne, smø­rer de hen­der og an­sikt inn med ete­ris­ke ol­jer (mmm, furu­nål!). Der­et­ter spi­ser de lunsj (pult­ost?), drik­ker te, man­nen sny­ter ne­sen uten noen form for blyg­sel.

AT PA­RET kort tid etter sov­ner, med hen­gen­de ha­ker, er mis­un­nel­ses­ver­dig, for i se­tet bak oss sit­ter en ung ro­ga­len­ding. Han pra­ter i te­le­fo­nen meste­par­ten av rei­sen. Det er umu­lig å ikke få med seg inn­hol­det i sam­ta­le­ne; det ro­pes. Han kan da ikke unn­gå å se at våre ører kun er en snau me­ter unna hans munn? Ett te­ma er han inn­om i alle sam­ta­le­ne; nem­lig at han snart må leg­ge på, for han er ved å gå tom for strøm. Had­de det bare va­ert så vel. Det får meg til å hus­ke at da jeg helge­pend­let i tre år, snak­ket jeg ald­ri - ikke én gang - i te­le­fo­nen på buss el­ler tog. Kol­lek­tiv­trans­port har va­ert for­bun­det med høf­lig­het i en nes­ten over­dre­ven form, hvor vi to­ner ned og blir nes­ten usyn­li­ge; full dis­kre­sjon. Vi har va­ert kol­lek­tivt enig om at det er ube­ha­ge­lig nok å rei­se langt på den­ne må­ten, så la oss alle bi­dra til å gjø­re det så smerte­fritt som mu­lig.

ETTER NOEN mi­nut­ter uten un­der­hold­ning, ten­ker vi at fre­den en­de­lig har sen­ket seg. Jeg har fun­net frem boka. Da hø­rer vi en kjent lyd. Den er ikke til å ta feil av. Fire-fem ra­der foran oss, sit­ter en mann og klip­per neg­le­ne sine. Som le­se­ren vet, be­fin­ner vi oss frem­de­les på en buss som gans­ke ny­lig har kjørt fra Lyng­dal rute­bil­sta­sjon. Ma­ni­ky­ris­ten har sto­re hode­te­le­fo­ner på, og tror kan­skje vi and­re hel­ler ikke hø­rer den kris­pe ly­den av neg­le­sak­sa. Ar­bei­det opp­tar så­pass mye av hans ka­pa­si­tet at han ikke vir­ker å ense tre­barns­mora, som ak­ku­rat nå prø­ver å ap­pel­le­re til hans gode hjer­te. Man­nen med neg­le­sak­sa og ba­ga­sjen hans har øyen­syn­lig løst dob­bel bil­lett, og hun for­sø­ker å få bar­na til å ak­sep­te­re at den lil­le fa­mi­li­en ikke kan sit­te i sam­let flokk. En høf­lig ung mann, som rei­ser ale­ne, red­der si­tua­sjo­nen.

VI ER PÅ VEI til fes­ti­val. Bi­len står igjen i Lyng­dal, vi skal sit­te på til­ba­ke med gode ven­ner. Et no­tat på te­le­fo­nen: Hju­le­ne på bus­sen går frem­de­les rundt og rundt. Inn­si­den: Et la­bo­ra­to­ri­um for ut­forsk­ning av ku­ty­me og in­tim­so­ner. Sang, par i tights, høyt­snak­king, neg­ler...

Er bus­sen på vei til­ba­ke mot sin ur­til­stand; tida da sjå­fø­ren stop­pet for­di en pas­sa­sjer måt­te slå lens el­ler le­ve­re en ljå til re­pa­ra­sjon i smia langs vei­en? Tida da bus­sen ikke gikk før sis­te geit var kom­met på? El­ler er det­te kun for­skjel­len på ur­bant og ru­ralt buss­liv? Vi har i alle fall fått med oss nes­te for­bed­ring. Bus­sens helt, en mann med godt humør, han som pas­ser på at barn går av på rik­tig holde­plass, han som byk­ser ut for å hjel­pe på­sti­gen­de med ba­ga­sjen; han er i ferd med å bli over­flø­dig. De fø­rer­løse bus­se­ne har kom­met. Ved na­er­me­re ettertanke vil­le kan­skje de pas­sa­sjer­løse va­ere å fore­trek­ke.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.