Lys i mør­ket

Lister - - GOD HELG -

Det er Oslo Gos­pel Choir som syn­ger den­ne tekst­lin­jen. Inn­spilt på pla­te sam­men med skue­spil­ler­ne Mia Gun­der­sen og Bjar­te Hjelme­land for for noen år si­den. Korets egen di­ri­gent Tore W. Aas, som også er en gud­be­nå­det sang­skri­bent, har skre­vet bå­de tekst og me­lo­di. Ko­ret hans syn­ger den selv­sagt fort­satt på sine jule­tur­neer.

Den en­kel­te av oss pyn­ter hus og hjem med lys – en­ten ute el­ler in­ne. Noen mer eks­tremt enn and­re.

Har du lagt mer­ke til hva slags ef­fekt selv det mins­te stea­rin­lys som blir tent har i et mørkt rom? Ly­set for­tren­ger alt mør­ke. Det skjer ald­ri mot­satt. Et tent lys vil ald­ri kun­ne bli for­dre­vet og un­der­kuet av mør­ket. Sånn er det bare.

I OVER­FØRT be­tyd­ning er den­ne na­tur­lo­ven – el­ler det­te fy­sis­ke prin­sip­pet, om du vil, også noe å ta med seg vi­de­re inn i jule­må­ne­den. For alt det gode du gjør for and­re - bå­de nå i før­juls­ti­den og el­lers i året - kan i prin­sip­pet ald­ri slå feil. Det å ten­ne lys og håp for and­re som har det tungt og vans­ke­lig, vil på en el­ler an­nen måte va­ere med å for­dri­ve mør­ket bort. Å gi lys og håp til sine med­men­nes­ker og om­gi­vel­ser, er noe vi alle kan enes om og leve etter – uav­hen­gig av om man tror på jule­bud­ska­pet slik Bi­be­len skis­se­rer det.

Med­men­nes­ke­lig og neste­k­ja­er­lig­het er noe vi alle tren­ger. Og noe vi alle kan gi. Ikke minst nå på den fy­sisk mør­kes­te tida av året.

Be­ho­ve­ne «der ute» er enor­me. An­led­nin­gen til å bi­dra er man­ge.

JU­LEN er på man­ge må­ter en kon­tras­te­nes høy­tid. For alt for­ster­kes i den­ne pe­rio­den. For den som har det godt, har god helse og fris­ke fa­mi­lie­med­lem­mer, ubrut­te og gode re­la­sjo­ner og har slup­pet å mis­te noen av sine kja­ere det sis­te året, vil ju­len va­ere en eks­tra god tid. Det å va­ere sam­men med de man står na­er­mest blir eks­tra me­nings­fylt og godt. Men det er langt fra alle som har det sånn. Og et­hvert sår i et men­neske­sinn vil fø­les enda så­re­re i ju­len. I fa­mi­li­er der re­la­sjo­ner er brutt, vil ju­len for­ster­ke det von­de. Der syk­dom rår vil høy­ti­den i noen til­fel­ler kun­ne kjen­nes sår og eks­tra smerte­full - bå­de for den som er syk og de na­er­mes­te rundt ved­kom­men­de. Noen av dem aner at det kan­skje er den sis­te ju­len de har sam­men...

De av oss som har fei­ret førs­te jul uten et kjaert fa­mi­lie­med­lem vi har mis­tet i året som gikk, vet at det ble en fei­ring uten­om det van­li­ge. Tom­rom­met føl­tes stør­re og enda tom­me­re. Ald­ri var sav­net ster­ke­re...

I våre om­gi­vel­ser fin­nes det også men­nes­ker som ikke har mid­ler til å gi bar­na sine den ju­len de øns­ket. Frelsesarmeen og and­re or­ga­ni­sa­sjo­ner mel­der om stør­re be­hov enn noen gang. Også i Lis­ter-re­gio­nen mel­des det om re­kord­et­ter­spør­sel etter mat og ga­ver. Ga­pet mel­lom de som har, og de som ikke har, har ald­ri va­ert stør­re.

DET ER INN i dis­se uli­ke men­nes­ke­nes si­tua­sjon vi alle har mu­lig­het til å ten­ne lys og håp. In­gen kan hjel­pe alle, men hver og en kan vi hjel­pe noen.

For vi kjen­ner alle noen som tren­ger en ut­strakt hånd, et klapp på skul­de­ren, en klem el­ler en venne­tje­nes­te. Ut­ford­rin­gen er å tør­re å bry­te bar­rie­ren. Å gå «dør­stokk­mila» og ta mot til seg og vise at en bryr seg.

Og tør du ikke det­te, har du i hvert fall mu­lig­he­ten til å gi et hånd­slag til de som gjør det hvert år.

Gi en eks­tra slant i jule­gry­ta til «ar­me­en». Pen­ge­ne der kom­mer noen i ditt lo­kal­sam­funn til gode i form av mat og ga­ver til jul.

El­ler bi­dra med en gave el­ler to un­der gave­tre­et til Lis­ta Røde Kors på Re­de­ri­et - el­ler til­sva­ren­de inn­sam­lin­ger i and­re Lis­ter-kom­mu­ner. Det er kon­kre­te hånd­slag som be­tyr en for­skjell i and­re men­nes­kers liv.

VA­ER MED å ten­ne lys i mørke­tida! Sam­men kan vi «ten­ne hå­pets flam­me» i mør­ke og kal­de net­ter.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.