Historieløst på Husan
Kommunestyresalen in memoriam?
Selv etter et åpent brev til ordfører og rådmann 6. desember i fjor har det vaert øredøvende og uforståelig taushet i forbindelse med utskiftingen av møblene i kommunestyresalen. Men i Lister for mandag den 14. ser jeg at det endelig er noe på gang.
DET ER HÅRREISENDE at administrasjonen ser ut til å ha behandlet dette som en ren ekspedisjonssak. På forespørsel kunne i alle fall ingen protokoll om vedtak fremskaffes. Både formannskap og kommunestyre er holdt utenfor. At det skaltes og valtes med kommunal eiendom av denne lødighet like lettvint som om det skulle dreie seg om å bytte ut salongen hjemme, må ikke godtas. Var møblementet virkelig i så dårlig forfatning at det ikke var til å leve med?
Ordføreren snakker, uten å gi uttrykk for betenkeligheter, om at en vil prøve å få gitt det bort og at det eventuelt kan bli snakk om skroting. I så fall bør det anskaffes en egen container for designmøbler på Skjoldnes, for i bua hvor en hensetter fullt brukbare ting kan det vel for skams skyld ikke plasseres. Alt har sin tid, det er så.
Men vi er vel ikke kommet dit hen at det ikke lenger er mulig å vise respekt for dem som med omtanke og pietet restaurerte bygget.
Og hva med Europa-nostra-prisen? Den forplikter vel? Husk å skru ned skiltet dersom redningsaksjonen ikke skulle lykkes.
HISTORISK PÅFYLL i sakens anledning: I 1949 ble det oppnevnt en komité som skulle ta seg av arbeidet med å gjenreise Husan til bruk som byens rådhus. Arbeidet med den nyeste og minst brannherjede fløyen, bygget i perioden 1915–1918, kom i gang i 1952. Blant forslag fra tre arkitekter var det fylkesarkitekt Christon A. Christensens som ble foretrukket. Han gikk inn for å bevare mest mulig av bygningens opprinnelige arkitektur, men rent interiørmessig var det nødvendig å gjøre visse tilpasninger med hensyn til praktisk
bruk. Med en passende innredning fant en at det som tidligere hadde vaert den store festspisesalen ville vaere egnet som møtelokale for bystyret. I påvente av noe bedre måtte det på denne tiden klare seg med pinnestoler og kummerlige forhold i banksalen.
Etter tre år var første trinn av gjenreisingen på det naermeste ferdig. Innvielsen av bystyresalen fant sted
22. mars 1955. Det var en enkel høytidelighet der bystyret, Husan-komiteén, arkitekter, entreprenører, kontorsjef og etatsjefer – alle med fruer, var til stede. Etter seremonien ble de om lag 60 gjestene servert kaffe og smørbrød i festsalen i etasjen over.
OM SELVE INTERIØRET skriver avisen Vest-agder: «De som besøker bystyresalen har alle gitt uttrykk for den nennsomme hånd som er brukt ved restaureringen. Og den er faktisk blitt slik at salen stemmer til høgtid. Og det er et inntrykk de har også de som har vaert mot gjenreising av Husan».
I sin tale ved innvielsen sa ordfører Harald Brøvig blant annet:
«I denne sal hersker ro og skjønnhet, gedigenhet fra gulv til tak. Vi er glade for at vi har fått det pene utstyr som salen krever. Mange vil kanskje si at bystyret steller godt for seg selv. Rent overfladisk kan det vaere noe i det, men vi må tenke på den oppgave vi har, vi som sitter her, en oppgave som skal gi oss respekt og aerefrykt for den by vi arbeider for. Her må bare sannheten komme frem. Splid og kiv må ikke forekomme. Dolkestøt i ryggen må heller ikke forekomme. Vi er bare alminnelige, skrøpelige mennesker med forskjellige krefter som sliter i oss. Det kan vaere prestisje og taktikk, men det er farlig. Må salens opphøyde ro appellere til oss om å yte vårt beste. […]».
En smule høystemthet og ønsketenkning hører vel med ved slike anledninger. Men det kan gå fort over. Allerede under neste dags bystyremøte ble det behandlet en sak som førte til så høy temperatur at samme Brøvig for første gang måtte slå klubba hardt i det nye nøttetrebordet for å roe gemyttene.
DAGEN ETTER innvielsen ble altså det første ordinaere bystyremøte holdt, og dagen etter dette igjen var salen åpen for skuelystne publikummere. Av de ca. 500 fremmøtte skrev om lag 400 sitt navn i Husans gjesteprotokoll, der navnene til dem som deltok i innvielsesfesten allerede stod oppført. Begeistringen var stor og enstemmig og innvendingene få. Noen mente at det blå trekket i stolene var i mørkeste laget, andre at byvåpnet — De fire traer — i gardinene kom for dårlig frem.
All den rosende omtalen den nye bystyresalen fikk, var vel fortjent. Den fremstod som et harmonisk hele, der hver detalj var gjennomtenkt og tilpasset omgivelsene. Men så var det heller ikke spart på noe. Kun det beste var godt nok. Det forteller følgende liste:
Arkitekt Jonas Hidle tegnet lysarrangementene. Han hadde tidligere hatt tilsvarende oppgaver for blant annet Oslo Rådhus og Akershus slott. Tegningene til møblene ble levert et svaert velrenommert firma innen interiørog møbeldesign, Rastad & Relling. Det hadde stått for utformingen av salongene på kongeskipet Norge, møbler til Stortingsbygningen og møbler og innredning i deler av Grand Hotel i Oslo, for å nevne noe.
De lokale håndverkerne brødrene Daniel og Magne Køhn laget møblene, mens salmaker Jerleif Jakobsen stod for stoppingen.
Heller ikke en detalj som gardiner ble overlatt til tilfeldighetene. Ingen metervare der nei! En ung Else Marie Jakobsen (1927—2012), helt i begynnelsen av en strålende karriere som tekstilkunstner, ble tiltrodd den oppgaven. Hun hadde åpnet eget billedveververksted i Kristiansand i 1951 og var en av dem som var til stede under innvielsen. I sin tale forsikret hun at hver tråd var vevd med omtanke. Hennes senere meritter kan det ikke en gang nytte å begynne å ramse opp. Her skal bare nevnes at hun i 1998 ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for sin innsats. I dette tilfellet må en nok innrømme at lykken var bedre enn forstanden.
Stukkaturarbeidet i taket ble utført etter de originale tegningene og av samme firma som i sin tid ble brukt da fløyen ble bygget, Brødrene Thoresen, Oslo.
Byen hadde fått et smykke av en sal, der noen av landets fremste kapasiteter på sitt område var representert på ett brett.
AVSLUTNINGSVIS er det fristende å ta med en både morsom og nesten utrolig historie fra et bystyremøte i juni 1955. Den har på en underlig måte en slags relevans i dagens situasjon.
Ifølge en forandring i kommuneloven skulle ordningen med at ordføreren hadde dobbeltstemme opphøre. De by- og kommunestyrer som hadde et like antall representanter måtte derfor foreta justeringer til et odde antall, for å unngå stemmelikhet ved voteringer. I Farsund var dette strengt tatt ikke nødvendig, her var det 21. Likevel
Var møblementet virkelig i så dårlig forfatning at det ikke var til å leve med?
foreslo Karl Briseid, formann i Husankomitéen, uten frykt for tallets dårlige rykte, at en burde benytte muligheten til å redusere antall representanter til 13. Han som nettopp hadde sørget for 21 nye bord og stoler til salen! Sigurd Olsen fikk naermest hakeslepp, Tor Hugo van der Hagen kunne tenke seg å stemme for – på én betingelse – at de representantene som «ble til overs» fikk lov å ta med seg stolene hjem! Kunne det også vaere en mulig løsning på «avfallsproblemet» som vil oppstå dersom det utenkelige skulle skje – at en velger å beholde de nye møblene?