Politisk vådeskudd!

Jeg er fremdeles i sjokk over at Amerika dro Donald Trump opp av hatten og plasserte ham i det hvite hus. For selv på den ytterste høyresiden i politikken, er man mer enn klar over at Trump verken fant opp hjulet eller kruttet - selv om han åpenbart er i stand til å påstå noe slikt selv. Republikanerne baerer imidlertid ikke ansvaret alene for at Donald sitter i det hvite hus. Den liberale elitens vegring mot å ta den vanlige mann og kvinne på alvor, har langt på vei lagt ut den røde løperen for en farlig nasjonalisme. Det er grunn til å frykte at dette også griper om seg i Europa.

I vårt eget land, så har retorikken til blant annet Sylvi Listhaug, presset meg mye lenger mot venstre enn det jeg opprinnelig var. Samtidig kan intellektuelle tyngder på venstresiden – som blant annet sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen, ha inspirert langt flere nasjonalister enn alle kriminelle innvandrere i Norge til sammen. Rasismekortet har blitt trukket med samme hastighet som Lucky Luke. Og en ekkel eim av nedlatende holdninger mot dem som ikke bifaller venstresidens synspunkter, har gjort debatten om innvandring og flyktninger, like betent som debatten om Israel og palestinere.

Dersom vi kunne ha debattert palestinernes lidelser som følge av Israels okkupasjonspolitikk og kollektive avstraffelse, og problemer med innvandring, flyktninger og religiøs ekstremisme – uten å brukt ordene antisemittisme eller rasisme, ville vi hatt en mulighet til å utrette noe. Men det klarer vi trolig ikke.

Ideen om å feie for egen dør før man angriper andres meninger, bør dyrkes frem, ikke minst blant dem jeg er i politisk slekt med. Og vi må ikke bli så fort krenket som tilfellet er i dag. Blant annet må vi tåle at lokalaviser skriver om alkoholkonsum på omsorgssenteret. Og vi må tåle at det stilles spørsmål om skytetrening er en smart integreringspolitikk for flyktninger fra krigsområder.

Det er verken eldrehets eller rasisme.