«Mamma, kommer jeg til å dø?»
Mamma Jacqueline Ruffo-perez glemmer aldri sønnens første ord etter operasjonene som følge av lekeplass-ulykken i Kjørestad.
- Han er en sterk gutt, sier mamma Jacqueline Ruffo-perez.
Det har gått tre uker siden ulykken på lekeplassen i Kjørrestadveien. Esteban Aleksander er endelig hjemme igjen i Farsund. Stort sett hviler han på rommet sitt eller ligger på sofaen.
Selv husker han ingenting fra dagene før eller selve ulykken. Men det gjør pappa Francisco og mamma Jacqueline Ruffo-perez.
Sjokket
– Jeg var på jobb da jeg fikk telefon fra rektor. Hun sa Esteban hadde en ulykke, så det kommer en luftambulanse. Det var et sjokk med en gang, forteller faren, som har ønsket at avisen ikke tar bilde av ham.
Ambulansen kjørte først Esteban til Lyngdal hvor de ble møtt av en luftambulanse. Derfra ble han fløyet til Sørlandet sykehus i Kristiansand.
I mellomtiden kjørte foreldrene til Kristiansand, med den tro at det gjaldt en ryggskade.
– Vi rakk ikke å komme på lekeplassen. De hadde allerede kjørt ham til Lyngdal for å frakte ham med luftambulanse til Kristiansand. Mens vi satt i bilen fikk vi beskjed om at han hadde fått noen ryggskader, så vi tenkte dette hadde med ryggen å gjøre. Jeg ringte rett inn til Kristiansand etter å ha pratet med rektoren, og de sa at han hadde vondt i ryggen, men ikke noe mer. «Dere må bare skynde dere, kom så fort dere kan», sier Jacqueline.
Etter det hun er fortalt hadde elevene en matematikkprøve på skolen den dagen og tok seg deretter en luftetur. Klassen gikk til lekeplassen, hvor en gruppe av elevene fant et huskestativ på bakken. To medelever plukket det opp, og da det skulle byttes på å huske, gikk det galt.
Kunstig koma
Jacquelin forstår at sykehuset var sparsomme med detaljene da de fikk informasjon på vei til Kristiansand.
– Hadde de begynt med å fortelle at han har knust ansiktet og det ene og det andre, og at vi kanskje kom til å miste ham, for det fikk vi beskjed om da vi kom til Kristiansand. Hadde det vaert to millimeter fra der han fikk slaget, hadde vi mistet ham momentant. Jeg tror nok det var derfor de ikke sa noe mer på telefonen, men bare «kjør forsiktig, men så fort dere kan».
Da de ankom Akuttmottaket ble de møtt av en sykepleier som tok dem med til et venterom.
– Der måtte vi sitte helt til to sykepleiere og legen kom for å fortelle oss hvordan det så ut. De ville ikke at vi skulle se ham med en gang for han var full av blod i ansiktet. Han hadde et stort kutt i hodet som blødde mye og nesen hadde sprukket, så han var full av blod. De ville tørke det vekk så vi ikke fikk det sjokket i tillegg, minnes Jacqueline.
Så snart Esteban Aleksander ankom sykehuset i Kristiansand var han lagt i kunstig koma. Foreldrene anslår at det fikk omlag 20 minutter før de fikk se ham.
Hjelpesløs
De har fortsatt det visuelle bildet av rommet og situasjonen i hodet. Med blikket fremfor seg peker Jacqueline utover i egen stue og teller de fem legene og sykepleierne som står rundt den vesle gutten hennes.
– Hver gang jeg skal legge meg ned for å sove ser jeg for meg dette her, sier hun med gråten i halsen.
Francisco husker at de satt på to stoler på andre siden av rommet og fikk vann, de var skjelvne av sjokket.
– Første gang vi så ham på sykehuset i Kristiansand var hele ansiktet hans som en ballong. Det var ikke mulig å se øyne, nese eller noe. Han hadde ikke ansikt, sier faren.
Denne dagen skal han til psykolog for andre gang etter ulykken. Å snakke om dette bringer tilbake alle de visuelle inntrykkene. Det er vanskelig.
Følelsen av å vaere hjelpeløse, å ikke kunne gjøre noe for barnet sitt, var helt forferdelig.
– Akkurat der og da visste vi ikke hva som ville skje heller, påpeker Jacqueline.
På dette tidspunktet kunne de bare vente. Esteban Aleksander lå i kunstig koma, og personalet får telefon om at luftambulansen kommer og henter dem fra Oslo til Kristiansand og henter ham torsdag kveld i 18-tiden.
– Vi hadde fått beskjed om at kirurgene hadde gått hjem for dagen, men da vi kom til Oslo fikk jeg beskjed av han ene i luftambulansen om at «du må ikke bli redd, det kommer til å stå en hel haug med folk der og venter på ham, så bare slapp av. Vi tar vare på ham.» Og sånn var det. Når vi kom var det rundt ti personer og to kirurger som hadde kommet tilbake. De fikk tatt bilder av ham med en gang i Oslo, og da fikk jeg beskjed om at det ville bli en stor operasjon. Det måtte vente til nesten morgen, for det ville ta minst åtte timer.
Rekonstruksjon
Den første operasjonen i Oslo tok 12 timer. Da kirurgene kom til fant de ut at skadeomfanget var mye større enn først antatt. Esteban fikk cirka 100 sting rundt hode, kjeve, litt i ansiktet, halsen og inni munnen.
– Det er veldig mye for en liten gutt som ikke veier mer enn 30 kg. Han fikk satt inn plate fra øyenbryn til øyenbryn, nesen måtte de lage på nytt for den var helt knust. Han har fått plater rundt øynene, i kinnbeina, og kjeven måtte de lage på nytt på hele venstre siden. Det var den første operasjonen.
Dagen etter begynte de å vekke ham gradvis. Mammaen husker at han våknet noen minutter før han sovnet igjen, og sånn pågikk det i to dager.
– Det kunne jo vaere et sjokk for ham også, med alle disse slangene og trakeostomi. Han fikk jo slangen inn gjennom halsen siden de måtte inn i munnen og operere resten. Den åpningen har han fremdeles. Etter hvert kunne de se at kjeven ikke var helt på plass. Derfor måtte de inn og operere på nytt.
Per tidspunkt er det ikke forutsett at han trenger noen ny operasjon. De mener at han har fått mer enn nok med to operasjoner på under en uke. Det er jo for mye for en liten gutt, sier mammaen. Men det gjenstår å se med årene når han utvikler seg videre.
Oppvåkningen
I dag har 12-åringen korttidshukommelse, men det anses å vaere midlertidig. Når avisen Lister møter den unge gutten virker han imponerende sterk ut. Han ønsker ikke at avisen tar bilde av ansiktet hans.
Han husker ikke ulykken, men han husker oppvåkningen fra koma.
– Det var litt rart, for jeg våknet og så plutselig mange sykepleiere og alt det rundt meg.
Så jeg skjønte jo ikke hva som skjedde eller hva som hadde skjedd med meg. – Hvordan har det vaert med deg etter ulykken?
– Ganske bra.
Han har fremdeles sykehusbåndet rundt armen, for han skal tilbake om halvannen uke for kontroll, forklarer han.
Mamma Jacqueline husker godt sønnens oppvåkning på sykehuset.
– Det første han spurte om når han våknet litt mer, var «mamma, kommer jeg til å dø?». Det var det første han spurte om. Jeg sa: «hva var det du sa for noe?». Han spurte, «mamma, dør jeg?». Da svarte jeg, «nei, du er blitt operert og har fått hjelp». Så sovnet han igjen. Og sånn hadde vi det i mange dager etterpå, og hva skal jeg si? Det er det verste man kan høre fra sine naermeste, i hvert fall når det er dine barn, sier hun gråtkvalt.
Hjemme igjen
15 dager etter ulykken fikk Esteban reise hjem igjen, såfremt han følger de samme premissene der. Det var en lettelse, for det betyr at 12-åringen kommer seg. Hvis de ikke hadde sett bedring, hadde alternativet vaert ytterligere seks uker til på sykehuset.
Det går bedre med ham, samtidig som han selvsagt har vondt etter to ansiktsoperasjoner. Samtidig som han fikk et nytt ansikt, føler foreldrene at han ser ut som seg selv igjen. Likevel er det fortsatt mye usikkerhet.
Jeg skjønte jo ikke hva som skjedde eller hva som hadde skjedd med meg
Esteban Aleksander (12)
– Han er bra nå, men om fem eller ti år til kan han kanskje få problemer på grunn av hjernerystelsen. Han er ikke 100 prosent frisk. Det er mye usikkerhet. Kanskje må han operere hele ansiktet på ny når han blir voksen, eller at han får hjerneproblemer, sier pappa Francisco. – Og Esteban er klar over dette?
– Ja, han vet det, samstemmer foreldrene.
Ifølge Jacqueline tenker sønnen positivt og er innstilt på at det kommer til å gå bra. Han har på følelsen av at han vil vaere seg selv igjen. Men foreldrene er åpne om at det er vondt som forelder å ta disse samtalene med barnet sitt, samtidig som man må holde seg skjerpet. Nå gjelder det om å ta en dag av gangen.
Hverdagen går på å hjelpe, støtte og pleie Esteban.
Hematom
Hverdagene nå går på å slappe av så langt som mulig. På grunn av hjernerystelsen har de funnet to svarte flekker på hjernen, som er av typen hematom - en form for blåmerker, som kan utvikle seg til noe annet om han ikke slapper av.
Foreldrene er fornøyde med oppfølgningen de har fått av skolen.
De holder verken skolen, velforeningen eller andre til ansvar, de har heller ikke hatt tid til å tenke så mye på det. Gutten deres er førsteprioritet. Men kontrollene som utføres på lekeplasser etter ulykken er for sent i deres tilfelle. De skulle ønske at man var oppmerksomme og tok tak i de farlige elementene straks.
– Esteban er en kjempesmart gutt, og han sa de siste dagene før vi reiste hjem «hvorfor venter de alltid til siste liten før de gjør noe med det?». Jeg sa at «gutten min, sånn har det alltid vaert og slik vil det alltid vaere», forteller moren.