Allehelgensdag
Vi har en dag i kirkeåret som gir saerskilt plass for savn. Jeg tenker på Allehelgensdagen. Vi har alle opplevd å miste. Derfor er en dag for savn høyst relevant. Hvor går vi med savnet? Ganske mange går til kirken. Under gudstjenesten på allehelgensdagen leses i mange kirker navnene på dem som er gravlagt siste år. Lys tennes for hvert navn. Hos oss pleier vi dessuten å tenne et ekstra lys: for den du tenker på! For det er ingen livslov som sier at savn går over på et år – eller fem – eller ti.
Men sammen med savnet er det noe som ofte klinger med – en klang som er god: Av kjaerlighet. Av takknemlighet. Noen steder – som også et par ettermiddagstimer i Eiken kyrkje, vil kirkedøra stå åpen og gi dem som ønsker det, tilgang til stillhet, ettertanke, tenne lys, minnes eller be.
Kirken er baerer av noe større. Og noen ganger, isaer når omstendighetene blir for store, trenger vi noe som er større enn det vi selv kjenner oss for små til. Kirkerommet peker på Ham som er stor nok til å baere ditt savn sammen med deg. Hos Gud fins trøst!
Allehelgensdagen rommer mer enn savnet ditt. Den rommer håp! Den peker ut retning! Dagen handler om at livet her tar slutt. Men enda mer: at det fins et grunnlag for håp, videre. At døden ikke er det siste. Det fins noe å sikte mot. Det fins en å vandre sammen med, sånn at siktet blir tydelig og retningen klar. Å sikte på Jesus, er å sikte hjemover, mot himmelen. Jesus har gitt rom for at savnet ikke skal bli stående alene, men kan ledsages av håp. Håp om en fremtid der døden ikke skal vaere mer; heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte.