Til «Lise»
De fleste av oss møter vel en eller annen form for motgang her i livet, få slipper vel egentlig unna.
Og sånn bør det kanskje også vaere? Biologisk sett, så har vi store fellestrekk med andre arter, vår sosiale kompetanse og avhengighet er det som skiller oss.
Det er felles for mennesker verden rundt at når vi er del av gode relasjoner, så oppleves det i seg selv belønnende.
Det er vondt å stå på utsiden, mens det å «høre til» føles trygt og godt.
Størst betydning for opplevelsen av lykke og livskvalitet som kun er overgått av den genetiske disposisjonen, er nemlig enkeltfaktoren, sosial tilhørighet.
Vi møter altså alle ulike former for motgang, vi er alle avhengig av hverandre, og opplever alle det vondt å stå på utsiden.
Man kan strekke det så langt som å si at «vi er i samme båt»?
Allikevel er kanskje den største hindringen for ikke bare å motta, men også for å gi hjelp, frykten for stigmatisering!
Hvordan har det blitt et «krav» om å føle skam over situasjoner, hendelser og ting vi som mennesker ikke en gang har råderett over?
I lys av dette, ønsker jeg å oppfordre til bevissthet rundt det å trosse skam og frykt for stigmatisering.
Det er mange fordeler som bidrar til at det er lettere og bedre for oss som lever på «bøgda».
Andre elementer kan bidra til å gjøre vanskelige og vonde ting vanskeligere enn det de behøver å vaere.
Så, tilby hjelp, spør om hjelp og vis fingeren til både bygdetroll og bygdemonster!
Selv skulle jeg ønske vi hadde ei «byttebu», midt i noen av våre sentrum, nå før jul (eller egentlig hele året).
Der kunne folk sette inn ting de ikke lenger trenger. Så kunne det stått et kjøleskap og ei frys, der folk eventuelt kan legge noe inn, som andre kanskje trenger.
Matbutikkene kunne kanskje lagt datovarer der, eller varer kunder vanligvis legger i «korga»?
Kanskje man er inne å leverer et par finsko som er for små, og finner et par som passer?
Selv har vi levert i bua på Skjoldnes, men også funnet skatter.
Miljøvennlig og økonomisk så klart! Men kanskje aller mest, spennende: «Skattejakt»!
Ungene hos oss har for eksempel kommet hjem med to høyttaleranlegg og en gitar. Knall fornøyde! (Selv om jeg kanskje ikke delte akkurat den entusiasmen, med tanke på enda MER lyd!)
Til «Lise», jeg kan her og nå kun gi min hjelp med å slå et slag for «AVSTIGMATISERING».
Håper du og dine vet at det er mange mennesker som både kan og ønsker å hjelpe! Det gjør godt for alle å gi hjelp, da føles det også lettere og tryggere å spør om hjelp.
Anette-marlén Maberg, 4-barnsmor/pedagog/spesialpedagog/ psykisk helsearbeider