Takknemlig
Jeg er så takknemlig! Det ble så fin påske. Jeg sier det, vel vitende om at det blant dere som leser dette, finnes ulike erfaringer fra høytiden som vi nettopp har lagt bak oss. For meg rommet påsken i år samvaer med dem jeg er glad i, og sterke gledesopplevelser over påskens budskap. Gleden blir størst og lyset fra evangeliet stråler for meg sterkest gjennom å få vaere mange å feire budskapet sammen med i kirkene. Og som for mange av oss: under den store felleskirkelige påskefesten i Sarons dal. For andre kan det hende tankene etter påsken handler mest om misnøye og skuffelse over litt dårlig vaer – eller mer alvorlig: vonde opplevelser i eget liv eller naere relasjoner.
Da er det godt å si til hverandre: Påskens budskap er konstant. Det er like gyldig. Denne verdens mest dramatiske fortelling rommer bredden av det vi kan gjøre oss av menneskelige følelser og erfaringer: Fra sorg og smerte til euforisk glede.
For: Ved Golgata var håpet ute. Lidelsene på korset fikk menneskene rundt til å vende seg bort. Sorgen over tapet blant dem som elsket Jesus, var bunnløs. Men da kvinnene kom til graven den tredje dagen, ble de møtt med følgende englebudskap: «Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa.» Kjaere leser: Jesus er fortsatt «den korsfestede.»
Det betyr at dette gjelder som sant: Han har lidt med deg og for deg. Han har båret dine synder! Men han er ikke i graven. Han var død. Men han lever!
Det skjedde for deg og for meg. Det vokser seg ekstra stort for meg i påsken, men det har vaert mitt siden jeg var barn. Er det rart at jeg er takknemlig?