Pig­ne­to

Best på: vin og cock­tai­ler

Lonely Planet: Verdens beste storbyreiser 2018 - - Storbyferier Roma -

Når du og kom­pi­sen går inn på vin­ba­ren Il Tiaso (il­tiaso.com) og slår dere ned i sto­le­ne med sebraskinn­trekk, er en sam­ta­le det al­ler førs­te du får. Med­ei­er og som­me­li­er Andrea Fran­ciot­ti tror ikke på me­ny­er. Han fore­trek­ker å pra­te med gjes­te­ne for å fin­ne ut av hva de li­ker, og så vel­ge ut en flas­ke som kan pas­se dem. Han kjen­ner de fles­te vin­pro­du­sen­te­ne per­son­lig. Ba­ren er inn­re­det med en vin­hyl­le i an­tikt tre. «Folk kom­mer ikke hit for å drik­ke seg full», sier Fran­ciot­ti idet han skjen­ker et glass til en ele­gant, men ufor­melt an­truk­ket kvin­ne. «De kom­mer for­di det er au­ten­tisk. Du kan føle et sus av ekte his­to­rie her, det er ikke bare in­te­ri­ør­de­sign.»

Pig­ne­to har masse­vis av his­to­rie, men ikke alt er like hyg­ge­lig. Et om­rå­de drøye tre kilo­me­ter sør­øst for Ter­mi­ni jern­bane­sta­sjon var inn­til gans­ke ny­lig be­las­tet med nar­ko­ti­ka, pro­sti­tu­sjon og gjeng­kri­mi­na­li­tet. De ned­slit­te byg­nin­ge­ne og po­li­ti­ets syn­li­ge nær­vær vit­ner fort­satt om ste­dets røf­fe for­tid.

Mas­si­mo In­nocen­ti dri­ver res­tau­ran­ten Necci dal 1924 (necci1924.com), som ble be­rømt etter at re­gis­sø­ren Pier Paolo Pa­so­li­ni spil­te inn en film her i 1961. Un­der In­nocen­tis le­del­se har Necci blitt en po­pu­lær møte­plass i Pig­ne­tos ro­li­ge­re av­krok. Fa­sa­de­ne ut mot ga­ten øst for tog­lin­jen er en til­fel­dig sam­ling av lave hus med bu­tik­ker og vil­la­er fra ymse stil­epo­ker. Res­tau­ran­ten er åpen fra fro­kost til sen kveld, og de ly­se lo­ka­le­ne og den fro­di­ge ha­gen til­trek­ker seg et va­riert kli­en­tell. Hit kom­mer eld­re menn for sin mor­ge­nes­pres­so, si­ga­rett og avis, stu­den­ter sit­ter bøyd over bø­ker og sand­wich­er, og kjæ­reste­par på da­te leg­ger inn­på med svart brød (som fak­tisk er svart, ba­ke­ren til­set­ter kull for å få til ef­fek­ten) og gnocchet­ti i en saus av kål­rot­pe­sto.

«Jeg flyt­tet hit i 2000», sier In­nocen­ti, «for­di jeg var lei av ste­det jeg bod­de på – der var det bare ban­ker, da­mer i pels og tei­te hun­der. Pig­ne­to vir­ket ukjent og for­lok­ken­de. Jeg føl­te meg som en pio­ner.»

På den and­re siden av tog­lin­jen lig­ger den and­re de­len av Pig­ne­to. Her skjer det mes­te på Via de Pig­ne­to, en liv­lig gå­gate med ba­rer, res­tau­ran­ter og en fe­mi­nis­tisk bok­han­del, Tuba (cy­ber­tuba.org), som også er en sex­le­ke­tøy­bu­tikk. De har gjen­nom en fel­les inn­sats bi­dratt til å ska­pe et multi­kul­tu­relt om­rå­de, og fått et ryk­te for å ha et kult natte­liv. Enn så len­ge pre­ges om­rå­det hel­ler ikke av gen­tri­fi­se­ring. Pier Lui­gi de An­ge­lis, bar­ten­de­ren på Vi­ve­ri (Via Pig­ne­to 91), hjel­per kvel­dens DJ med å rig­ge seg til i hjør­net før han gir gin-cocktailen min en av­slut­ten­de dash i det suk­ker­kan­te­de glas­set. Han stop­per opp og re­flek­te­rer over om­gi­vel­se­ne sine. «Som alle and­re ste­der i Ro­ma er også Pig­ne­to i end­ring», sier han. «Men hel­dig­vis er det fort­satt et or­dent­lig bo­lig­om­rå­de.» Det va­rer kan­skje ikke evig, men ak­ku­rat nå har Pig­ne­to fun­net den gyl­ne mid­del­vei.

har base i Kø­ben­havn. Hun er for­fat­ter og skri­bent for og The New York Ti­mes TIME.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.