1. Desember – Under alle haugene
Julen er en magisk tid når folk med rene hjerter kan høre hva dyrene har å si.
Idenne boka finner du ikke historier fra da jeg var liten, men fra da min mormor var liten, og enda før det. Tiden før jul var like mørk da som nå, men de hadde ikke strøm som ga lys i lampene. Parafin og talglys måtte folk spare på, så da satte de gjerne ovnsdøra på gløtt eller dro den brennende vedkubben litt utpå steinene i grua. Det lyste så fint opp i stua. Ildskyggene danset på vegger og tak og skapte naturlige kulisser til skumle historier om de hybiske. Ja, for det var det min gammelonkel Sverre fra Vefsn kalte vettene, slike små vesener som ikke alle kunne se. Han fortalte mystiske, magiske historier som var helt sanne. Herlige historier som fikk oss ungene til å løfte beina i tilfelle det var noen under bordet.
Hvis du spør noen som er litt gamle om de har opplevd spøkelser og sånt, så svarer de garantert nehehei, sånn overtro, det er bare tull. Noen av dem tror verken på Gud eller Den onde, på himmel eller helvete. Men hvis du spør om de har sett vetter eller skrømt, da kan de ha et og annet å fortelle. Så sier de at det er så mangt mellom himmel og jord, men vet du hva? Det er mye mer merkelig med alt som er under jorda. For det er der du finner de usynlige små vesenene vi kaller vetter. Dette er folk som bor under haugene, i gamle trær, inni fjellene og under steinene. Det finnes forskjellige vetter, både nisser, huldrer og troll. Ja, for de kan være ganske store også.
Vettene hører til blant alvefolket, de som usett ferdes rundt i naturen og hjemme hos deg og meg. Før i tiden visste man at de bringer lykke og trivsel når de kommer som venner, og ulykke hvis de blir fornærmet og ikke tatt på alvor. For det er egentlig vettene som rår over landet, de var her lenge før vi bestemte oss for å bygge og bo i Norge.
Hvis du leter langt bak i bevisstheten, bak i den bevisstheten du har felles med alle nordmenn som har levd før deg, finner du noen dunkle minner fra fortidens tenkesett. Kanskje er det en halvveis utslettet tro på en husgud som passer på gård, folk og fe, som ligger der og lurer. Denne husguden kom først fra skogen og bosatte seg under tuntreet. Kanskje tuntreet ble hogget så han måtte flytte inn på låven, ja, kanskje han våget seg opp på loftet. Årene gikk, og husguden glemte etter hvert alle minnene om skogen, og han begynte å kle seg i bondens klær. Det var ei trøye av ull, knebukser, vadmelsskjorte og ei rød topplue med dusk. Kanskje han finnes ennå!
For å sikre at vi hadde denne gamle karen på lag, at han sørget for lykke for oss i hjemmet, måtte vi ofre til ham slik vi gjør med guder som trekker i tråder og bestemmer hva vi har i vente. I vikingtiden og før det kunne man gjøre slikt åpenlyst. Det var helt normalt. Men etter religionsskiftet gikk tilbedelsen av slike husguder under jorda. Og i juletiden lever den side om side med Jesusbarnet i krybben.