2. Desember – Haugfolkets magiske horn

et er ikke så mange som tror på nissen i dag. Kanskje ikke haugbonden heller. For dette er to forskjellige småfolk. Haugbonden er slektens stamfar, den første som ryddet gården. Han ble gravlagt i ættehaugen, der han i all tid etter vokter over gården og passer på folk og fe. Vær så snill og ikke la traktor og bulldoser rasere haugen til haugbonden. Du trenger ham, for han er ikke borte selv om du ikke ser ham lenger. Men på mange gårder har han overlatt sine oppdrag til nissen.

DDet er særlig én type sagn knyttet til store hauger som går igjen over hele Norge, ja faktisk over hele Nord-europa. Det er sagn om hvordan folk har fått tak i drikkehorn. Noen av disse hornene er så kunstferdige og vakre at de ikke kan være laget av menneskehender. Sagnene handler alltid om at en bonde i nærheten av haugen blir nysgjerrig fordi han hører de underjordiske, selv om han verken tror på eller er redd for dem. Han rir eller går på ski bort til haugen, kanskje for å utfordre eller til og med trosse folks overtro. Dette skjer alltid oppunder jul eller på selveste julaften, for da er grensen mellom denne og «den andre siden» mye lettere å trå over. Haugkallen, eller hvem det er som bor under jorda, byr på en juleskjenk og rekker fram et drikkehorn. Den nysgjerrige bonden tar da drikkehornet og rømmer.

Det flotte drikkehornet i det sagnet som kommer nå, kalles Hahaughornet og ble gitt i gave til eventyrsamler Peter Christen Asbjørnsen i 1870. I dag kan du se hornet på Norsk Folkemuseum.

Hahaugen

Oppe i Gol i Hallingdal, rett før storveien deler seg til Ål og Hemsedal, er det en stor, høy haug som har en spesiell form; Hahaugen heter den. Det har alltid bodd haugfolk der, og den dag i dag er det mange i bygda som har hørt spill og låt fra haugen.

Det var en julenatt i gamle dager at bondegutten Gudbrand Golberg rente på ski bort til haugen, for han ville se hvordan haugfolket feiret jul. Haugen åpnet seg opp for ham, og ut kom det ei jente med gult hår og blå stakk. Hun var så vakker at han aldri hadde sett maken. Jenta bød ham et stort horn med juleskjenk, men da han tok hornet og «glåmte» nedi, klarte ikke Gudbrand å drikke. Skjenken var som bare ild og flammer. Han slo drikken over aksla bakenfor seg så det sydet i snøen og freste i skiene, for skvettdråpen svidde hull tvers igjennom. Dermed slapp han seg utfor bråbratta med hornet, og i det samme kom gamletrollet fram og skreik:

– Ja, bare bi til jeg får på meg trillebroka, du!

Enda Gudbrand spente i alt han orket, var det ikke lenge før han hørte trollet trille og trille etter ham. Han syntes mest det var som om trollet sto bakpå skiene og tok ham etter nakkebeinet. Men så hadde han ikke langt heim heller. Da ropte gamletrollet:

– Renn det arde, men ikkje det harde, Gudbrand!

Det skjønte han skulle bety at han ikke måtte renne på veien, men han måtte holde seg etter de jordflekkene som var ardet, altså pløyd, for der var jorda blitt signet av presten da grøden ble lagt i den; der hadde ikke trollet noen makt. Dette lydde Gudbrand, for her kjente han hver en stein. Trollet fulgte etter ham langs åkerreinene og truet og lovte, at om det ikke fikk igjen hornet, skulle det bli Golbergfolket til ulykke, like til niende ledd. Men da spratt sola, og så sto trollet der i stokk og stein.

Norsk folkesagn