Julekongen og Lucifer
Den gangen kristendommen og fortellingene om Kvitekrist spredte seg nordover, tok de også sin store fiende, Lucifer, med seg. Han prøvde å motvirke alt kristendommen lærte fra seg. Nå vet vi jo at julekongen ikke var av den hyggelige typen i utgangspunktet, så han hadde problemer med å ta inn over seg den kristne lære om nestekjærlighet og godhet.
«Ah, her har vi en som kan bli min disippel», tenkte Lucifer. «Endelig! Han blir lett å omvende. En så mektig medsammensvoren kan være god å ha med på laget.» Men julekongen motsto allikevel Lucifer, og derfor ble han forbannet med frossen søvn. Men julekongen hadde vært ute en vinternatt før, så han var ikke uforberedt. Han hadde laget en plan som kunne hjelpe hans folk selv om han var frossen. Men han fikk bare lov til å våkne én gang i året og være en god konge. En god konge, ikke en hyggelig konge, i sitt rike. Hans rike var ikke et land, for hans land forsvant for lenge siden, men han er konge over vinteren, en årstid. Denne ene gangen i året prøver han å gjøre mest mulig, og det er derfor han gir disse gavene og kommer på besøk rett før vinteren setter inn på sitt strengeste.
I dag er det ikke mange som får besøk av julekongen, for det er ikke lenger slik at noen slakter sin siste buskap på vintersolvervsdagen. Men jeg har hørt at det var en bonde langt nord i landet som opplevde noe rart. Det var i 1812, og dette året hadde nattefrosten lagt seg på kornet allerede i august. Det var slik hungersnød at bonden måtte slakte sin aller siste purke den 23. desember. Dagen etter fortalte han folk i bygda at det hadde kommet en stor, skremmende mann kledd i rødt ut av skogen og satt seg ved siden av ham foran peisen. Den fremmede hadde gitt ham øl og saltkjøtt, og selv om han snakket et fremmet mål, så forsto bonden på merkverdig vis hva han sa. Den store karen trøstet den fattige bonden og sa at han ikke skulle miste håpet, ikke gi opp. Så forsvant han på morrakvisten. Naboene mente bonden ikke var riktig vel bevart, men den lille gården kom seg på uforklarlig vis gjennom vinteren, og da våren kom, hadde han usedvanlig hell med avlingen. Utpå sommeren hadde han flaks og fikk kjøpt seg ei billig ku, og tidlig den høsten viste det seg at kua var drektig med to kalver. Folka i bygda sa at dette var helt tilfeldig, men jeg er ikke så sikker på det.