8. Desember – Snøjenta – et russisk folkeeventyr

Et russisk folkeeventyr

For lenge, lenge siden bodde en gang en bonde som het Ivan og kona hans Maria like ved en stor skog i Russland. Ekteparet var likandes folk, men enda de var glade i hverandre og hadde gode naboer og mange venner, var de ikke lykkelige. De ville så gjerne ha et barn. Når nabobarna var ute og lekte, pleide de å se på dem gjennom vinduet, og av hele sitt hjerte ønsket de seg et lite barn som de kunne kalle sitt eget. En vinterdag sto de i vinduet i den vesle stua og så på nabobarna som vanlig. De hadde det moro i snøen, hoppet og baste, kastet snøball og laget en stor snømann.

Ivan snudde seg mot kona og sa: «Se kone, så moro barna har det når de lager snømann. Skal vi gå ut i hagen og lage en, vi også?» «Ja, la oss gjøre det», sa kona, og ekteparet gikk ut for å leke. Der ute snudde Maria seg mot mannen. «Jeg kom til å tenke på noe, mannen min», sa hun. «Vi har jo ikke egne barn, la oss lage ei lita snøjente i stedet for en snømann.»

«Ja, la oss gjøre det», sa Ivan, og så begynte de å lage ei lita jente av snø. I mange år hadde de ønsket seg denne jenta, så nå laget de ei av snø. Med all sin kjærlighet og all sin lengsel laget de den vakreste vesle jenta en kunne tenke seg.

Først rullet de snøballer. Ivan laget en liten kropp med nydelige små hender og føtter. Maria formet et vakkert hode med øyne, nese, munn og hår – av snø alt sammen. Så satte de forsiktig hodet på skuldrene til den vesle kroppen og beundret snødatteren sin. Aldri hadde de sett noe så vakkert, og aldri hadde ønsket om en virkelig datter vært mer brennende.

«Vesle snøjente», sa Ivan, «snakk til meg!» «Ja, gullet mitt», sa Maria. «Våkne til liv, så du kan leke, bråke og le som andre barn.»

I samme øyeblikk merket de at øynene til snøjenta begynte å blunke, og det kom litt farge i kinnene. Først trodde de det bare var innbilning, men så så de ei virkelig jente stå foran seg der snøfiguren hadde stått for et øyeblikk siden. Hun hadde blå øyne, gyllent hår og roser i kinnene. De ble så forbauset at de ikke kunne få fram et ord, og bare stirret på jenta.

Etter en stund sa Ivan: «Hvor kommer du fra? Og hvem er du?» «Jeg er fra Snølandet og Kuldelandet», svarte barnet. «Og jeg er datteren deres.»

Hun løp bort til Maria og Ivan og kysset dem, og alle tre gråt av glede. Men snart snakket og lo de igjen, for dette var det beste de hadde opplevd. De ropte på naboene i stuene like ved, at de måtte komme og se hva som hadde hendt. Snart spredte ryktet seg om hvor heldige Ivan og Maria hadde vært, og alle småjentene i landsbyen kom for å treffe den vakre datteren deres. Og folk ble i stua hos dem til sent på kveld, de lo og sang og danset for å feire den

glade hendelsen. Hele vinteren lekte den vesle jenta i snøen med de andre barna, mens Ivan og Maria sto i vinduet i stua og så på. Nå var de glade, for et av barna som lekte i snøen, var deres eget, og de syntes hun var den vakreste av dem alle.

«Ingen er så søt som småjenta vår», kunne Ivan si. «Og ingensteds finnes det vel et snillere barn», la Maria til. Ivan var enig. «Hun er den snilleste av alle», sa han, «så blid, så fornøyd, så søt.»

Og sant var det. Alle ble glade i den vesle snøjenta. Alle likte å høre henne tralle og synge dagen lang. Alle likte å se henne løpe og danse med de andre barna. Men da de første vårtegnene kom, og det ble varmere i lufta slik at snøen begynte å smelte, var ikke den vesle jenta like munter som før.

En dag kom hun inn til Ivan og Maria og sang en trist liten sang: «Nå kommer våren, jeg må dra, til kalde Snøland, langt herfra.» Ja, det sang hun, og mens hun sang, fikk hun tårer i øynene.

Faren og moren begynte å gråte da de hørte sangen, og Maria ropte: «Bli hos oss, datter min! Ikke dra fra oss!»

Ivan for opp og trakk slåen for døra, så hun ikke kunne komme seg ut, og Maria slo armene om henne og klemte henne inntil seg. Men ennå mens hun gjorde det, begynte den vesle snøjenta å smelte bort, og snart var det ikke annet igjen av henne enn den hvite skinnlua, pesken, de hvite støvlene og en liten dam på gulvet. Ivan og Maria gråt sine bitre tårer, men Maria la de små klærne vekk og sa: «Kanskje hun kommer tilbake til oss en dag?»

Hele sommeren ble ensom og trist, de tenkte bare på den vesle datteren som var forsvunnet. Men så stundet det mot vinter, og en kveld hørte de lystig latter utenfor stua og en glad stemme som sang: «Far og mor! Lukk opp for meg! Med snø og kulde kommer jeg!»

Ivan fikk døra opp i en fart, og snøjenta løp rett i armene på foreldrene sine. Hele vinteren ble hun hos dem og lekte med de andre barna i landsbyen. Da våren kom, måtte hun dra til snøens og kuldens land i nord.

Denne gangen var ikke Ivan og Maria lei seg, for de visste at hun ville komme igjen til vinteren. Når det ble kaldt og snøen tok til å drysse, ville den vesle snøjenta komme hjem igjen til Russland og bo hos dem til neste vår.