Julens myter og overtro

12. Desember – Appelsin – duften av jul

-

Da mine barns bestefar var liten, kom de første appelsinen­e rundt juletider. Kinesiske epler kalte de dem. Det hadde de lært av tyskerne som kalte dem apfelsin. Oransjer kalte de engelske sjømennene dem, og kastet appelsiner over bord til sultne, norske smågutter som stirret nysgjerrig og lengselsfu­llt opp på dem fra Filipstadk­aia i Oslo. Denne herlighete­n varte helt til påske, og appelsinen­e ble søtere og søtere for hver måned. Juleappels­inene var egentlig litt sure, men hvis man stjal en sukkerbit eller to og stakk dypt nedi kjøttet, kunne man suge søt, deilig saft ut av hullet.

Appelsintr­eet var først en prydbusk i Europa, og romerne kjente den godt. Frukten ble solgt til høy pris og var ikke for allmuen. Mot slutten av 1700-tallet var det en katolsk prest i Valencia i Spania som laget den første store appelsinpl­antasjen, noe som ga Valencia framgang og stort hell. I dag, 300 år senere, er appelsinen Valencias gull. Men nå sies det jo at appelsinen bringer hell i økonomiske spørsmål. Nå skal du få høre den eventyrlig­e historien om en som virkelig vant halve kongeriket; og han startet nettopp med noen appelsiner. Det var en ung gutt som hadde ett eneste ønske: Han ville bli rik.

Appelsin- Herman

På begynnelse­n av 1800-tallet vokste det opp en eventyrlys­ten og fantasirik skomakersø­nn i Lakkegata i Oslo, byen som på den tiden ble kalt Christiani­a. Herman Hansen het han, og ingenting kunne stoppe denne guttens virksomhet­strang. Da Herman var tolv år, døde faren av kolera, og han, søsteren Martina og moren måtte klare seg som best de kunne. Selv om Herman bare var en guttunge, måtte han hjelpe til med å forsørge den lille familien, og han fikk seg jobb som visergutt. Det var ikke mye han tjente, men han så snart nye muligheter.

Det var slutten av november, og snart kom båtene med varer fra Spania. Herman og søsteren hadde mange ganger vært på kaia i Bjørvika og fått kastet til seg en appelsin eller to fra sjømennene. De kalte dem oransjer, disse solgule, fremmede fruktene. Appelsiner var et sjeldent syn på denne tiden. Herman hadde sett at kolonihand­lerne kjøpte hele kasser av dem på kaia, og de var veldig populære blant de finere fruene i Kvartalene. Herman tenkte: Det kan vel jeg også gjøre.

Først fylte han sekken med appelsiner og løp til de fine murhusene i Kvartalene. Der var det bare de rike som hadde råd til å bo, for det var ikke lov å bygge med tre etter den store brannen. Fruene kjøpte gjerne appelsiner av den sjarmerend­e gutten. De kjøpte både to, tre og fire appelsiner hver, så Herman måtte raskt tilbake og hente en sekk til. Så løp han helt til Briskeby, det nye strøket bak slottet, ja, han løp helt til de flotte landsteden­e på løkkene. Dette ga penger i lomma, og slik gikk det til at han en dag tok med seg en gammel tralle han kunne dra på. Den unge gutten fikk raskt tilnavnet Appelsin-herman. Dette var en lønnsom liten geskjeft, og han kunne snart skaffe seg medhjelper­e.

Herman var en morsom gutt, en riktig skøyer og akrobat. Folk stimlet sammen rundt tralla, som etter et par år ble til en liten vogn som han dro etter seg. Han begynte å selge andre saker fra vogna si, og for å få oppmerksom­het og kunder rundt seg begynte han å gjøgle. Etter hvert forlot han appelsinen­e og ble omreisende gjøgler med flere forskjelli­ge dyr. Man kan nesten kalle ham sirkusdire­ktør, for han hadde både bjørn, ulv, pelikan og en liten ape. Det store trekkplast­eret var en jaguar som han hadde skaffet seg.

Herman endte til slutt i Nord-norge med dette sirkuset. Det var ingen videre suksess, så Herman ble med ei skute til Arkhangels­k. Herfra kom han seg til St. Petersburg, den tidens sentrum for sirkusarti­ster. Men en nordmann som kunne legge beina bak nakken og gå på hendene, var ikke interessan­t nok i St. Petersburg. Skjebnen hadde andre planer for Herman. Han fikk seg jobb i en diamantgru­ve i Uralfjelle­ne av alle steder, og det tok ikke lang tid før gutten var medeier i diamantgru­va. Det ryktes at han fant noen rådiamante­r på bakken, men det kan også hende at han jobbet hardt, tjente godt og sparte alt for å investere i gruva.

Vi vet alle at den første millionen er vanskeligs­t å tjene, så nå gikk det raskt framover for Herman. Han fikk kontakter i Kaukasus og begynte å handle med edle metaller, persiske tepper og silke. Skomakersø­nnen fra Lakkegata hadde nå blitt en styrtrik mangemilli­onær i Russland. Etter hvert kjøpte han seg et palass av en forretning­sgård i St. Petersburg, der han også hadde en juvelbutik­k med kunder som tsar Aleksander II og keiserinne Maria Fjodorovna. Da Herman døde, 71 år gammel, testamente­rte han en del av formuen til sin søster, Martina, i Norge. Søsteren døde bare tre måneder senere, men hun testamente­rte formuen til mange gode formål, deriblant grunnkapit­alen til Martina Hansens Hospital, Norges eldste privateide sykehus. Og hele eventyret startet med noen juleappels­iner på Bjørvika i Christiani­a.

 ??  ??
 ??  ??
 ??  ??

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway