16. Desember – Blomsterhagen hos kona som kunne trolldom

Men hvordan hadde lille Gerda det når Kay ikke kom mer? Hvor var han blitt av? Det var det ingen som visste. Guttene fortalte bare det de hadde sett, at han bandt fast kjelken til en prektig, stor slede som kjørte ut i gata og ut av byens port. Ingen visste hvor han var. Tårene fløt, og den lille Gerda gråt så sårt og lenge. Etter hvert sa de at han var død, han hadde gått i elven som løp like ved byen, og det var riktig lange, mørke vinterdager. Så kom våren med varmere solskinn. «Kay er død og borte!» sa den lille Gerda. «Det tror jeg ikke», svarte solskinnet. «Han er død og borte!» sa hun til svalene. «Det tror jeg ikke», svarte de, og til slutt trodde ikke den lille Gerda det heller.

«Jeg vil ta på meg de nye, røde skoene», sa hun en morgenstund, «dem som Kay aldri har sett. Så skal jeg gå til elven og spørre den.» Det var ganske tidlig da hun kysset den gamle bestemoren som lå og sov, hun tok på seg de røde skoene og gikk helt alene ut av porten og ned til elven.

«Er det sant at du har tatt min lekebror? Jeg vil gi deg mine nye, røde sko hvis du vil gi meg ham tilbake.» Da syntes hun det var som om bølgene nikket så underlig, og hun tok av seg de røde skoene, det kjæreste hun eide. Så kastet hun begge to ut i elven, men de landet bare tett inne ved elvebredden, og de små bølgene bar dem straks i land til henne. Det var som om elven ikke ville ta dem, for den hadde jo ikke tatt lille Kay. Men Gerda visste ikke det og gikk oppi en båt som lå i sivet. Derfra kunne hun kaste skoene enda lenger ut. Men båten var ikke bundet fast, og ved den bevegelsen hun gjorde da hun kastet, begynte den å gli fra land. Båten gled raskt utover, og lille Gerda ble redd og begynte å gråte. Men det var ingen andre enn gråspurvene som hørte henne, og de kunne jo ikke bære henne i land. De kunne bare fly langs bredden og synge som om de prøvde å trøste henne, og det gjorde de. «Her er vi! Her er vi!» De små, røde skoene fløt rett etter båten, men tok den ikke igjen.

Det var så vakkert på begge bredder, vakre blomster, gamle trær og skråninger med sauer og kuer, men ikke et menneske å se. «Kanskje elven bærer meg til Kay», tenkte Gerda og kom straks i bedre humør. Hun reiste seg opp og beundret de grønne breddene. Etter flere timer kom hun til en stor kirsebærhage der det var et lite hus med underlige røde og blå vinduer. Huset hadde stråtak, og utenfor sto to tresoldater som skulte på alle som gled forbi langs elven.

Gerda ropte på dem, for hun trodde de var levende, men de svarte naturligvis ikke. Hun kom ganske nær, og elven drev båten rett inn mot land. Gerda ropte enda høyere. Da kom det en gammel kone ut av huset. Hun støttet seg på en krokete stav, hun hadde solhatt på, og den var malt med de skjønneste blomster.

«Du lille, stakkars barn», sa den gamle kona, «hvordan har du kommet ut på den store, sterke strømmen og drevet så langt ut i den vide verden?» Så gikk den gamle kona helt ut i vannet, hun hektet den krokete staven fast i båten, trakk den i land og løftet lille Gerda ut. Gerda var glad for å få fast grunn under føttene, men hun var nok litt redd for den fremmede, gamle kona.

«Kom nå og fortell meg hvem du er og hvordan du har kommet hit!» sa hun. Gerda fortalte henne alt, og den gamle ristet på hodet og sa: «Hmm! Hmm!» Da Gerda spurte om hun hadde sett Kay, sa kona at han var dessverre ikke kommet forbi, men han kom nok. Hun skulle ikke være lei seg, men smake på hennes kirsebær og se på hennes blomster, for de var vakrere enn i noen billedbok. Hver eneste blomst kunne fortelle en hel historie. Hun tok Gerda i hånden og førte henne inn i det lille huset. Den gamle kona lukket og låste døra bak dem.

Vinduene satt så høyt oppe, og glassene var røde, gule og blå. Dagslyset skinte så underlig der inne med alle fargene, og på bordet sto de deiligste kirsebær, og av dem fikk Gerda spise så mange hun ville. Og det turte hun. Mens hun spiste, kjemmet den gamle kona håret hennes med en gullkam slik at håret krøllet seg og skinte om kapp med kammen. Piken var så vakker at hun så ut som en gyllen rose. «En slik søt, liten pike som deg har jeg lengtet lenge etter», sa den gamle. «Nå skal du se, vi kommer til å få det så fint sammen», sa hun mens hun kjemmet lille Gerdas hår.

Den gamle kona kunne trolldom, men noen ond heks var hun ikke. Hun trollet bare litt for sin egen fornøyelse, og nå ville hun så gjerne beholde den lille piken. Derfor gikk hun ut i hagen og strakte den krokete staven mot alle rosentrærne. Selv om de blomstret så vakkert, sank de med ett ned i den sorte jorden og forsvant. Man kunne ikke se hvor de hadde stått. Den gamle var redd for at Gerda skulle tenke på Kay og lengte hjem hvis hun så rosene.

Nå viste hun Gerda blomsterhagen. Der var det en duft så liflig og god.

Blomster for enhver årstid sto i sine prektigste farger, nei ingen billedbok kunne bli mer fargerik og vakker enn dette. Gerda løp rundt av glede og lekte til sola gikk ned bak de høye kirsebærtrærne. Da fikk hun en deilig seng med røde silkedyner fylt med blå fioler. I denne senga sov hun så skjønt som en prinsesse på sin bryllupsdag.

Neste dag kunne hun leke i hagen igjen, og slik gikk mange dager. Gerda kjente hver blomst i hagen, men uansett hvor mange blomster det var, syntes hun at det manglet én, hun visste bare ikke hvilken. Så var det en dag da hun satt og så på den gamle konas solhatt med malte blomster på, at hun oppdaget en ny blomst. Det var den vakreste hun visste om, og det var en rose. Den gamle hadde glemt å få rosen av hatten da hun fikk de andre ned i jorden. Slik er det å ikke ha tankene med seg. «Hva!» sa Gerda, «det er jo ingen roser her.» Så løp hun innimellom bedene og lette og lette, men det var ingen roser å finne. Da satte hun seg ned og gråt, og de hete tårene hennes falt nettopp der hvor et av rosentrærne hadde sunket i jorden. De varme tårene vannet bakken, og med ett skjøt treet opp, like blomstrende som da det sank. Gerda holdt rundt det, kysset rosene og tenkte på de vakre rosene hjemme og med det på sin venn Kay.

«Å, jeg har blitt så forsinket», sa den lille piken. «Jeg skulle jo finne Kay. Vet dere hvor han er?» spurte hun rosene. «Tror dere han er død og borte?» «Død er han ikke», sa rosene. «Vi har jo vært nede i jorden, der alle de døde er, men Kay var ikke å se.»

«Takk skal dere ha», sa lille Gerda, og så gikk hun til de andre blomstene, så inn deres fargerike kronblader og spurte hver og en: «Vet du hvor lille Kay er?» Men alle blomstene sto der i sola og drømte sine egne eventyr og historier, så av dem fikk ikke Gerda vite noe om Kay. Da løp hun til utkanten av hagen. Døra var lukket, men hun dro litt i de rustne hengslene så den ble løs og sprang opp. På bare føtter løp lille Gerda ut i den vide verden. Hun så seg tre ganger tilbake, men det var ingen som kom etter henne. Til slutt orket hun ikke å løpe mer og satte seg på en stor stein. Da hun så seg rundt, var sommeren over, og det var sent på høsten. Det kunne man slett ikke merke der inne i den fine hagen hvor det alltid var solskinn og blomster fra alle årstider blomstret samtidig.

«Gud, hvor jeg har blitt forsinket», sa Gerda, «det har jo blitt høst, nå tør jeg ikke hvile», og så reiste hun seg og begynte å gå selv om føttene var ømme og trøtte, og rundt henne var det kaldt og rått. De lange pilebladene var ganske gule, og tåken dryppet i vann fra dem. Et blad falt etter et annet, og kun slåpetornen sto med frukt. Så grått og tungt var det i den vide verden.