17. Desember – En prins og en prinsesse

Gerda måtte hvile seg igjen, og da hoppet det en stor kråke fram på snøen. Den hadde sittet lenge og sett på henne og nikket med hodet. Nå sa den: «Kra, kra. Go, da, go, da.» Bedre kunne den ikke si det; den spurte hvor hun skulle, så alene ute i den vide verden. Ordet alene forsto Gerda så altfor godt, og hun kjente hvor mye som lå i det. Hun fortalte kråka om hele sitt liv og spurte om den hadde sett Kay.

Kråka nikket ganske så betenksomt og sa: «Det kan være, det kan være.» «Hva, er det sant!» ropte den lille piken og klemte nesten kråka i hjel, så intenst kysset hun den. «Rolig, rolig!» sa kråka. «Jeg tror, jeg vet, jeg tror det kan være din lille Kay, men nå har han visst glemt deg på grunn av prinsessen.» «Bor han hos en prinsesse?» spurte Gerda. «Ja, hør», sa kråka, «men det er så vanskelig for meg å snakke ditt språk. Det er bedre om jeg forteller på kråkemål, hvis du kan forstå det?» «Nei, det har jeg ikke lært», sa Gerda. «Det gjør ikke noe», sa kråka. «Jeg skal fortelle så godt jeg kan, men dårlig blir det likevel.» Så fortalte den hva den visste. «I dette kongeriket hvor vi nå sitter, bor det en prinsesse som er så uhyre klok. Hun har lest alle aviser som finnes i verden, og glemt dem igjen, så klok er hun. Forleden satt hun på tronen, og det er ganske kjedelig, og da begynte hun å nynne en vise. Det var nettopp denne: Hvorfor skulle jeg ikke gifte meg. ‘Hør, det er det noe i’, sa hun, og så ville hun gifte seg. Men hun ville ha en mann som kunne svare for seg når man snakket til ham. Ikke en som bare sto der og så flott og staselig ut. En slik mann var kjedelig. Nå lot hun alle hoffdamene tromme sammen, og da de hørte hva hun ville, ble de så fornøyde. ‘Det kan jeg like’, sa de, ‘det tenkte jeg også her forleden’. Du må tro meg, det er sant hvert ord jeg sier», sa kråka. «Jeg har en tam kjæreste som går fritt rundt på slottet, og hun har fortalt meg alt.»

«Avisene kom snart ut med en kant av hjerter og prinsessens navnetrekk. Man kunne lese at enhver ung mann som så godt ut, kunne fritt komme opp på slottet og snakke med prinsessen. Den som snakket som om han hørte hjemme der, og snakket best for seg, han ville prinsessen ta til mann. Ja, ja», sa kråka videre. «Du må tro meg, det er like sikkert som at jeg sitter her, folk strømmet til, og det var trengsel og kaos, men ingen lyktes. Verken den første eller den andre dagen. De kunne snakke godt for seg alle sammen når de var ute på gata, men idet de kom inn av slottsporten og så gården som skinte i sølv, og oppover trappene der lakeiene var kledd i gull

og de kom til de store opplyste saler, da ble de alle stumme. De sto foran tronen der prinsessen satt, og ingen av dem klarte å si et eneste ord, annet enn å gjenta de siste hun hadde sagt, og det brydde hun seg ikke om å høre på. Det var akkurat som om folk der inne hadde fått snustobakk i magen og var falt i dvale, helt til de kom ut på gata, ja, da kunne de snakke igjen. Det sto en rekke helt fra byens port til slottet. Jeg var selv inne og så det. De ble både sultne og tørste, men fra slottet fikk de ikke engang et glass lunkent vann. Noen av de smarteste hadde tatt med seg nistepakke, men ingen av dem delte med dem som sto ved siden av seg. Kanskje de tenkte: La ham se sulten ut, så tar ikke prinsessen ham.»

«Men Kay, lille Kay», spurte Gerda. «Når kom han? Var han en av de mange?» «Gi tid! Gi tid! Det kommer, det kommer. Det var den tredje dagen. Da kom en liten gutt uten hest og vogn ganske freidig marsjerende rett opp til slottet. Øynene hans skinte som dine, han hadde nydelig, langt hår, men ellers fillete klær.» «Det var Kay!» jublet Gerda og klappet i hendene. «Endelig har jeg funnet ham!» «Han hadde en liten ransel på ryggen», sa kråka. «Nei, det var kjelken hans», sa Gerda. «Han ble borte med kjelken.» «Det kan godt være», sa kråka, «jeg så ikke så nøye, men min tamme kjæreste så at han ikke ble det minste paff da han kom inn slottsporten og så alt gullet og sølvet. Han bare nikket og sa: ‘Det må være kjedelig å stå på trappen, jeg går heller innenfor.’ Der skinte salene med tindrende lysekroner og eksellenser gikk med silkesko og bar på gullfat. Man kunne nok bli høytidelig. Støvlene hans knirket så fryktelig høyt, men det brydde han seg ikke noe om.»

«Det må være Kay», sa Gerda, «han hadde nye støvler, jeg har hørt dem knirke i bestemors stue.» «Ja, knirke gjorde de», sa kråka, «og han gikk like freidig rett inn til prinsessen som satt på en perle like stor som et rokkehjul, og alle hoffdamene og deres piker og pikers piker og alle kavalerene med deres tjenere og tjenernes tjenere sto stilt opp rundt omkring. Jo nærmere de sto ved døra, jo stoltere så de ut. Tjenernes tjeneres hjelpegutt, han som alltid går i tøfler, var nesten ikke til å se på, der han sto i døra med nesa i sky.» «Det må være gruelig», sa den lille Gerda. «Og Kay, har han fått prinsessen?» «Hadde jeg ikke vært en kråke, så hadde jeg tatt henne selv, enda jeg er forlovet. Han skal ha snakket like så godt som jeg når jeg snakker kråkemål. Det sier min tamme kjæreste. Han var freidig og nydelig, men han var slett ikke kommet for å fri, bare for å høre prinsessens klokskap. Den fant han god, og hun fant ham god, hun også.»

«Ja visst, det var Kay», sa Gerda, «han var så smart, han kunne regne med brøk i hodet. Åh, du må føre meg inn til slottet.» «Ja, det er lett å si», sa kråka. «Men hvordan gjør vi det? Jeg skal spørre min tamme kjæreste, hun hjelper oss, men du skal vite én ting: Du kommer aldri helt inn i slottet.» «Jo da, det gjør jeg», sa Gerda. «Når Kay hører at jeg er her, kommer han straks ut og henter meg.» «Vent på meg ved steinen der», sa kråka, nikket med hodet og fløy bort.

Først da det var blitt mørkt på kvelden, kom kråka tilbake igjen. «Rar, rar», sa den. «Jeg skal hilse deg fra henne mange ganger, og her er et lite brød til deg. Det tok hun fra kjøkkenet der det er brød nok, og du må være sulten. Det er helt umulig for deg å komme gjennom slottsporten, du har jo ikke sko. Garden i sølv og lakeiene i gull tillater det aldri. Men ikke gråt, jeg skal hjelpe deg inn. Min kjæreste vet om en liten baktrapp som fører rett til sovekammeret, og hun vet hvor hun finner nøkkelen.»

Så gikk de inn i hagen, gjennom den store alleen der det ene bladet falt etter det andre, og da lysene på slottet ble slukket, det ene etter det andre, førte kråka lille Gerda mot en bakdør som sto på klem. Gerdas hjerte banket av angst og lengsel. Det var som om hun skulle gjøre noe ulovlig, men hun ville jo bare vite om det virkelig var Kay. Det måtte bare være ham, hun så for seg de kloke øynene hans, det lange håret, og hun så levende for seg hvordan han smilte, som da de satt hjemme under rosene. Han kom til å bli kjempeglad for å se henne og ved å få høre hvilken lang vei hun hadde gått for hans skyld. Han ville få vite hvor sorgtunge alle hadde vært da han ikke kom hjem den kvelden. Hun følte både frykt og glede. Nå var de på trappen. Det brant en liten lampe på en lav hylle, og midt på gulvet sto den tamme kråka og dreide hodet til alle sider mens hun betraktet Gerda, som neide slik bestemor hadde lært henne.

«Min forlovede har sagt så mye fint om deg, lille frøken», sa den tamme kråka. «Deres vitae, slik vi sier her, er meget rørende. Kan du ta lampen, så skal jeg gå foran. Vi går denne veien, for her treffer vi ingen.» «Jeg synes det kommer noen bak oss», sa Gerda, og noe suste forbi henne. Det var som skygger på veggen, hester med flagrende man og tynne bein, jegergutter, damer og herrer til hest. «Det er bare drømmene», sa kråka, «de kommer og henter det høye herskapets tanker til jakt, og godt er det, så kan du se dem bedre i senga. Men la meg se, kommer du med ære og verdighet, da viser du et takknemlig hjerte.»

Nå kom de inn i den første salen, og der var veggene dekket med rosenrød sateng og pyntet med kunstige blomster. Her suste allerede drømmene forbi, men de for så raskt at Gerda ikke fikk sett det høye herskap. Den ene salen ble prektigere enn den andre, og man kunne nok bli forbløffet, men så var de i sovekammeret. Taket her inne så ut som en stor palme med blader av glass, kostbart glass, og midt på gulvet, i en tykk stamme av gull, hang det to senger som så ut som liljer. Den ene var hvit, og i den lå prinsessen. Den andre var rød, og det var i den Gerda skulle se etter lille Kay. Hun bøyde et av de røde bladene til side og så en brun nakke. Åh, det var jo Kay. Hun ropte navnet hans ganske høyt, holdt lampen mot ham, og akkurat da suste drømmene til hest inn i sovekammeret igjen. Han våknet, snudde hodet mot henne, men – det var ikke hennes lille Kay.

Prinsen hadde akkurat samme nakke som Kay, ung og vakker var han, og fra den hvite liljesenga tittet nå prinsessen ut og spurte hva det var. Da gråt den lille Gerda og fortalte hele historien og alt hva kråkene hadde gjort for henne. «Stakkars deg», sa prinsen og prinsessen og roste kråkene og sa at de ikke var sinte på dem, men de måtte aldri gjøre dette en gang til. Og denne gangen skulle de få en belønning. «Vil dere fly fritt?» spurte prinsessen. «Eller vil dere ha fast stilling som hoffkråker der alt som faller på gulvet på kjøkkenet, tilfaller dere?»

Begge kråkene neide og ønsket seg fast stilling, for de tenkte på sin alderdom og sa «det var så godt å ha noe til den gamle mann». Det var slik de sa det. Prinsen gikk ut av senga og lot Gerda sove i den, mer kunne han ikke gjøre. Hun foldet sine små hender og tenkte at mennesker og dyr på jorden er gode. Så lukket hun øynene og sov godt. Nye drømmer kom flyvende inn. Disse så ut som Guds engler som trakk en liten kjelke, og på den satt Kay og nikket, men så snart hun våknet, ble han borte igjen.

Neste dag ble hun kledd opp fra topp til tå i silke og fløyel. Hun fikk tilbud om å bli på slottet og ha gode dager, men hun ville heller ha en liten vogn med en hest og et par små støvler. Gerda ville kjøre ut i den vide verden og finne Kay. Hun fikk både støvler og muffe, og hun ble så nydelig kledd på. Da hun skulle reise av sted, sto det en ny karet av rent gull ved porten. Den hadde prinsens og prinsessens våpen preget på siden, og det fulgte med både kusk, tjenere og forridere. Prinsen og prinsessen hjalp henne selv opp i vognen og ønsket henne lykke til på ferden. Skogskråka, som nå var blitt gift, fulgte med de første tre milene. Den satt ved siden av henne, for den tålte ikke å kjøre baklengs. Den andre kråka sto i porten og slo med vingene. Den fulgte ikke med, da den led av hodepine fordi den hadde fått fast stilling og for mye å spise. Inni kareten var veggene dekket av sukkerkringler, og setet var dekket av frukter og peppernøtter.

«Farvel, farvel», ropte prinsen og prinsessen, mens lille Gerda gråt, og kråka gråt. Slik gikk de første milene. Da sa også kråka farvel, og det var den tyngste avskjeden. Den fløy opp i et tre og slo med de sorte vingene så lenge den kunne se vognen som strålte som selveste solskinnet.