18. Desember – Den lille røverpiken

Kareten lyste opp som en fakkel der de kjørte gjennom den mørke skogen. Dette ble raskt oppdaget av røverne. «Det er gull, det er gull», ropte de og styrtet fram, tok fatt i hestene og slo de små jockeyene, kusken og tjenerne i hjel. Så dro de lille Gerda ut av vognen. Hun er fet, hun er nydelig, hun er fettet med nøttekjerne», sa den gamle røverkjerringa, som hadde langt, stridt skjegg og øyebryn som hang over øynene. «Hun er som et deilig, lite høstslaktet lam, ah, hvor godt hun skal smake.»

Så trakk hun den blanke kniven ut av beltet. Den skinte så det var gruelig å se på. «Men, au», sa kjerringa med det samme, hun ble bitt i øret av sin egen lille datter. Jenta hang på ryggen hennes og var så vill og uvøren at det var en lyst. «Din gærne unge», sa moren og glemte at hun skulle til å slakte Gerda. «Hun skal leke med meg», sa den lille røverpiken. «Hun skal gi meg muffen sin og den fine kjolen, hun skal sove hos meg i min seng.» Så beit hun en gang til så røverkjerringa hoppet i været og snudde seg rundt. De andre røverne lo og sa: «Se hvordan hun danser med ungen sin.» «Jeg vil kjøre i kareten», sa den lille røverpiken. Hun måtte og ville ha viljen sin, for hun var både bortskjemt og sta. Hun og Gerda satte seg inn i den, og så kjørte de over stubber og tjern, dypere inn i skogen. Den lille røverpiken var like stor som Gerda, men sterkere, mer bredskuldret og mørk i huden. Øynene var nesten sorte, og nå så de nesten litt bedrøvet ut. Hun tok Gerda rundt livet og sa: «De kommer ikke til å slakte deg så lenge du er venner med meg. Du må jo være en prinsesse?» «Nei», sa Gerda og fortalte henne alt det hun hadde opplevd, og hvor glad hun var i lille Kay.

Røverpiken så alvorlig på henne, nikket litt på hodet og sa: «De kommer ikke til å slakte deg, selv om vi blir uvenner, da skal jeg heller gjøre det selv», og så tørket hun bort Gerdas tårer og puttet begge hendene i den vakre muffen som var så myk og varm. Nå sto kareten stille. De var midt inne i gården til et røverslott. Muren var revnet fra øverst til nederst, ravner og kråker fløy gjennom hull og sprekker, og store vakthunder som så ut som de kunne sluke et helt menneske, hoppet høyt i lufta. De gjødde ikke, for det var forbudt. I den store, gamle, sotete salen brant det et bål midt på steingulvet. Røyken lå tykk oppunder taket og måtte selv finne veien ut. Det putret suppe i en stor bryggerkjele, og både harer og kaniner ventet på spidd.

«Du skal sove med meg og alle mine smådyr i natt», sa røverpiken. De fikk både mat og drikke og gikk så bort i et hjørne der det lå halm og tepper. Over dem satt nesten hundre duer på lekter og pinner. De satt alle og sov, men dreide litt på hodet da småpikene kom.

«De er alle sammen mine», sa røverpiken og grep raskt fatt i en av de nærmeste. Hun holdt den opp ned i beina og ristet så den slo med vingene. «Kyss den», ropte hun og klasket den i ansiktet på Gerda. «Og her står min gamle, kjæreste Bæ.» Så dro hun fram et reinsdyr etter hornene. Det hadde en blank kobberring rundt halsen og var bundet. «Han må vi ha i bånd, ellers løper han fra oss. Hver eneste kveld kiler jeg ham på halsen med den skarpe kniven min, den er han så redd for.» Så trakk den lille piken en lang kniv ut av en sprekk i muren og lot den gli sakte over reinsdyrets hals. Det stakkars dyret slo ut med beina, mens røverpiken lo og dro Gerda med seg ned i senga.

«Skal du ha med deg kniven i senga», spurte Gerda og så engstelig på den. «Jeg sover alltid med kniv», sa den lille røverpiken. «Man vet aldri hva som skjer. Men fortell en gang til den historien om Kay og hvorfor du har gått ut i den vide verden.» Og Gerda fortalte fra begynnelsen av, og skogduene på pinnen over dem kurret. Den lille røverpiken la den ene armen rundt Gerdas hals, i den andre holdt hun kniven. Jenta sov så man hørte det, men Gerda klarte slett ikke å lukke øynene. Hun visste ikke om hun kom til å leve eller dø. Røverne satt rundt bålet, de sang og drakk, og røverkjerringa slo kolbøtter. Det hele var ganske skremmende for den lille piken å se på. Da hørte hun plutselig skogduene som kurret der oppe. «Kurre, kurre. Vi har sett lille Kay. En hvit høne bar sleden hans, han satt i Snødronningens vogn som fløy lavt over skogen mens vi lå i redet. Hun blåste på oss unger, og alle døde utenom oss to, kurre, kurre.»

«Hva er det dere sier der oppe?» ropte Gerda. «Hvor dro Snødronningen?» «Hun reiste nok til Lappland, for der er det alltid snø og is. Bare spør reinsdyret som står bundet i hjørnet der». «Ja, der er det is og snø, det er så velsignet godt», sa reinsdyret. «Der kan man løpe fritt omkring på store, skinnende vidder. Snødronningen har et sommertelt der, men hennes faste slott er oppe mot Nordpolen, på den øya som heter Spitsbergen.» «Å, Kay, lille Kay», sukket Gerda. «Nå skal du ligge stille», sa røverpiken, «ellers får du kniven opp i magen.» Gerda la seg ned og var stille resten av natten.

Om morgenen fortalte hun røverpiken hva skogduene hadde sagt, og den lille røverpiken så ganske så alvorlig ut. Hun nikket med hodet og sa: «Det er det samme, det er det samme. Vet du hvor Lappland er?» spurte hun reinsdyret. «Hvem kan vite det bedre enn meg», sa dyret, og øynene glitret i hodet på det. «Der er jeg båret fram og født, der har jeg sprunget på snømarken.»

«Hør her!» sa røverpiken til Gerda. «Du ser at alle mennene er borte, men mor er her ennå, og hun blir her, men etter morgenstunden drikker hun av den store flaska, og så tar hun seg en lur ovenpå. Da skal jeg gjøre noe for deg.» Så sprang hun ut av senga, kastet seg om halsen på moren, dro henne i skjegget og sa: «Min egen søte geitebukk, god morgen.» Og moren knipset henne under nesen så den ble rød og blå, men det var alt sammen av bare kjærlighet.

Da moren så hadde drukket av den store flaska og fikk seg en liten lur, gikk røverpiken bort til reinsdyret og sa: «Jeg har enda lyst til å kile deg mange ganger med den skarpe kniven, for du er så morsom, men det kan være det samme. Jeg skal slippe deg løs og hjelpe deg ut så du kan løpe til Lappland. Du skal ta beina fatt og bringe denne lille piken til Snødronningens slott, der hennes lekebror er. Du har nok hørt hva hun har fortalt, for hun snakket høyt nok.»

Reinsdyret hoppet høyt av glede. Røverpiken løftet den lille Gerda opp og bandt henne fast for sikkerhets skyld. Hun ga henne til og med en liten pute til å sitte på. «Her har du de varme støvlene dine, for det blir kaldt nok. Men muffen beholder jeg, den er altfor fin. Allikevel skal du ikke fryse. Du skal få min mors ullvotter, de rekker deg helt opp til albuen.» Gerda ble så rørt at hun gråt av glede. «Jeg orker ikke at du griner», sa den lille røverpiken. «Nå skal du se glad ut. Her har du to brød og en skinke så du ikke sulter.» Maten ble bundet bak på reinsdyret, og så åpnet den lille røverpiken døra og lokket alle de store hundene inn. Deretter skar hun båndet over med den store kniven og sa til reinsdyret: «Løp nå, og pass godt på den lille piken.»

Gerda strakte hendene med de store vottene ut mot røverpiken og sa farvel, og så fløy reinsdyret av sted over busker og stubber, gjennom den store skogen, over mose og stepper, alt hva den kunne. Ulvene ulte, ravnene skrek. «Fut, fut», sa det på himmelen. Det var som om den lyste rødt. «Det er mitt gamle nordlys», sa reinsdyret, «se hvordan det lyser.» Og så løp det enda fortere av sted, både natt og dag. Brødene ble spist, skinken med, og så var de i Lappland.