19. Desember – Lappekona og finnekona

De stoppet ved et fattigslig, lite hus. Taket gikk helt ned til bakken, og døra var så lav at familien måtte krype på magen når de skulle inn eller ut. Den eneste som var hjemme, var en gammel lappekone som sto og stekte fisk ved en tranlampe. Reinsdyret fortalte hele Gerdas historie, men først sin egen, for den syntes jo at det var mye viktigere, og Gerda var dessuten så forkommen av kulde at hun ikke klarte å si noen ting.

«Akk, dere arme stakkarer», sa lappekona, «da har dere ennå langt igjen å løpe. Dere må over hundre mil innover i Finnmarken, for der ligger Snødronningen på landet og brenner blålys hver eneste kveld. Jeg skal skrive et par ord på en tørr klippfisk, papir har jeg ikke, og den skal dere gi til finnekona der oppe. Hun kan gi bedre beskjed enn jeg.»

Da Gerda hadde fått varmen i seg og hadde fått litt å spise og drikke, skrev lappekona et par ord på en tørr klippfisk. Hun ba Gerda passe godt på den, bandt henne igjen fast på reinsdyret, og så bar det av sted. «Fut, fut», sa det oppe i lufta. Hele natten brant de vakreste blå nordlys, og til slutt kom de til Finnmarken. Der banket de på finnekonas skorstein, for hun hadde ikke engang en dør. Det var så varmt inne i gammen at finnekona gikk nesten naken. Lita var hun og svart av sot. Hun tok straks av Gerda alle klærne, vottene og støvlene, for ellers hadde hun smeltet bort. Så fikk reinsdyret et stykke is på hodet, før hun leste hva som sto skrevet på klippfisken. Hun leste det tre ganger så hun kunne det utenat før hun puttet fisken i gryta over ildstedet. Nå fortalte reinsdyret først sin historie, deretter lille Gerdas, mens finnekona knep de brune øynene sammen uten å si noe. «Du er så klok», sa reinsdyret, «jeg vet at du kan binde alle verdens vinder i en sytråd. Når skipperen løsner en knute, får han god vind. Løsner han én til, så blåser det skarpt, og løsner han enda en eller to, så stormer det så trærne faller ned. Kan du ikke gi den lille piken en drikk så hun kan få tolv manns styrke og overvinne Snødronningen.»

«Tolv manns styrke», sa finnekona. «Jo, det var et godt forslag.» Og så gikk hun bort til en hylle, tok fram et stort, sammenrullet skinn og rullet det opp. Der var det skrevet slike underlige bokstaver. Finnekona leste mens svettedråpene haglet ned av pannen hennes. Men reinsdyret ba en gang til så pent for den lille Gerda, og Gerda så på henne med så bedende øyne fulle av tårer at kona igjen begynte å knipe igjen øynene og dro reinsdyret med seg bort i en krok. Hun hvisket noe i øret på det mens det fikk ny, kald is på hodet: «Lille Kay er riktignok hos Snødronningen, og der får han alt han vil ha, alt er slik han etter sine tanker

og tro har lyst til, det er den beste del av verden. Men det er fordi han har fått en speilsplint i hjertet og et lite speilkorn i øyet. De må ut, ellers blir han aldri til et godt menneske, og Snødronningen vil beholde makten over ham.»

«Men kan ikke du gi Gerda noe slik at hun får makt over det hele?» «Jeg kan ikke gi henne større makt enn hun allerede har. Ser du ikke hvor stor den er? Ser du ikke hvordan mennesker og dyr tjener henne, hvordan hun på bare føtter har kommet så langt i verden. Hun trenger ikke å få makt av oss, det har hun i sitt eget hjerte. Hvis ikke hun alene kan komme inn til Snødronningen og få glasset ut av lille Kay, så kan ikke vi hjelpe henne. To mil herfra begynner Snødronningens hage. Dit skal du bære henne, og du skal sette henne av ved den store busken som står med røde bær i snøen. Bare sett henne av og skynd deg tilbake.» Og så løftet finnekona den lille Gerda opp på reinsdyret, som løp alt hva det kunne.

«Åh, jeg fikk ikke med meg støvlene. Jeg fikk ikke med meg ullvottene», ropte lille Gerda da hun kjente at kulden sved i ansiktet. Men reinsdyret turte ikke stanse. Det løp til det kom til den store busken med de røde bærene. Der satte det Gerda av og kysset henne med mulen, mens store, blanke tårer trillet nedover de store kinnene. Så løp reinsdyret alt det kunne tilbake.

Igjen sto den stakkars Gerda uten sko og uten votter, midt i den fryktelige, iskalde Finnmarken. Hun løp framover så fort hun kunne, og da kom det et helt regiment av snøfnugg mot henne. De falt ikke ned fra himmelen, den var like klar og skinte av nordlys. Snøfnuggene løp langs bakken, og jo nærmere de kom, jo større ble de. Gerda husket hvor store og kunstige de hadde sett ut den gangen hun så snøfnuggene gjennom forstørrelsesglasset. Men her var de helt annerledes, de var store og fryktelige, de var levende. Dette var snødronningens vakter. De hadde de underligste skikkelser: Noen så ut som fæle, store pinnsvin, andre som hele knuter av slanger som stakk hodene fram. Noen så ut som små, tykke bjørner med struttende pels, alle skinnende hvite, og alle var de levende snøfnugg. Gerda var skrekkslagen og visste ikke hva hun skulle gjøre, så hun ba Fadervår. Kulden var så sterk at hun kunne se sin egen pust, den sto ut av munnen hennes som en røyksky. Pusten ble tettere og tettere, og røykskyen formet seg til små, lyse engler som vokste seg større og større. Alle hadde de hjelm på hodet, spyd og skjold. De ble flere og flere, og da Gerda var ferdig med Fadervår, var det en hel legion rundt henne. De hogg med spydene på de fæle snøfnuggene så de falt sammen i tusen biter. Englene klappet Gerda på føttene og hendene så hun ikke kjente hvor kaldt det var, og hun gikk ganske selvsikkert og freidig fram til Snødronningens slott.

Men før vi går videre nå, så må vi se hvordan Kay har det. Han tenkte nok ikke på lille Gerda og ante ikke at hun sto rett utenfor slottet akkurat nå.