20. Desember – I Snødronningens slott

Slottets vegger var av fykende snø og vinduene og dørene av isende vind. Det hadde over hundre saler, litt avhengig av hvordan snøen føyk, og den største strakte seg mange mil av gårde. Alle salene var belyst av det sterke nordlyset, og de var så store, så tomme og så isende kalde, men allikevel så strålende vakre. Her var det aldri lystighet og glede, ikke engang så mye som et lite bjørneball, der stormen kunne blåse opp og isbjørnene reise seg på bakbeina og ha fine manerer. Det var aldri et lite spilleselskap med bridge eller domino, aldri en smule kaffeslabberas for de hvite revefrøknene. Tomt, stort og kaldt var det i Snødronningens saler. Nordlysene blusset så nøyaktig at man kunne telle seg til når de var på sitt høyeste og når de var på sitt laveste. Midt der inne i den tomme, uendelige snøsalen var det en frossen sjø som var sprukket i tusen biter, men alle bitene var helt like hverandre så det så ut som et kunstverk. Midt blant disse isbitene satt Snødronningen når hun var hjemme. Da sa hun at hun satt i forstandens speil, og at det var det eneste og beste i denne verden.

Lille Kay var ganske blå av kulde, ja nesten sort, men han merket det ikke, for Snødronningen hadde jo kysset kuldegyset av ham så hjertet hans var så godt som en isklump. Han gikk og slepte på noen skarpe, flate isbiter som han la ved siden av hverandre på alle mulige måter. Det så ut som han prøvde å lage noe av dem, legge et puslespill. Det var som når vi andre har små treplater og legger disse i figurer, det som kalles tangram, et kinesisk spill. Det var forstandens isspill. I hans egne øyne var figurene helt utmerkede og av den største betydning. Dette kom av det speilkornet som satt i øyet på ham. Han laget også ord av isbokstaver, men klarte aldri å lage det ordet han ville: evigheten. Snødronningen hadde sagt: «Klarer du å legge det ordet for meg, så skal du være din egen herre. Da skal jeg gi deg hele verden og et par nye skøyter.» Men han klarte det ikke.

«Nå suser jeg bort til de varme landene», sa Snødronningen en dag, «jeg vil bort og kikke i de sorte grytene.» Det var de ildsprutende fjellene Etna og Vesuv. «Jeg skal gjøre dem hvite, det hører til, og det gjør godt for sitroner og vindruer.» Så fløy Snødronningen sin vei, og Kay ble sittende alene i den mange mil store, tomme issalen. Han så på isbitene og tenkte og tenkte. Han tenkte så det knakte i ham, for han satt så stiv og stille at man kunne tro han hadde frosset i hjel.

Da var det at lille Gerda trådte inn gjennom den isende vinden, den store porten inn til slottet. Vinden la seg som om den ville sove da hun sa en aftenbønn. Gerda gikk videre inn i den store, tomme, kalde salen, og der så hun Kay. Hun kjente ham igjen og kastet seg om halsen på ham. Hun holdt rundt ham og ropte: «Jeg fant deg, kjære, lille Kay, endelig fant jeg deg!»

Men Kay satt bare helt stille, stiv og kald. Da gråt lille Gerda varme tårer som falt ned på brystet hans. De trengte inn i det kalde hjertet, tinte opp isklumpen og fortærte den lille speilsplinten der inne. Så stirret han på henne, mens hun sang:

En rose er utsprungen alt fra så fin en rot ...

Da brast også Kay i gråt. Han gråt så mye at speilkornet trillet ut av det ene øyet, og endelig kjente han henne igjen. «Gerda, kjære Gerda. Hvor har du vært så lenge? Og hvor har jeg vært?» Så så han seg forundret rundt. «Så kaldt det er her! Det er så tomt, og så stort.» Han holdt seg fast til Gerda som lo og gråt av glede. Det var så vakkert at selv isbitene danset omkring, og da de var slitne, la de seg nettopp til de bokstavene som Snødronningen hadde sagt at han skulle finne: evigheten. Så var han sin egen herre, og Snødronningen ville gi ham hele verden og et par nye skøyter. Gerda kysset kinnene hans så de ble blussende røde, hun kysset øynene hans så de lyste akkurat som hennes, hun kysset hendene og føttene så han ble frisk og rask. Snødronningen kunne bare komme hjem, hans fribrev sto skrevet der med skinnende isbokstaver.

De tok hverandre i hendene og vandret ut av det store slottet mens de snakket om bestemor og rosene på taket. Hvor de enn gikk, la vinden seg stille og sola brøt gjennom skyene. Da de kom fram til busken med de røde bærene, sto reinsdyret der og ventet. Det hadde en annen ung rein med, full av iver, og det ga dem sin varme melk og kysset dem med mulen. Reinsdyrene bar dem tilbake til finnekona der de fikk varmen i den hete stua. Deretter bar det til lappekona, som hadde sydd nye klær til dem begge og gjort klar en slede.

Reinsdyret og den unge reinen sprang ved siden av og fulgte dem helt til landets grense. Der tittet de første grønne bladene fram. Kay og Gerda tok avskjed med reinsdyret og med

lappekona. «Farvel!» sa de alle sammen, og de første små fuglene begynte å kvitre. Trærne hadde grønne knopper, og ut av skogen kom det noen ridende på en prektig hest. Gerda kjente igjen både hesten og rytteren. Det var den hesten som hadde vært spent for gullkareten, og rytteren var den lille røverpiken. Hun hadde en skinnende rød lue på hodet og pistoler foran seg. Nå var hun lei av røverhjemmet sitt. Først ville hun nordpå, siden til en annen kant av landet hvis hun ikke ble fornøyd. Røverpiken kjente straks igjen Gerda og skjønte at hun hadde funnet Kay. «Du er litt av en fyr å traske rundt etter», sa hun til ham, «jeg skulle likt å vite om du fortjener at man løper til verdens ende for din skyld.»

Gerda klappet henne på kinnet og spurte etter prinsen og prinsessen. «De har reist til fremmede land», sa røverpiken. «Men kråka da?» spurte Gerda. «Ja, kråka er død», svarte hun. «Den tamme kjæresten har blitt enke og går med en stump sort ullgarn rundt beinet. Hun klager så ynkelig, ja, vrøvl og tøv er det hele. Men fortell meg nå, hvordan fant du ham?» Og Gerda og Kay fortalte begge to.

«Og snipp, snapp, snute», sa røverpiken og tok dem begge to i hendene og lovte at hvis hun en gang kom gjennom deres by, så skulle hun komme og besøke dem. Så red hun ut i den vide verden.

Kay og Gerda gikk hånd i hånd, og mens de gikk, kom våren med blomster og grønt. Kirkeklokkene ringte, og de kjente igjen de høye tårnene i den store byen der de bodde. De gikk rett til bestemors dør, opp trappen og inn i stua. Der sto alt på samme sted som før, klokka på veggen sa «tikk-takk», og viserne gikk rundt. Men idet de gikk gjennom døra, merket de at de var blitt voksne mennesker. Rosene blomstret inn gjennom de åpne vinduene, og under dem sto det to små stoler. Kay og Gerda satte seg på hver sin stol og holdt hverandre fremdeles i hendene, de hadde helt glemt den kalde, tomme herligheten hos Snødronningen, som om det var en vond drøm. Bestemor satt der i solskinnet og leste høyt fra Bibelen: «... uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket.»

Kay og Gerda så hverandre inn i øynene. Da forsto de begge den gamle salmen:

Der satt de, begge var blitt voksne, allikevel var de barn. Barn i hjertet.

Guds rose deilig anger, opplyser jordens natt. Og når dens lys oss fanger, blir den vår beste skatt. Med engler synger vi; Nu er det født en frelser! Fra mørket er vi fri!

Fritt etter H.C. Andersen