Julens myter og overtro

23. Desember – Lille Viggs juleeventy­r

-

Skaresnøen skinte over heia, der man bare kunne se et eneste menneskehu­s, enda så stor heia var. Det var en liten stue, gammel og grå. De må ha et tragisk liv, stakkars de som må bo her ute, tenkte nok de mange reisende som ferdedes forbi. Og øde var det der uti marka, til og med om sommeren, det kan ingen nekte for. Lyng og småstein, bjørk og småfuru, det var alt så langt øyet kunne se. Men selve stua var god, den. De mosegrodde tømmervegg­ene beskyttet godt mot kulde og vind. Skorsteine­n steg bred og skråsikker­t over torvtaket, og om sommeren var taket som grønn fløyel, pyntet med rødgule blomster. Langs veggen ved gavlen vokste det poteter, gulrøtter og kål, og langs gjerdet vokste det valmuer, ringblomst­er og roser. Det sto også et epletre i hagen, og under det var det en liten benk. I vinduet hang det alltid hvite gardiner.

Det var mor Gjertrud som eide stua og hagen, og her bodde hun sammen med en guttunge som het Vigg.

Det var tidlig på morgenen da mor Gjertrud hadde gått ut for å handle hos landhandle­ren i byen et stykke unna. Nå nærmet det seg solnedgang, og hun var ennå ikke kommet hjem. Vigg var helt alene i stua. Stillheten lå tung over hele heia, og i løpet av dagen hadde det ikke vært ei bjelle å høre eller et menneske å se.

Vigg lå på kne med albuene mot bordet og kikket ut gjennom vinduet. Det hadde fire ruter, og tre av dem var gjengrodd av isroser, men på den fjerde hadde han pustet så isen var tint. Han ventet på mor Gjertrud som skulle komme med et hvetebrød, en pepperkake og et trearmet lys, for det var jo julaften, men foreløpig kunne han ikke se henne.

Sola gikk ned, og ved horisonten lyste skyene som de vakreste roser. Snøen på heia skinte i lyserosa som etter hvert gled over i iskaldt blårødt da mørket fikk bedre tak.

Det ble enda mørkere inne i stua. Vigg gikk til grua der noen glør lå i aska og ulmet. Det var så stille at da treskoene hans klapret mot gulvet, tenkte han at det måtte høres over hele heia. Han satte seg ved gruekanten og undret. Den pepperkaka som han ventet på, hadde den hode og gullbelagt­e horn og fire bein? Så undret han på hvordan dompapen og bokfinken kunne ha det denne kvelden. For det var jo julaften.

Det er vanskelig å si hvor lenge Vigg hadde sittet slik da han hørte bjelleklan­g i det fjerne. Han sprang til vinduet og trykket nesa mot ruta for å se hvem det kunne være, det var hvert fall ikke mor Gjertrud som kom med bjeller.

Alle himmelens lys var tent, for stjernene tindret og strålte. Han så noe svart langt der borte som gled over snøen. Det kom nærmere og nærmere, og sterkere og sterkere lød bjellenes glade klang.

Hvem var det som kom der? Han holder seg jo ikke på veien, men kommer tvers over heia! Vigg visste godt hvor veien gikk, han som hadde plukket blåbær og tyttebær og streifet vidt omkring – flere hundre alen i alle retninger fra stua. Tenk å få kjøre med sånne bjeller, og tenk å holde tømmene selv! Vigg hadde knapt rukket å ønske det, før kjøretøyet stoppet rett utenfor vinduet der han satt. Det var en slede, spent med fire hester, så små, ja mindre enn de minste små folunger. De hadde stoppet, og den som satt i sleden, holdt hardt i tømmene, for hestene ville videre. De prustet, knegget, ristet på manen og sparket opp snøen.

«Ikke vær dum, Rapp! Stille, Snapp! Nett, styr deg! Lett, hold deg i skinnet!» ropte mannen som satt i sleden. Ja, han var en slags mann. Så hoppet han ut og gikk fram til vinduet.

Maken til kar hadde Vigg aldri sett. Men så hadde han jo ikke sett så mye folk heller. Det var en liten gubbe, akkurat passe stor for slike hester som han hadde. Ansiktet var fullt av rynker, og det lange skjegget liknet mosen på stuetaket. Han hadde ullklær fra topp til tå, og i den ene munnviken satt ei pipe, og ut av den steg det en røyksky.

«God aften, stuttnese!» sa han. Vigg tok seg til nesa og svarte: «God aften.» «Er det noen hjemme?» spurte gubben. «Du ser jo at jeg er hjemme.» «Ja, det har du rett i. Det var et dumt spørsmål. Men, du har det så mørkt der inne, det er jo julaften.»

«Jeg får både julevarme og julelys når mor kommer hjem. Et lys med tre armer, tenk!» «Ha, mor Gjertrud har ikke kommet ennå, og du er helt alene og kommer til å være alene en lang time til. Er du ikke redd?» «Mot i brystet», svarte Vigg. Det hadde han lært å si av mor Gjertrud. «Mot i brystet», gjentok gubben etter ham og gnidde skinnvotte­ne mot hverandre og tok pipa ut av munnen. «Hør her, kompis, vet du hvem jeg er?» «Nei», svarte Vigg, «men vet du hvem jeg er?» Gubben tok av seg skinnlua, bukket og sa: «Jeg har den ære å snakke med Vigg, heias vidgjetne kjempe, som nettopp har fått sine første par bukser, helten som ikke blir skremt av det lengste skjegg. Du er Vigg, og jeg er julevetten. Har jeg den ære å være kjent for deg?»

«Å, er du julevetten? Da er du en snill kar. Mor har fortalt mye om deg.» «Takk for skryt, du! Det er sagt nok om den saken. Vigg, vil du bli med meg ut på en kjøretur?» «Det er klart jeg vil, men jeg får ikke lov, for hvis mor kommer hjem og jeg er borte, hvordan skal det gå?»

«Jeg lover at du kommer hjem før mor. En mann holder sitt ord, og en kvinne holder godt på veska. Kom nå!»

Vigg sprang ut. Men huttetu så kaldt det var, og Vigg som var så tynnkledd! Vadmelstrø­ya var for liten, og treskoene avslørte hullene i strømpehæl­ene som Gjertrud stoppet så godt hun kunne. Men julevetten lukket døra, løftet Vigg opp i sleden og la kjørefelle­n rundt ham. Så blåste vetten litt piperøyk i nesa på Vigg så han nøys, og atsjo, så bar det av sted.

Rapp og Snapp, Nett og Lett fløy over snøen i fykende fart så sølvbjelle­ne klang over skog og hei som om alle himmelens klokker ringte.

«Får jeg lov å kjøre?» spurte Vigg. «Nei, til det har du for kort jakke», sa vetten. «Kan hende det», sa Vigg.

«Du er Vigg, og jeg er julevetten. Har jeg den ære å være kjent for deg?»

Snart hadde de heia bak seg og var inne i den mørke skogen. Denne hadde mor Gjertrud snakket om. Trærne sto så høye at det var som om stjernene hang i greintoppe­ne, og mellom stammene kunne man se et og annet lys fra et menneskehu­s. Vetten stanset firspannet inntil en liten låve. Mellom steinene i låvens grunnmur stakk det fram et hode med to glitrende øyne som stirret på vetten. Det var tomteormen­s hode som krøkte seg til en høflig hilsen. Til svar løftet vetten på skinnlua og spurte:

«Snok, Snok, Ringelstje­rt, si meg hva er huset verdt?» Tomteormen svarte: «Flid og møye er her som gjest, tre kuer og én hest.» «Det var ikke mye», sa vetten, «men det blir nok mer når mann og hustru er så flittige. De begynte med tomme hender og hadde sine foreldre å ta vare på. Nå, hvordan steller de kyrne og hesten?»

Tomteormen svarte:

«Juret er stint og gir melk i spann,

Blakken trives også, han.»

«Én ting til, Snok Ringelstje­rt: Hva synes du om barna på gården?»

Snok Ringelstje­rt svarte:

«Vakker jente og gutten snill,

kan nok bli litt yr og vill,

jenta er alltid blid og mild.»

«Da skal de få julegaver», sa vetten. «God natt nå, Snok Ringelstje­rt! God julesøvn!»

«God natt, du Rappe og Snappe!

God natt, du Nette og Lette!

God natt, du kjæreste vette!»

sa tomteormen og dro hodet inn i murveggen igjen.

Bak setet på sleden var det ei kiste. Vetten åpnet kista og tok fram litt av hvert: en abc-bok og lommekniv til gutten, et fingerbøl og en salmebok til jenta, et garnnøste, en vevskje og skyttel til mor, almanakk og klokke til far, hvert sitt brillepar til farfar og farmor. Så fylte han hendene med noe som Vigg ikke kunne se hva var. «Det er lykkeønskn­inger og velsignels­er», sa vetten. Og så listet han og Vigg seg inn i stua. Der inne satt alle rundt den sprakende ilden, og far leste høyt fra Bibelen om Jesusbarne­t. Stille og ubemerket la vetten sine gaver ved døra og gikk med Vigg tilbake til sleden. Så bar det av sted igjen, gjennom den mørke skogen.

«Jeg er veldig glad i det barnet de leste om der inne i stua», sa vetten, «men jeg nekter ikke for at jeg liker gamle Tor på Trudvang også.» «Hvem er gamle Tor på Trudvang?» spurte Vigg. «Å, en riktig hederskar, litt i slekt med meg, langt ute», sa vetten. «Streng mot de slemme var

«Stille og ubemerket la vetten sine gaver ved døra og gikk»

han, dem slo han med hammeren. Men de som var ærlige og modige, holdt han av, likeså de arbeidsomm­e. Best av alle likte han bonden, han som skjøtte sin jord vel. Men nå», sa vetten, «har Tor lagt hammeren ved Jesusbarne­ts fot, og best er det å fare forsiktig fram, mener han.»

Neste gang vetten stanset, var det ved en låve nær en bondegård. Fra låven hørtes lyder, det klapret forsiktig, nesten som pisking, men lyden ble overdøvet av en bekk som kranglet med steiner og granrøtter. Julevetten banket på låvedøras luke, og den spratt opp. Der inne sto to små lystige fyrer med buskete øyebryn, runde barnekinn, røde toppluer og grå, fillete ulltrøyer. De tresket i skinnet av en gammel lykt så støvskyen sto rundt dem.

Julevetten nikket og sa: «Tomte-, tomte-, tomtemann, tresker dere dagen lang?»

Tomtegubbe­ne svarte med svingende slag: «Slag må klinge tikke takk! Proppfull binge, velfyllt stakk.» «Men på julaften kan man hvile seg», syntes vetten.

Nissene svarte: «Kornets kamp gjør kaka rund. Hver tid, hver stund har gull i munn.» «Men dere husker vel hvor og når vi skal treffes?»

Nissene nikket og svarte: «Om en stund hos fjellets jette. Nå farvel, du kjære vette!»

Vetten åpnet kisten og fylte armene med julegaver og sprang opp til far, mor og barna på gården. Slik bar det fra stue til stue, fra gård til gård. Vigg syntes det var aller finest på prestegård­en, der han tittet inn gjennom vinduet. Han kjente igjen gamleprest­en, for han hadde vært i stua deres på heia flere ganger og hørt hvordan Vigg stotret seg gjennom abc-boka. Da hadde han bare lagt hånden sin på Viggs hode. Prestefrua og de vakre døtrene kjente han også, de var alltid så snille mot mor Gjertrud. Julevetten likte også prestegård­en godt, for her var alltid menneskene så vennlige, både mot hverandre og husdyrene. Prestegård­snissen kom ut fra

«Hvor skal du, frende?» sa vetten. «Nissen knyter nå sin sko for å finne annet bo», svarte nissen. «Hvorfor det?» spurte vetten.

Nissen svarte sint: «Far vil naske fra en flaske, mor er en slaske, barna er stygge, og aldri er her hygge.» låven og hilste på julevetten. «Her er vel alt godt», sa vetten. «Ja, her er det trivelig», svarte prestegård­snissen, «men, jeg har likevel en klage å framføre.» «La meg høre, da!» «Jo, Grimma, lillekalve­n, var så veldig lei seg i sommer fordi hun ikke fikk drikke melk lenger:

Grimma sto ved grinda, gråt og sa: Nå er min mor blitt melket for andre, og selv må jeg lete i sommerens hete med sulten mage blant tuster og hage, min lille mule får knapt en smule må nippe i gress og bjørk og lyng; jeg skulle hatt melk helt fram imot julen, for Grimma er ennå så ung, så ung.» «Hvordan er det med Grimma nå, da?» spurte vetten. «Å, hun eter gress og høy om kapp med de andre kyrne og er så feit at hun skinner.» «Da var det vel ingenting å klage over», sa vetten. «Det synes ikke jeg heller, men jeg lovte henne å fortelle deg det.» «Og det man lover, skal man holde, det har du rett i», sa vetten. «Farvel med deg, prestegård­snisse. Vi ses snart.»

Mens julevetten og Vigg fortsatte ferden, møtte de en annen nisse i skogen. Han hang med hodet og så bitter og sint ut.

«Hold ut og bli boende ett år til», ba julevetten, «ellers går all husfred bort med deg. Kanskje

det blir bedre, og da kan jeg komme med gaver neste år.» «Nå, ja da, siden det er du som ber meg», sa nissen og snudde.

Etter en stund kom de til en stor bygning der det lyste i mange vinduer. «Her blir det mange julegaver», sa vetten og åpnet kista. Vigg ble storøyd da han så alt det flotte vetten dro fram fra kista: armbånd og halsbånd, brosjer, søljer, spenner, silke og fløyel. Det glitret av gull, sølv og edelstener. Han så kunstige blomster som ikke hadde duft. Han så løshår og løsfletter, og det var dem han undret seg mest over.

«Hva er det?» spurte han. «Det er fiskeredsk­aper», sa vetten og blunket med et øye. «Det er slike ting frøknene fanger store fisker med.» «Men hva er det?» spurte Vigg og pekte på en gyllen stjerne som herregårde­ns eier skulle ha på frakken. «Det er også fiskeredsk­ap», sa vetten.

Dette kunne ikke Vigg riktig forstå, for han hadde bare sett ett fiskeredsk­ap, og det var en fiskestang. Vetten la en fruktstein i Viggs skjortelom­me; slik ble han usynlig for de andre menneskene. Så gikk de opp den store trappa der det sto noen unge menn og gjespet. Så kom de inn i et fint rom med lysekrone i taket. Der satt den fine fruen og gjespet, og frøknene kikket i et magasin som lærte dem om det aller viktigste i deres jordeliv: Hvordan folk kledde seg i Paris nå om dagen. Godseieren satt og halvsov med hendene i kors over magen og tenkte på sin gode dannelse, ja han hadde lest latin i ungdommen, men nå hadde han glemt alt sammen.

Vetten la fram gavene, som ble tatt imot uten synlig glede, bortsett fra stjernen. Da vetten rakte fram denne, sa han at det var en gave fra kongen. Godseieren reiste seg og lo, han bukket og snakket om kongens nåde og sin egen uverdighet. Så gikk han inn i rommet ved siden av, der han trodde at ingen så ham. Han stilte seg foran speilet og festet stjernen på brystet og, ett – to – tre og så hoppet han opp, gjorde honnør og sa: ‘Nå har jeg nådd mitt store mål i livet, sånne gaver får bare snille barn.’»

«Er han et barn?» spurte Vigg. «Han er nok det», svarte vetten.

Nå dro de helt til kongens slott. Det var enda større enn godseieren­s hus. «Her har jeg noen gaver til kongssønne­n», sa vetten, «og dette må gå fort, for etterpå skal vi dra til min konge, fjellkonge­n, og deretter tilbake til mor Gjertrud på heia.»

Enda en gang ble kista åpnet, og det Vigg nå fikk se, overgikk alt annet. På en stor sølvplate sto tusentalls krigere til hest og til fots. Når man dro i et håndtak, bevegde de seg. Snart svingte en til høyre, en til venstre, og hestene steilet og rytterne hogg med sverdene. På en annen sølvplate som forestilte havet, var det skip med kanoner, og når man dro i håndtaket, skjøt kanonene mot en festning, og festningen med sine kanoner svarte. Men den tredje sølvplata var den merkeligst­e av dem alle. Der sto det mange små stuer med åker og eng rundt dem, og det var hundrevis av mennesker både ute og inne. De var så små at man måtte ha forstørrel­sesglass for å se dem ordentlig. Men da så man mye. Bønder i åkeren, møllere, smeder, skomakere, murere, tømrere, snekkere og mange andre menn og kvinner som arbeidet flittig.

Man så kvinner som vinket til sine lekende barn at de skulle komme inn og spise. Man så sultne barn og sørgende mødre som knapt hadde noe å gi barna sine å spise.

«Min prins», sa vetten, «se ikke bare på soldatene og krigsskipe­ne! Se også på det arbeidende folket! Velsigne dem i dine bønner! Når du en gang blir konge, så sett som ditt høyeste mål å øke folkets velvære. Den store dommeren skal på oppstandel­sens dag si til deg: Det du har gjort for de svakeste blant mine brødre, det har du gjort mot meg.»

Så var vetten nede igjen. Rapp og Snapp, Nett og Lett pustet og knegget. Så bar det av sted i en ilende fart gjennom en mørk skog.

«Hvor skal vi nå?» spurte Vigg. «Til fjellkonge­n», svarte vetten.

Vigg ble alvorlig, og etter en stunds taushet sa han: «Er kista di tom nå?» «Nesten», svarte vetten og satte pipa i munnen. «Alle andre har fått julegaver, men har du ingenting til meg?» spurte Vigg. «Jeg har ikke glemt deg, din julegave ligger der på kistebunne­n.» «Å, vis meg den, vær så snill.» «Du kan vente til du kommer hjem til mor.» «Nei, kjære vette, la meg se den nå!» sa Vigg utålmodig. «Nå, så se da!» sa vetten idet han vendte seg i sleden og dro fram et par tjukke ullstrømpe­r. «Var det ikke noe mer?» mumlet Vigg. «Er du ikke glad for dem? Du har jo hull på de gamle strømpene dine?» «De kunne mor ha stoppet. Du har jo gitt kongssønne­n og de andre fine, morsomme leker, så du kunne gitt meg noe å leke med også.»

Vetten sa ikke et ord. Han la bare strømpene tilbake i kista, tok dype drag fra pipa og så alvorlig ut.

Ferden gikk videre i taushet. Vigg tidde og hang med leppa mens han tenkte misunnelig på kongssønne­n og de fine julesakene og var sur på grunn av ullsokkene. Vetten var taus, og det røk ut av munnvikene. Men grantrærne suste, skogsbakke­ne bølget, og snøen gnistret under hestenes hover. Ved skogbrynet kom det fram en lysgubbe som lyste vei, men det var bare smiger, for stjernene og skaresnøen ga tilstrekke­lig med lys på ferden.

Snart kom de fram til en loddrett fjellvegg der de steg ut av sleden. Vetten ga Rapp og Snapp, Nett og Lett hver sin havrekake før han banket på fjellvegge­n så den åpnet seg. Han tok Vigg i hånden og gikk inn i fjellsprek­ken, men de hadde ikke gått mange skritt før Vigg ble veldig redd.

Der inne var det fryktelig. Det hadde vært mørkt som den svarteste natten, om det ikke var for de glødende øynene til hoggormer og giftpadder som krøp og ålte seg langs fjellvegge­nes fuktige avsatser.

«Jeg vil hjem til mor!» skrek Vigg. «Mot i brystet!» sa vetten, og Vigg tidde. «Hva synes du om den padda der, da?» spurte vetten da hadde de gått et stykke. Han pekte på et grønt udyr på en stor stein og satte sine to runde øyne på gutten. «Den er ekkel», sa Vigg.

«Det er du som satte den der», sa vetten. «Ser du hvor stinn og oppblåst den er? Det er fordi den er misfornøyd og sjalu.» «Har jeg satt den der, sier du?»

«Ja visst. Du er misunnelig på kongssønne­ns gaver og ble ikke glad for det jeg med mitt gode hjerte ville gi deg. For hver onde tanke som fødes hos et menneske i denne bygda, kommer det en padde eller en hoggorm inn i denne fjellsprek­ken.» «Det var stygt», sa Vigg, og nå skammet han seg.

De gikk videre og kom dypere og dypere inn i fjellet. Etter hvert begynte det å lysne, og da de kom rundt et hjørne, så Vigg med ett en stor, skinnende sal. Veggene var av bergkrysta­ll, og langs tre av dem sto

det små, smilende dverger som holdt fakler og fikk veggene til å skinne i alle regnbuens farger. Ved den fjerde veggen satt fjellkonge­n på sin gullkrone. Han var kledd i en kappe av fløyel besatt med edelstener, men så likevel trist ut. På en trone ved siden av ham satt hans datter, kledd i en florlett sølvkjole. Hun var mer enn sorgtung, ja, hun så nærmest døende ut, men selv om hun var så blek, kunne man se at hun var inderlig vakker.

Midt i salen sto det en enorm vekt, og rundt den sto det mange bergtusser som la noe i den ene vektskålen, og så la de noe i den andre. Foran kongens trone sto det en hel hærskare tomtegubbe­r fra alle gårdene og stuene i flere mils omkrets og fortalte alt hva menneskene hadde sagt og tenkt og gjort i løpet av året. Og for hver gode tanke og hver gode gjerning de kunne fortelle om, la bergtussen­e gylne vekter i den ene vektskålen. Og likeså, for hver onde tanke, hver onde gjerning eller hvert onde ord de kunne fortelle om, la de en hoggorm eller padde i den andre.

«Vet du hva, Vigg», hvisket julevetten, «saken er den at prinsessen er syk. Hun kommer til å dø hvis hun ikke kommer seg ut av fjellet snart. Ja, hun lengter etter å puste himmelens luft og se solas og stjernenes gull. Hun har fått et løfte: Hvis hun får se himmelen, vil hun også se englene og få evig lykke. Hun lengter og venter, men ut av fjellet kommer hun ikke før den julaften kommer når det godes vektskål har sunket til gulvet og det ondes har steget til taket. Men som du ser, så står skålene ganske likt.»

Julevetten hadde så vidt fått sagt dette før han selv ble kalt fram for å avlegge sin redegjørel­se. Han hadde ikke så lite å fortelle, og først var alt av det gode. Bergtussen­e la flere gylne vekter på skåla. Jo lenger vetten kom fram i sin redegjørel­se, jo tyngre ble det godes vektskål. Men Vigg sto som på nåler, for han var redd for at hans navn skulle nevnes. Han kvapp til og ble først rød, så blek da vetten til slutt sa navnet hans. Hva vetten sa om Vigg og ullstrømpe­ne, det vil jeg for hans skyld ikke gjenta, men jeg kan ikke fortie at en av tussene la den store, grønne padda i det ondes vektskål. Det var akkurat den padda som Vigg hadde sett i sprekken, og den veide mye.

Alles øyne, utenom den snille vettens, som så en annen vei, var festet på Vigg. Kongen, kongsdatte­ren, tussene, dvergene, tomtene, ja alles øyne var enten strenge eller triste, bortsett fra kongsdatte­rens øyne. De var så milde og lidende at Vigg tok hendene opp for å skjule ansiktet.

Julevetten fortalte nå hvordan den fattige mor Gjertrud på heia hadde tatt seg av den far- og morløse lille Vigg, hvordan hun flettet matter og bandt sopelimer som hun solgte til landhandle­ren i byen for å skaffe mat til ham, hvordan hun sydde og reparerte hans klær, hvordan hun arbeidet med lyst og kjærlighet og forsaket sine egne ønsker for at han skulle ha det godt. Hun gledet seg over å se hans friske lynne, hans modige hjerte og gode smil. Hun gledet seg over hans trofaste øyne og glemte med glede hans guttestrek­er. Ja, hun ba til Gud for ham hver eneste kveld før hun sovnet, og i dag morges hadde hun, i den iskalde vinteren, gått helt til byen bare for å kunne glede ham på julaften med et trearmet lys og noe annet småtteri.

Og mens vetten snakket om mor Gjertrud, la tussene tunge gullodd i det godes vektskål, og den ekle, grønne padda hoppet ned og forsvant i en sprekk. De vakre øynene til kongsdatte­ren ble tårevåte, og Vigg snufset høyt.

Ja, han snufset til og med i søvne da fjellkonge­ns sal og alt som fantes der inne, ble borte, og Vigg lå i senga si i stua på heia. Der hadde julevetten, etter reisens slutt, sagt god natt selv om Vigg allerede var så trøtt at han ikke hørte det. Den klareste juleveden sprakte i grua da han våknet, og over ham sto mor Gjertrud, som sa:

Vigg hadde ønsket seg slike skinnsko lenge, og nå snudde og vendte han på dem med glede i øynene. Men enda lenger så han på ullstrømpe­ne, ja så lenge at mor Gjertrud trodde han sjekket om hun hadde strikket feil masker i dem. Men saken var den at Vigg syntes de var prikk like dem han hadde sett i vettens kiste. Så slo han armene omkring mor Gjertruds hals og sa: «Takk, mor, for strømpene og for skoene – og så for strømpene!»

Nå ble det satt en gryte over ilden, en hvit duk ble lagt på bordet, og det trearmede lyset ble tent. Vigg sprang rundt i nye strømper og sko, og innimellom kikket han underfundi­g utover heia og visste ikke helt hvordan han hadde kommet hjem. Men at julevetten var snill, og at mor Gjertrud var snill, det visste han. Og at det var julaften, det visste han også.

Det strålte tusen stjerner ned på heia, og i heias eneste stue var det peisvarme, hjertevarm­e og glede.

Fritt oversatt etter Viktor Rydbergs eventyr: Lille Viggs äfventyr på julafton.

«Stakkars lille Vigg som måtte være så lenge alene her i mørket! Jeg klarte ikke å komme før, for veien var så lang. Men nå har jeg trearmet lys og hvetebrød og pepperkake med meg. Jeg har til og med en kake som du kan gi til småfuglene i morgen. Og se her», la mor Gjertrud til, «her har du et par ullstrømpe­r som jeg har strikket til deg i julegave. Ja, for det er hva du trenger, din lille ulvunge. Og her har du et par skinnsko så du slipper å trampe rundt i tresko i jula.»

 ??  ??
 ??  ??
 ??  ??
 ??  ??
 ??  ??
 ??  ??
 ??  ??
 ??  ??
 ??  ??
 ??  ??
 ??  ??
 ??  ??

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway