24. Desember – Julaften på Kvame

IHjelmelandsbygdene i Rogaland var det mange huldrer før i tiden. På en gård som heter Kvame, hadde det seg slik at de aldri kunne holde jul hjemme, for like sikkert som julaften kom huldrene hvert eneste år i store flokker og holdt gjestebud på gården. De tura og dansa og holdt et slikt leven at hele huset rista. Hvert år når julaften kom, måtte folk i huset flytte ut så alt var klart og rede til huldrene kom.

Et år hadde de fått en dreng i tjeneste, og han var en modig maur. På julaften, da de andre folka gjorde seg i stand til å flytte, ville han ikke være med. Han skulle holde seg i huset over julehelga, og selv om huldrene kom, så visste han nok råd om hvordan han skulle jage dem på flukt. Så ladet han børsa si med en sølvknapp og ga seg til å vente på utysket. Da det tok til å mørkne, klatra han oppå hylla over peisen og la seg til å sove.

Han hadde ikke ligget lenge før det hørtes ei rumling og brulting, og inn kom da først en gammal mann med et langt skjegg, og deretter kom hele flokken og samlet seg rundt gamlingen, som de kalte Gamle-trond.

Så tok huldrene til å danse og ture og låte og skrike som om de var gale. De ble ikke trøtte før langt utpå natta, og da satte de seg rundt bordet. Gamle-trond satte seg i høysetet, og de andre satte seg ned der de fant en ledig plass. Før de begynte å ete, skulle de skjenke bordet rundt. Først ga de drikkehornet til gamlingen i høysetet. «Nå skjenker jeg han Trond!» var det ei som sa. Dette hørte han som satt på hylla oppunder taket. Så tok han børsa og sikta. «Nå skjenker jeg også han Trond», sa han, og dermed skøt han så hele huset rista.

«like sikkert som julaften kom huldrene hvert eneste år»

Gamle-trond satte i et ramskrik og seig ned i høysetet, og alle huldrene ble så vettskremte at de satte i et høyt skrik. Så skvatt de opp fra bordet, og som en vind var de ute av huset. De hadde slikt hastverk at de ikke fikk med seg sølvkoppene som de hadde satt fram på bordet; men liket tok de med seg.

De for av gårde til Valafjell så fort at de tok veien i noen få steg. De jamra og bar seg for husbonden som de hadde mista, og da de kom opp til fjellet, gaula de: «Tragisk jol på Kvame i år.» Så tok de tre store steiner og slengte dem ned mot gården, men de nådde ikke husene. Steinene ble liggende i utkanten på bøen, og der ligger de den dag i dag. Siden lukket de opp døra til fjellet med en gullnøkkel og gikk inn. I det samme sa de: «Denne døra skal lukkes og låses og aldri mer åpnes før dommedag.» Dermed kasta de gullnøkkelen i ei ur som heter Torur. Det er mange som siden har leita i ura etter nøkkelen, men ingen finner den.

Etter denne hendelsen har aldri Kvame-folket slitt med huldrene, og drengen fikk alt det gullet og sølvet som huldrene hadde satt igjen etter seg. Ingen har siden sett noe til huldrene i Valafjell, men i fjellet kan en ennå se den hvite døra som de gikk inn gjennom. Den kalles Risadøra eller Huldredøra.

«Så tok de tre store steiner og slengte dem ned mot gården, men de nådde ikke husene»