Kuns­ten å åpne hjer­tet

Ved å vise med­fø­lel­se og være til ste­de for and­re i stort og smått hver dag kan du få bed­re re­la­sjo­ner og føle lyk­ke – i over­flod.

Mindfulness - Veien til lykke - - Innhold - MO­NA GABLE

Nes­ten hver dag kjø­rer jeg for­bi den sam­me hjem­løse man­nen ved et gate­hjør­ne i nabo­la­get mitt. Foran seg har han det sam­me papp­skil­tet (”Job­ber mot be­ta­ling”) som han all­tid har hatt. Han he­ter Lar­ry. Den enes­te grun­nen til at jeg vet det, er for­di man­nen min pra­ter med ham. Det sam­me gjør søn­nen min. Jeg stresser som re­gel over gaten før den grøn­ne man­nen blir rød, fam­ler etter mo­bi­len el­ler er opp­hengt i ny­he­te­ne på ra­dio­en. Helt frem til ny­lig had­de jeg ikke egent­lig lagt mer­ke til Lar­ry. Jeg steng­te ham ute av be­visst­he­ten min. Men i for­ri­ge uke end­ret jeg møns­te­ret mitt. Jeg stres­set ikke for­bi, men sen­ket tem­po­et nok til å si ”Hvor­dan går det, Lar­ry?” og smi­le. Han smil­te til­ba­ke.

Jeg gjor­de det for­di jeg for­sø­ker å ut­vik­le med­fø­lel­sen min. For ikke len­ge si­den traff jeg Lis­sa Ran­kin, lege og grün­der av

Whole Health Me­di­ci­ne Insti­tute. Hun un­der­vi­ser i em­pa­ti­ens kraft og fikk meg til å inn­se at jeg ikke var så em­pa­tisk og med­fø­len­de som jeg plei­de å være. ”Alle fø­des med et vid­åpent hjer­te, men når vi blir eld­re og går gjen­nom smer­te og svik, be­gyn­ner vi å skjer­me oss”, sier hun. Vår tek­no­lo­gis­ke til­væ­rel­se gjør ikke sa­ken bed­re: Vi ser på skjer­me­ne våre i ste­det for på hver­and­re, noe som kan få oss til å føle oss en­som­me og iso­ler­te. Kan­skje kjen­ner du deg igjen i hva som kan skje. Vi kan glef­se mot part­ne­ren vår el­ler være litt eks­tra kort mot hun som bru­ker en evig­het i kas­sa. Løs­nin­gen, iføl­ge Ran­kin, er en­kel: Vi tren­ger alle å ut­vik­le med­fø­lel­sen vår ved å tre­ne på å være em­pa­tis­ke i hver­da­gen. Sak­te, men sik­kert kom­mer våre strie hjer­ter til å åpne seg igjen, og vi kom­mer til å føle stør­re sam­hø­rig­het med and­re og der­med bli lyk­ke­li­ge­re.

Em­pa­ti er ev­nen til å opp­fat­te og spei­le det som dem rundt deg fø­ler. Når vi sten­ger av fø­lel­se­ne våre, mis­ter vi ev­nen til å kjen­ne med­fø­lel­se. For noen år si­den opp­da­get fors­ke­re ved Mount Si­nai School of Me­di­ci­ne at man­gel på em­pa­ti sy­nes i hjer­nen. De iden­ti­fi­ser­te frem­re del av den in­su­læ­re hjerne­bar­ken som em­pa­ti­ens epi­sen­ter i hjer­nen. Pa­si­en­ter med ska­der i det­te om­rå­det had­de pro­ble­mer med å opp­fat­te og sym­pa­ti­se­re med and­res smer­te. En stu­die fra Uni­ver­sity of Ge­or­gia fra 2015 vis­te at bor­der­line­per­son­lig­hets­for­styr­rel­se, en psy­kisk syk­dom som i førs­te rek­ke ram­mer unge kvin­ner, kan være et re­sul­tat av re­du­sert ak­ti­vi­tet i de om­rå­de­ne av hjer­nen som sty­rer em­pa­ti. Uten em­pa­ti har per­soner med den­ne li­del­sen re­du­sert evne til å leve seg inn i and­res smer­te. Men med tre­ning – be­hand­ling med fo­kus på mind­ful­ness og be­visst­het rundt men­nes­kers fø­lel­ser – kan både de og de fles­te and­re bli bed­re. Om du tre­ner opp em­pati­mus­ke­len, vil den fak­tisk bli ster­ke­re.

Når du åp­ner hjer­tet ditt for and­re, får du det bed­re selv, også. ” Vi vet at vi som art vokser og blomst­rer når vi vi­ser om­sorg for and­re”, sier Ja­mes Do­ty, nevro­ki­rurg og le­der av Cen­ter for Com­pas­sion and Al­tru­ism Rese­arch and Edu­ca­tion ved Stan­ford Uni­ver­sity. ”Du fø­ler deg ikke bare gla­de­re, men har det bed­re og le­ver leng­re.” Når du hjel­per noen, sen­kes pul­sen, feel­good-hor­mo­net ox­ytocin fri­gis og de om­rå­de­ne i hjer­nen som hen­ger sam­men med om­sorg og gle­de, sti­mu­le­res. Med­fø­lel­se får nerve­sys­te­met til å slap­pe av og op­ti­ma­li­se­re krop­pens selv­le­gen­de evne, i til­legg til å for­ster­ke nær­he­ten i re­la­sjo­ner, iføl­ge Ran­kin. Forsk­ning vi­ser at når du ser noen gi pen­ger til vel­de­dig­het, er det som om du selv får en gave. ”Som men­nes­ker er vi pro­gram­mert til å være em­pa­tis­ke”, sier Ran­kin. ”Og til tross for at det av og til kan være en ut­ford­ring, kan vi åpne hjer­te­ne våre igjen, også som voks­ne.”

For meg gjen­står det bare ett spørs­mål: Hvor­for ven­tet jeg helt til nå?

Sak­te åp­ner vi våre strie hjer­ter igjen. Vi be­gyn­ner å føle mer sam­hø­rig­het med and­re og blir der­for mer lyk­ke­li­ge.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.