Mind­ful­ness som medi­sin

Først da hun mis­tet lege­job­ben, lær­te søs­ter Dang Ng­hiem den vir­ke­li­ge be­tyd­nin­gen av hel­bre­del­se. I dag er hun zen­bud­dhis­tisk non­ne og di­sip­pel til Thich Nhat Hanh.

Mindfulness - Veien til lykke - - Innhold - SIOBHAN O’CONNOR

Søs­terDang Ng­hiem er 48 år gam­mel. Hun sit­ter i skred­der­stil­ling på gul­vet i et medi­ta­sjons­rom og ut­strå­ler den be­und­rings­ver­di­ge ro­en man fin­ner hos en per­son som både kan og vil sit­te stil­le i fle­re ti­mer i strekk uten å røre seg. Det er ikke bare de ytre kjenne­teg­ne­ne på et liv i et bud­dhis­tisk klos­ter som av­slø­rer hen­ne – det bar­ber­te ho­det, den bru­ne non­ne­drak­ten. Søs­ter Dang har også en ind­re ro man fore­stil­ler seg at hun må være født med. Men en gang var det an­ner­le­des.

For 17 år si­den medi­ter­te knapt nok søs­ter Dang. Hun het Hu­ynh Thi Ngoc Huong, var prak­ti­se­ren­de lege og bod­de med part­ne­ren John i San Fran­cis­co. Hun had­de visst helt fra hun var barn at hun vil­le bru­ke li­vet sitt til å hjel­pe and­re. Etter at hun som 16-åring emi­grer­te fra Viet­nam til USA og se­ne­re tok ek­sa­men i medi­sin ved Uni­ver­sity of Ca­li­for­nia i San Fran­cis­co, vir­ket det

som om hun had­de fått det li­vet hun drøm­te om: en beste­venn og part­ner i John og en pre­sti­sje­tung kar­rie­re. Hun had­de kom­met langt fra der hun had­de star­tet.

Hun ble født 1968 i sen­tra­le Viet­nam un­der viet­nam­kri­gen. Hen­nes viet­na­me­sis­ke mor kom og gikk i li­vet hen­nes. Hun fikk ald­ri vite hvem fa­ren hen­nes var, men fikk høre at han var en ame­ri­kansk soldat. Gjen­nom sto­re de­ler av barn­dom­men måt­te søs­ter Dang kla­re seg selv, og hun ble ut­satt for ver­bal, fy­sisk og sek­su­ell mis­hand­ling fra slekt­nin­ger. Hun søk­te be­skyt­tel­se hos mor­mo­ren sin, som hun for­gu­det.

Mor­mo­ren vil­le at søs­ter Dang og hen­nes yng­re bror skul­le bli de førs­te i slek­ten til å ta uni­ver­si­tets­ut­dan­ning, og i 1985 kun­ne hun flyt­te bar­na til fos­ter­hjem i USA, tak­ket være en be­stem­mel­se i den asia­tisk­ame­ri­kans­ke im­mi­gra­sjons­lo­ven som til­lot barn av ame­ri­kans­ke og viet­na­me­se­re bor­ge­re å søke ame­ri­kansk stats­bor­ger­skap. Da søs­ter Dang be­gyn­te å stu­de­re medi­sin, had­de hun og bro­ren hen­nes vært i fem uli­ke fos­ter­hjem.

I sep­tem­ber 1999 fikk søs­ter Dang sin lege­tit­tel. Livs­si­tua­sjo­nen hen­nes var nå helt an­ner­le­des enn hen­nes vans­ke­li­ge ung­doms­tid, men fø­lel­se­ne og de­pre­sjo­ne­ne som had­de for­fulgt hen­ne si­den barn­dom­men, var fort­satt til ste­de. Hun had­de skjø­vet John fra seg hver gang sor­gen kom vel­ten­de over hen­ne, hvil­ket skjed­de ofte. Like før hun fyl­te 31, fore­slo John at de skul­le fei­re burs­da­gen hen­nes med en rei­se til kys­ten. Hun sa hun vil­le være ale­ne, og John reis­te på egen hånd. Noen da­ger se­ne­re, om mor­ge­nen den da­gen hun had­de burs­dag, var søs­ter Dang på jobb på syke­hu­set. Der fikk hun vite at John had­de druk­net. Det ble hen­nes sis­te dag som lege.

Smer­ten etter Johns plut­se­li­ge død var uut­hol­de­lig, og den tvang hen­ne til å ret­te blik­ket inn­over.

”Når le­gen ikke er le­get”, sier søs­ter Dang, ”når hun selv er så­ret, kan hun ikke pleie and­re så godt som hun bur­de”.

Hun tenk­te at hun måt­te kon­fron­te­re den von­de for­ti­den for å kun­ne fort­set­te å hjel­pe and­re. ”Hele li­vet had­de jeg tenkt at om jeg bare var frem­gangs­rik, om jeg fant noen å els­ke, så skul­le det kom­pen­se­re for alt jeg gikk gjen­nom som barn. Men jeg var ikke lyk­ke­lig, for jeg viss­te ikke hvor­dan jeg skul­le tak­le for­ti­den min.”

Bare noen uker før John døde, had­de søs­ter Dang del­tatt på et fem­da­gers mind­ful­ness­opp­hold med Thich Nhat Hanh, en vel­ren­nom­ert og re­spek­tert zen­mes­ter. I me­mora­re­ne sine for­tel­ler søs­ter Dang om da John in­tro­du­ser­te hen­ne for be­gre­pet mind­ful­ness – å være be­visst til ste­de i nuet ved hjelp av medi­ta­sjon og kon­sen­tra­sjon rundt pus­ten. Hun had­de tatt inn noe gjen­nom å om­gås John, men den dype opp­le­vel­sen med Thich Nhat Hanh for­and­ret noe på inn­si­den hos hen­ne. ”Den vis­te at det fin­nes kon­kre­te me­to­der”, sier hun. ”Det fin­nes en vei, en måte å leve på, som jeg kan ut­øve, og det kan hjel­pe meg å lege så­re­ne mine.” Hun vil­le ikke fort­set­te å job­be som lege, men hun be­stem­te seg for å, i det mins­te for en pe­rio­de, kon­sen­tre­re seg om å lege seg selv og and­re ved å lære seg og lære bort mind­ful­ness. Hun pak­ket sam­men li­vet sitt og flyt­tet til Thich Nhat Hanhs klos­ter Plum Vil­la­ge i SørFrank­ri­ke.

Det er nå 17 år si­den. Nå bor hun i klos­te­ret Mag­no­lia Gro­ve i New York. ”Jeg slut­tet å job­be som lege, men jeg fort­sat­te å hel­bre­de – jeg skri­ver bare ikke ut re­sep­ter len­ger”, sier hun. ”Jeg over­fø­rer hele min ener­gi fra mind­ful­ness til alle som kom­mer til meg. Nå er le­gen, den som er blitt le­get og hel­bre­del­ses­pro­ses­sen ikke len­ger tre ad­skil­te en­he­ter.”

Det­te lær­te hun på sin rei­se:

Sin­net ditt er som en hage: Ugres­set må lu­kes vekk, men du må også plan­te bloms­ter. Om du bare lu­ker, blir du ut­slitt.

1. Pus­ten le­ger, ikke ti­den

Det er en myte at ti­den le­ger alle sår. Ti­den kan ikke hel­bre­de, men det kan pust og mind­ful­ness. Len­ge etter at du har vært ut­satt for en trau­ma­tisk hen­del­se, kan noe du ser, som en lyd, en lukt el­ler en be­rø­ring, ut­lø­se hele stress­re­spon­sen som om hen­del­sen ut­spil­te seg på nytt. Det som red­det meg, var den be­viss­te til­stede­væ­rel­sen gjen­nom pus­ten. Iblant la jeg meg ned og pus­tet med hen­de­ne på ma­gen for å få pus­ten til å gå ro­li­ge­re og for­ank­re krop­pen. Gjen­nom pus­tin­gen læ­rer man seg å gjø­re stress­re­spon­sen – kjemp-, flykt- el­ler frys-­re­spon­sen – lang­som­mere. Om du kan gjø­re det mens du går gjen­nom en in­tens opp­le­vel­se, kan du også møte den nes­te på­min­nel­sen om trau­met med stør­re ro, be­visst nær­vær og klar­het.

2. Du kan la gle­den spi­re selv når du li­der

Det er 17 år si­den John døde. Jeg sav­ner ham fort­satt hver dag, men jeg har lært meg å la gle­de og ro fin­nes i alle ånde­drag, til tross for at jeg kjen­ner smer­ten. Man må la beg­ge de­ler ek­sis­te­re sam­ti­dig. Det er som en hage: Ugres­set må lu­kes bort, men du må også plan­te bloms­ter. Om du bare lu­ker, blir du ut­slitt og mis­ter hå­pet. Og om du plan­ter man­ge nok bloms­ter, blir det til slutt mind­re plass til ugres­set.

3. An­vendt bud­dhis­me in­ne­bæ­rer mind­ful­ness hele da­gen

Vi sier ikke at du må set­te av en time om da­gen for å sit­te på en pute. Vi sier ikke at du skal si opp job­ben for å flyt­te opp på et fjell. Vi sier bare: Om du spi­ser, spis ikke opp frem­ti­den din. Spis ikke sor­gen din. Spis ikke kran­ge­len du ak­ku­rat had­de. Bare spis. Om du går, bare gå. Om du kjø­rer, bare kjør. Vi må vel­ge å være i nuet, om og om igjen. I det øye­blik­ket du inn­ser at du ikke er til ste­de i nuet – det er da du er be­visst nær­væ­ren­de. Og du kom­mer til­ba­ke til det gang på gang. Det er men­tal tre­ning.

4. Du kan hol­de liv i de døde

Når noen dør og du mis­ter all gle­de, er det som om du pas­ser på at per­sonen er så død som mu­lig. Men du kan lære deg å frem­kal­le per­sonens ån­de­li­ge nær­vær for å få hjelp og lære deg å se per­sonen i din nær­het. Når jeg ser en lil­la blomst, kom­mer jeg på at John els­ket lil­la bloms­ter, og da smi­ler jeg. I det øye­blik­ket blir den bloms­ten John.

5. Mind­ful­ness er et kraft­fullt lege­mid­del

Mind­ful­ness er det mest ef­fek­ti­ve fore­byg­gen­de lege­mid­de­let som fin­nes, si­den det læ­rer deg å pleie deg selv. Du læ­rer deg jo ikke å ska­de deg selv el­ler and­re, ver­ken fy­sisk el­ler fø­lel­ses­mes­sig. Mens jeg stu­der­te medi­sin, lær­te jeg at så man­ge av syk­dom­me­ne våre skyl­des må­ten vi le­ver på, og at den vik­tigs­te fak­to­ren er stress. Stress fø­rer til syk­dom. Jeg har dia­be­tes i fa­mi­lie­ne. Moren min og on­ke­len min had­de det. Bro­ren min, som er fire år yng­re enn meg, fikk det da han var 35. Jeg er nes­ten fem­ti nå, og jeg har fort­satt ikke fått det. Vi kan være gen­etisk dis­po­nert for den­ne syk­dom­men, men det er livs­sti­len som av­gjør når en slik syk­dom vi­ser seg, om den gjør det.

6. Gode hand­lin­ger be­tyr noe

In­nen­for den bud­dhis­tis­ke læ­ren snak­ker vi om kar­ma. Kar­ma be­står av hand­lin­ger, tan­ker og ord. Det be­tyr at alt vi gjør i li­vet, har en be­tyd­ning. Du ten­ker: Det spil­ler vel in­gen rol­le om jeg bøy­er meg ned og tar opp den myn­ten jeg fin­ner på gaten og gir den til per­sonen som mis­tet den. Du ten­ker: Det spil­ler in­gen rol­le om jeg hol­der opp dø­ren for noen. Men alt du gjør, be­tyr noe. Hvert ord du sier til noen el­ler til deg selv, sam­ler seg opp. Mind­ful­ness lar oss ta mer over­vei­de valg i nuet. Da øker sjan­sen for at vi skal ha sun­ne­re og po­si­ti­ve frø i oss som be­skyt­ter oss i hver­da­gen og i vans­ke­li­ge stun­der.

7. Vir­ke­lig hel­bre­del­se er å være nær­væ­ren­de

En lege kan lære seg å ut­øve et be­visst nær­vær, mind­ful­ness. Han el­ler hun kan lære seg å gjø­re gå­en­de medi­ta­sjon på vei til pa­si­en­tens rom, å sam­le seg og vir­ke­lig være til ste­de før man går inn i rom­met stil­le og ro­lig – det er lege­kunst. Le­gen er ikke uten­for sin egen kropp. Pa­si­en­ten fø­ler opp­merk­som­he­ten, øm­he­ten, om­sor­gen og nær­væ­ret.

Pa­si­en­ten har al­le­re­de fått lind­ring.

I det øye­blik­ket du inn­ser at du ikke er be­visst til ste­de – det er da du vir­ke­lig er det. Det er men­tal tre­ning.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.