NA­PO­LÉ­ON I EKSIL

Det en­de­li­ge nederlaget var ikke til å unn­gå. Slik en­der his­to­ri­en om Na­po­lé­on Bona­par­te, en av krigs­his­to­ri­ens de­fi­ni­tivt størs­te ak­tø­rer.

Napoleon - - Innhold - OL­SEN PERERIK

Det en­de­li­ge nederlaget var ikke til å unn­gå. Slik en­der his­to­ri­en om Na­po­lé­on Bona­par­te, en av krigs­his­to­ri­ens de­fi­ni­tivt størs­te ak­tø­rer.

Na­po­le­on for­tet seg til­ba­ke til Pa­ris som en sla­gen mann. Han var pin­lig klar over at alt var tapt. Han had­de frem­de­les 120 000 mann stå­en­de i nær­he­ten av Pa­ris og i til­legg 150 000 mann rundt om­kring i Frank­ri­ke. De al­li­er­tes ar­me­er – Wel­ling­tons og Blüchers – var ned­slit­te etter fle­re da­ger med har­de kam­per og sto­re tap. Jo len­ger de ryk­ket etter Na­po­lé­on mot Pa­ris, desto leng­re ble for­sy­nings­lin­je­ne de­res, og de måt­te sik­re dis­se. Det­te med­før­te at an­greps­styr­ken ble mind­re og mind­re dag for dag mens de ryk­ket i ret­ning av Pa­ris. Det kun­ne sy­nes som en god mu­lig­het til å slå de al­li­er­te der­som dis­se ryk­ket inn mot Pa­ris og de frans­ke styr­ke­ne knus­te dem der. Da­vout prøv­de å få Na­po­lé­on til igjen å for­sø­ke å slå Wel­ling­ton og Blücher, men kei­se­ren vil­le ikke – kri­gen var slutt.

Na­po­lé­ons po­li­tis­ke stil­ling i Pa­ris var al­le­re­de usik­ker. Man­nen han had­de satt til å lede po­li­ti­et, Joseph Fouché, var al­le­re­de i for­bin­del­se med de al­li­er­te for å få Na­po­lé­on ar­res­tert. Den 8. juli dro Na­po­lé­on for å søke asyl i Ame­ri­ka, men Fouché ut­sted­te en ar­rest­ord­re på ham. Den bri­tis­ke flå­ten ble tip­set om at han kom til å for­sø­ke å dra av går­de, og der­for ble han stop­pet uten­for hav­nen i Roche­fort, der han for­melt over­ga seg den 15. juli 1815, til kap­tei­nen på det bri­tis­ke krigs­ski­pet HMS Bel­lerop­hon.

Etter en kort stopp i Eng­land ble han sendt i eksil på St. He­le­na, en vul­kansk øy i SørAt­lan­te­ren med et fuk­tig og varmt kli­ma, som i til­legg er et av de mest iso­ler­te ste­de­ne i ver­den, med over 2000 km til nær­mes­te land.

Na­po­lé­on fikk med seg en li­ten stab samt en del and­re som skul­le hol­de ham med sel­skap på øya. Han lev­de i luk­su­riøs iso­la­sjon og bruk­te en­hver an­led­ning til å gjø­re li­vet til gu­ver­nø­ren på øya til et ma­re­ritt. Han lev­de i seks år på St. He­le­na før han døde. Helt si­den 1821 har det vært spe­ku­lert i hva han døde av. Noen fors­ke­re me­ner at ta­pe­te­ne på veg­ge­ne inne­holdt et ar­se­nikk­hol­dig lim som over lang tid gjor­de ham kreft­syk. Hans kis­te ble væ­ren­de på St. He­le­na fram til 1840, da den ble frak­tet til In­va­lide­do­men i Pa­ris – der hans lev­nin­ger nå lig­ger.

Fle­re av Na­po­lé­ons generaler var ikke like hel­dig. Fouché ut­sted­te en lis­te over de ge­ne­ra­le­ne som had­de støt­tet Na­po­lé­on etter hans til­bake­komst fra El­ba. Lo­bau og Da­vout ble ar­res­tert, men red­det etter en hen­ven­del­se fra Wel­ling­ton. La Bé­doyè­re ble hen­ret­tet, og det ble også ge­ne­ral Ney. Ney in­sis­ter­te på å re­tur­ne­re til Pa­ris etter at Lud­vig ble gjen­inn­satt, og ble der stilt for ret­ten og skutt. Han for­be­holdt seg ret­ten til å bli skutt uten bind for øyne­ne og vil­le selv gi ord­re om ild. Det hø­rer med til his­to­ri­en at man­ge ble for­fer­det over den­ne hen­ret­tel­sen, og Karl XIV Jo­han – tid­li­ge­re mar­skalk Jean Bap­tis­te Berna­dot­te og nå kron­prins av Sve­ri­ge – send­te en av sine menn til Pa­ris og fikk red­det ge­ne­ral Neys to søn­ner, som ble ført med til­ba­ke til Sve­ri­ge.

Kong Lud­vig dro til Bel­gia og be­nå­det hele hæ­ren og løs­te i til­legg of­fi­se­re­ne fra sin ed til Na­po­lé­on.

Blücher red i triumf gjen­nom Pa­ris og fikk på den­ne må­ten sin hevn over nederlaget ved Je­na i 1806. Han næ­ret et sterkt øns­ke om å spren­ge bro­en Pont d’lé­na i Pa­ris, men det­te ble nek­tet ham. Han reis­te hjem til Preus­sen og lev­de sine fire sis­te år med hard drik­king og spill.

Wel­ling­ton had­de he­vet den bri­tis­ke hæ­ren opp til et ære­rikt nivå – som den ikke had­de hatt si­den star­ten av 1700-tal­let, un­der lord Marl­bo­rough – og han vend­te hjem som en na­sjo­nal helt. Han ble be­ær­et med ord­ner og ga­ver fra hele ver­den og fikk en pre­mie på 61 000 pund. Han var sjef for den bri­tis­ke ok­ku­pa­sjons­styr­ken i Frank­ri­ke før han ble stats­mi­nis­ter i Eng­land i pe­rio­den 1818– 1830. Han døde i 1852.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.