SLAGET VED WATERLOO
Nederlaget ved Waterloo omtales ofte som en britisk seier. Men de fleste som kjempet mot Napoléon ved Waterloo, var faktisk ikke britiske ...
Hørt fortellingene om da britene slo Napoléon ved Waterloo? Vel, de hadde nok ikke klart det uten hjelp utenfra. Over 60 prosent av armeen besto av utlendinger, og disse er det fort gjort å glemme.
I de fleste framstillinger ble Napoléon beseiret først og fremst av britiske tropper ved Waterloo. Selvfølgelig fantes det soldater fra andre nasjoner også, men de har ofte fått en undervurdert rolle. I virkeligheten var det kun 38 prosent av hertugen av Wellingtons armé som besto av engelskmenn, skotter og irlendere, og derfor kan kalles briter. I tillegg til disse var det omtrent 10 000 tyske legionærer som hadde kjempet i britisk tjeneste og derfor var en integrert del av den britiske armeen. Omtrent halvparten av Wellingtons avdelinger kom imidlertid fra Braunschweig, Nassau, Hannover og det nye kongeriket Nederland. Disse skulle spille en framtredende rolle under felttoget og bidro i aller høyeste grad til Napoléons nederlag. Historien har ikke alltid gitt dem den oppmerksomheten de fortjener.
Da seiersmaktene i Wien ble underrettet om at Napoléon hadde forlatt Elba og kommet tilbake til Frankrike, fryktet de at alle anstrengelser under de siste årenes krig skulle ha vært forgjeves. Da keiseren ble beseiret i 1814, to år etter hans katastrofale felttog i Russland og nærmere ett år etter hans nederlag i Tyskland og Spania, hadde mange grenser blitt lagt i grus. De seirende stormaktene Storbritannia, Russland, Østerrike og Preussen stilte seg i spissen for konferansen som skulle bygge opp et nytt Europa. Russland krevde området Polen og Preussen. Preussen, som skulle få slippe til flere steder, ønsket erstatninger i Sachsen og rundt Rhinen. Østerrike og Storbritannia protesterte, ettersom de helst så at russerne ble der de var, og anså att Preussen skulle få en for dominerende rolle i Sentral-europa. Samtidig, som en motvekt, jobbet de for at Frankrike skulle få en plass ved forhandlingsbordet – som en likeverdig stormakt til de øvrige.
Ved juletider 1814 var det nære på at en storkrig brøt ut. At Storbritannia inngikk fred med USA som de hadde vært i krig med siden 1812, førte til at de kunne avsette større del av sin militære styrke til Europa. Styrkebalansen tippet i Storbritannias, Østerrikes og Frankrikes favør. Preussen og Russland trakk seg. Forhandlingene førte fram, og løsningen på det europeiske problemet begynte å skimtes. I mars 1815 nådde imidlertid nyheten fram om at Napoléon hadde gått i land i Frankrike. Stormaktene glemte sine uenigheter. De entes raskt om å mobilisere 150 000 mann i felt og ikke vike før Napoléon igjen var beseiret.
Den 20. mars marsjerte Napoléon inn i Paris, der kong Ludvig XVIII hadde rømt natten før. Keiseren tok raskt makten tilbake, men hans posisjon var langt fra så sterk som den en gang hadde vært.
I den hensikt å vise medgjørlighet og få det franske folket med seg gjennomførte han mange liberale reformer, tiltak som for øyeblikket dempet den indre motstanden, men som i tillegg ga den politiske opposisjonen middel til å motarbeide ham. Det Napoléon trengte, var en rask seier for å få det franske folket med seg. Han vendte derfor sine øyne nordover – mot Belgia. I dette området, som nå tilhørte det forente Nederland, sto en britisk-tysk-nederlandsk armé (heretter kalt den allierte armeen) under hertugen av Wellington (91 000 mann) og en prøyssisk armé under marskalk Blücher von Wahlstatt (119 000 mann). Gjennom å aksjonere raskt og angripe mellom de to armeene håpet keiseren på å kunne nedkjempe dem én etter én, innen de store russiske og østerrikske hærene gikk over grensen til Frankrike på høyde med Rhinen.
En seier i Belgia skulle tvinge Storbritannia til å trekke sine tropper bort fra kontinentet og de øvrige maktene til å tvile. Som en bonus skulle belgierne gå over på fransk side, og seieren skulle
gjenopprette det franske folkets velvilje overfor Napoléon. Om disse målene i virkeligheten skulle bli oppnådd etter seieren i Belgia, kan diskuteres, men dette var keiserens resonnement.
Operasjonen startet på morgenen den 15. juni 1815, da franske tropper (122 000 mann) krysset den franskbelgiske grensen oppdelt i tre kolonner. Den første motstanden kom fra prøyssiske styrker, tropper under general Zieten sør for Charleroi. Denne styrken nøyde seg kun med å forsinke franskmennene, samtidig som han på en kontrollert måte rygget over Sambre- eleven med sine menn og opptok en ny stilling litt lenger nord. Samtidig begynte Blücher å dirigere sine øvrige korps mot Sombreffe, mens Wellington var sen til å reagere på det franske angrepet. Samme kveld, etter å ha utkjempet mindre strider med prøysserne ved Gilly og Gosselies, sto Napoléon på nordsiden av Sambre med over halvparten sin hær.
Morgenen etter, den 16. juni, avanserte hans to fløyer dels nordover mot Quatre Bras, dels nordøstlig retning mot Sombreffe. På ettermiddagen flammet to feltslag opp da keiseren kriget mot Blücher i det store slaget ved Ligny, og da Wellington stoppet den franske venstrefløyen under marskalk Ney i slaget ved Quatre Bras. Slaget ved Ligny ble vunnet av franskmennene, og prøysserne trakk seg tilbake mot Wavre etter å ha lidd store tap. Quatre Bras endte slaget uavgjort, slik at begge sider ble stående igjen på slagmarken da kvelden kom.
Dessverre for Napoléon hadde kommunikasjonsproblemer mellom ham og Ney ført til at d’erlons korps på nærmere 20 000 mann marsjerte fram og tilbake mellom slagfeltene uten å gjøre nytte for seg. Samtidig hadde keiseren selv unnlatt å kalle fram sitt reservekorps (Lobau) på 10 000 mann fra Charleroi. Disse tildragelsene førte til at Napoléon bare vant en halv seier den 16. juni, og koalisjonsarmeene befant seg fortsatt tilstrekkelig nærme hverandre til å kunne forene seg mot ham.
På morgenen den 17. juni var keiseren usedvanlig treg til å komme i gang. Dette medførte at han ikke forsto at Wellington ennå sto ved Quatre Bras, og da denne informasjonen til slutt nådde ham, hadde den allierte armeen allerede startet tilbaketrekningen mot Waterloo. Samtidig oppfattet ikke Napoléon i villfarelsen at Blücher befant seg på retrett tilbake mot Liège og Maastricht, hvorpå han bare halvhjertet rekognoserte veiene som førte til Wavre. I troen på at Blücher var ute av spill, hastet keiseren etter Wellington, men et usedvanlig heftig regnskyll i kombinasjon med den britiske kavalerisjefen lord Uxbridges oppholdende strid ved Genappe, gjorde at alle forsøk på å nå igjen Wellington mislyktes.
Samme kveld gikk de to armeene i bivuakk på hver sin side av den regnvåte dalen Mont-saint-jean. Imens hadde Blücher bestemt seg for å bistå Wellington i kampen påfølgende dag, gjennom en
flankemarsj fra Wavre til Mont-saint-jean, samtidig som sjefen for Napoléons høyre fløy, marskalk Grouchy (med 33 000 mann), forgjeves lette etter den prøyssiske armeen sør for Wavre. Da morgenen kom, søndag den 18. juni 1815, var Napoléon fornøyd med at Wellington fremdeles sto på nordsiden av dalen. Keiseren var sikker på seier. Riktig nok hadde Wellington en god posisjon med sine tropper skjult fra den franske siden, og styrkeantallet var omtrent det samme – 73 000 franskmenn mot 68 000 briter, nederlendere og tyskere. Men Napoléon anså at hans infanteri, kavaleri og artilleri var overlegne i kvalitet, framfor alt når det gjaldt de ikke- britiske avdelingene i Wellingtons arme. Noen av hans offiserer anbefalte at keiseren skulle manøvrere seg rundt hertugens posisjon, men Napoléon valgte et direkte angrep. Det skulle ta for lang tid å gå rundt fienden, og marken skulle være uegnet for kanonene. I stedet skulle franskmennene angripe Wellingtons venstre senter frontalt, presse denne bakover, føre opp artilleriet på åsen og kaste hertugen over ende ved hjelp av keiserens reserver: grev Lobaus korps, det tunge kavaleriet og den franske keisergarden.
Totalt sett var det en realistisk plan. På grunn av at deler av grev d’erlons 1. korps, den keiserlige garden og mange av artilleriets batterier ennå ikke hadde nådd fram til slagmarken, ble angrepet utsatt flere ganger. En viktig årsak til forsinkelsene var at marken var bløt, og at artilleriets ammunisjonsenheter var forsinket. Denne ventingen ble ulykksalig for keiseren. Mens Wellington ventet bak åsen sin, kom Blüchers tettropper nærmere Mont-saint-jean. Den første brigaden av IV. prøyssiske korps nådde Chapelle-saintLambert allerede klokka ni på morgenen – med resten av korpset rett bak. Ved middagstider var til og med I. og II. korps i bevegelse vestover fra Wavre. Keiseren var ennå uvitende om disse bevegelsene og trodde at marskalk Grouchy hadde plassert seg slik at Blücher ikke skulle kunne blande seg inn ved Mont-saint-jean. Det siste var feil. Grouchy sto rundt Gembloux og Sart-à-walhain, sør for den prøyssiske hovedstyrken ved Wavre, og han befant seg i en ugunstig posisjon for å kunne påvirke hendelsene den 18. juni.
Slaget ved Waterloo startet litt før middagstid med et fransk angrep mot
Wellingtons høyre støttepunkt – skogen og herregården ved Hougoumont – som først og fremst ble forsvart av tropper fra Nassau og Hannover. Angrepet var til dels en avledningsmanøver for å binde opp hertugens høyrefløy, og til dels for å forhindre at Wellington skulle møte Napoléons store angrep med et motangrep fra Hougoumont. Franskmennene drev tilbake de nassauiske og hannoverske soldatene som holdt skogen. Da de nådde selve herregårdsbygningen, stoppet de imidlertid opp, og striden utviklet seg raskt til et miniatyrslag, der franskmennene sendte inn bataljon etter bataljon for å forsøke å erobre denne posisjonen. Wellington svarte med å forsterke herregården med britiske gardetropper.
Striden hadde pågått i over en time, og Napoléon store angrep på østsiden av Brussel-veien skulle akkurat til å begynne, da keiseren oppdaget uidentifiserte tropper i området rundt Chapelle-saint-lambert. Det var klart at det var prøysserne man så, noe som forandret hele situasjonen for Napoléon. Det betydde at han måtte avgi folk for å møte denne trusselen mot hans flanke, og hans overtak overfor Wellington skulle da bli borte. Han bedømte situasjonen slik at han hadde noen timer på seg til å slå Wellington, innen trusselen fra Blücher tvang ham til å flytte tropper til den høyre flanken. Foranlediget av en massiv beskytning fra åtti franske kanoner avanserte d’erlons korps gjennom dalen mot Wellingtons venstre senter, samtidig som en fransk brigade angrep hertugens støttepunkt i senter – bondegården La Haie Sainte.
Til å begynne med gikk det bra for franskmennene. De omringet bondegården på tre sider, og en hannoversk infanteribataljon som avanserte til forsvarernes unnsetning, ble slått ut av fransk kavaleri. For å unngå feilen man gjorde under krigen mot engelskmennene i Spania, hadde d’erlons divisjoner avansert på lange linjer i stedet for de vanlige kolonnene. Årsaken var at man ville unngå den vanskelige manøveren å endre på linjen
når man kom i kontakt med Wellingtons tropper bak åsen.
Dette var vellykket til å begynne med, for de britiske og nederlandske troppene som tok imot angrepet, kom snart til kort i striden. Men så forandret situasjonen seg. Hertugens to kavaleribrigader gikk til angrep, og franskmennene var sene med å møte disse med eget kavaleri. Hele det franske angrepet brøt sammen, og d’erlons korps styrtet tilbake nedover åsen med det britiske rytteriet etter seg. De stoppet ikke før de nådde det franske batteriet nede i dalen, der det ble britenes tur til å pådra seg store tap.
Napoléons store angrep hadde imidlertid stoppet opp, og keiseren behøvde nå tid for å reorganisere sine tropper. I og med tilbakeslaget av d’erlons korps hadde Napoléon mistet det tidsovertaket som kunne ha gitt ham seieren i slaget innen prøysserne nådde fram i styrke. Nå ble han tvunget til å flytte sitt reservekorps under grev Lobau og to av sine kavaleridivisjoner til en blokkeringsposisjon på sin høyre flanke. Disse avdelingene var dermed ute av slaget mot Wellington.
Prøysserne hadde riktig nok ikke kastet seg inn i striden ennå, fordi de var tvunget til å kjempe seg over leirete veier og passere elven Lasne – som var blitt bredere etter nattens regnvær. Wellington ble tvunget til å kjempe noen timer til, før Blüchers hjelp skulle bli merkbar. Napoléon hadde to reserver å sette inn mot Wellington – keisergarden og restene av kavaleriet som ikke var brukt. Han ga marskalk Ney – som hadde det taktiske ansvaret for slaget – direktiver om å gjøre seg klar til å angripe med kavaleriet, men nå slo den dårlige kommunikasjonen mellom keiseren og hans marskalk igjen til med full styrke. Wellington gjorde noen omdisponeringer for å beskytte sine avdelinger fra artilleriilden, og Ney fikk inntrykk av at hertugen holdt på å dra seg tilbake. Han satte inn sitt kavaleri for tidlig.
Mens kampene fremdeles raste rundt Hougoumont, angrep Milhauds tunge kavalerikorps. Uten å få ordre om det gikk til og med sjefen for det lette gardekavaleriet til angrep. Cirka 5000 kavalerister krysset dalen, red igjennom ild fra kanonene og veltet over toppen der Wellingtons infanteri ventet på dem. Hertugen hadde sett hvordan Ney stilte opp. Da franskmennene passerte raden av britiske batterier, oppdaget de at fienden var forberedt – gruppert ut i firkanter – den mest effektive måten å møte kavaleri på. Forbløffet over å møte en slik motstand lyktes ikke franskmennene i å oppnå noen ting, og da de passerte de mange firkantene, ventet det britiske kavaleriet på dem.
En kaotisk kamp brøt ut mellom ryttere
på begge sider, og ved firkantene flammet muskettene hver gang franskmennene kom for nærme. Snart strømmet Neys ryttere tilbake nedover åsen, slitt i stykker og med behov for reorganisering. Wellingtons artillerister, som hadde søkt dekning inne i firkantene, vendte tilbake til sine kanoner og gjenopptok skytingen.
Napoléons oppmerksomhet var på dette tidspunktet alt mer rettet mot de nylig ankommende prøysserne, men da han innså at Ney hadde gått til angrep med kavaleriet, anså han det for å være bedre at angrepet fortsatte, enn at Wellington fikk en pustepause. Han beordret til og med Kellermanns kavalerikorps og det tunge gardekavaleriet til å angripe. Gang på gang stormet det franske kavaleriet oppover åsen – for like ofte å bli drevet tilbake av ilden fra de britiske firkantene.
På grunn av kommunikasjonsvanskelighetene mellom Ney og keiseren sto det franske infanteriet stille uten å blande seg inn i striden. På denne måten ble keiserens andre reserve utmattet. Med kavaleriet mer eller mindre ute av bildet hadde han bare ett trumfkort igjen – den keiserlige garden. På keiserens høyre flanke hadde Blücher gått til aksjon. Til tross for at bare to av hans ni brigader hadde krysset Lasne (ytterligere tre brigader befant seg i kontakt med Grouchy ved Wavre), angrep prøysserne Lobaus korps øst for Plancenoit. Lobau slo først tilbake angrepet, men da prøysserne gradvis fikk forsterkninger, ble han tvunget til å retirere slik at han til slutt holdt en nord-sørlig linje med Plancenoit som støttepunkt i sør.
Ved sekstiden angrep Blücher denne plassen, og Napoléon sendte en tredjedel av keisergarden – den unge garden – for å støtte Lobau. Kampen raste fram og tilbake, og ikke før keiseren avga ytterligere to bataljoner fra den gamle garden, ble Blücher drevet tilbake. Skumringen var nå nær, og med Plancenoit atter i franske hender hadde keiseren tilkjempet seg en siste sjanse til å sette inn et nådestøt mot Wellington.
Mens kampen raste rundt Plancenoit, hadde hertugen nådd en krise. Selv om Neys utallige kavaleriangrep hadde slitt ut det franske kavaleriet, var resultatet av disse angrepene, i kombinasjon med det kraftige franske artilleriet, at det tross alt hadde veldig effekt på den allierte linjen. Stående i firkanter hadde de britiske og tyske bataljonene tatt veldige tap når kanonkuler slo igjennom formasjonene og lemlestet soldatene, iblant hele dusin av gangen. For å gjøre saken verre hadde Ney klart å erobre La Haie Saint og kunne dermed føre fram infanteriet og artilleriet for å beskyte de allierte soldatene på kort avstand. Røyken lå tett langs hele åskammen, muskettene lynte i det avtakende dagslyset, og på grunn av et taktisk feilgrep ble ytterligere en hannoversk bataljon slått ut av det franske kavaleriet. Napoléon anså tiden inne for å sette inn garden!
Med en gardebataljon i reserve ved Le Caillou og to rundt stabsplassen ved La Belle Alliance, fantes det ni igjen til å gjennomføre det siste angrepet som skulle knekke Wellingtons linje og gi Napoléon seieren. Keiseren selv fulgte dem fram, før de stilte opp i dalen mellom La Haie Saint og Hougoumont. Fem av dem, to bataljoner grenaderer og tre bataljoner chasseurer, skulle gå i teten – de øvrige fire skulle følge opp i den andre bølgen.
Etter hva som hadde skjedd d’erlon noen timer tidligere, ba gardens sjefer Napoléon om å få avansere i firkanter. Det var tydelig vanskeligere å avansere på denne måten, men man skulle bedre kunne møte et eventuelt angrep fra britisk kavaleri. Keiseren ga sitt bifall. Samtidig utgikk det ordre til sjefene for første og andre korps at de skulle følge etter gardens angrep og beskytte flankene. Grev d’erlon hadde en relativt intakt formasjon igjen, Donzelots 2. divisjon, som nå ble satt inn i angrepet på gardens høyre fløy. Til og med Bachelus 5. divisjon, i Reilles korps, skulle delta, men de rakk ikke omorganisere seg fort nok og ble ikke med.
Da de fem gardebataljonene begynte å krysse dalen, hadde de derfor ingen flankebeskyttelse på venstre side. Med marsjtrommene smatrende avanserte garden mot Wellingtons ås. Med jevne intervaller ropte man «Leve keiseren!», stridsmoralen i denne eliteformasjonen var veldig høy.
Sett fra høyre mot høyre lå Donzelots divisjon i teten. Den avanserte på kolonne og skulle nå fienden helt vest for La Haie Sainte. Deretter, til venstre og en liten bit bak, kom de to bataljonene gardegrenaderer i firkant, fulgt i sin tur tett bak seg av chasseurene. På veien fram mot åsen
«STÅENDE I FIRKANTER HADDE DE BRITISKE OG TYSKE BATALJONENE TATT VELDIGE TAP NÅR KANONKULER SLO IGJENNOM FORMASJONENE OG LEMLESTET SOLDATENE, IBLANT HELE DUSIN AV GANGEN.»
åpnet det seg en luke, dels mellom grenaderene og chasseurene, dels mellom de første to chasseurbataljonene og den tredje. Det siste kom antakelig av at denne bataljonen hadde ventet på Bachelu, og at den måtte marsjere over et område som var fullt av døde menn og hester etter kavaleriangrepene. Forsinkelsen gjorde at den havnet mange minutter bak sine søsterbataljoner, og effekten av alt dette gjorde at det franske angrepet skulle komme fram til Wellingtons linje i flere steg fra øst mot vest.
Rett bak åsen hadde Wellington skrapet i hop de avdelingene han ennå rådde over. Nærmest La Haie Sainte sto restene av de hannoverske avdelingene og de tyske legionærene som hadde slåss her hele dagen. De hadde blitt forsterket av soldater fra Nassau-brigaden og de tre linjebataljonene fra Braunschweig, men befant seg i temmelig dårlig skikk. Disse soldatene skulle få ta imot Donzelots angrep samt deler av de franske grenaderene.
Vest for de tyske troppene sto sir Colin Halketts brigade, fire britiske bataljoner som hadde lidt store tap under
artilleribeskytningen på ettermiddagen. De ble fulgt opp av den britiske garden, som også hadde tatt imot mye i løpet av dagen, og dessuten hadde avgitt en stor del av sitt folk til forsvaret av Hougoumont. Deretter kom Adams lette brigade. Med tanke på at Bachelus divisjon aldri rakk å komme med i angrepet, skulle Adams folk unngå å bli angrepet frontalt. Med regimentsorkestrene spillende nådde garden det punktet der bakken begynner å stige mot åskammen. Det britiske batteriet som fremdeles hadde ammunisjon igjen, skjøt dobbeltskudd på kort avstand. Det var en blanding av kanonkuler og skrotladninger som var veldig effektivt mot firkantene. Skrotladningene pisket firkantenes front og flanker og fikk menn til å falle som tøydukker; tunge kanonkuler slo igjennom de tett pakkede gardistene som ikke hadde møtt fysisk motstand ennå, drepte menn i dusintall og sprøytet ned de overlevende i kaskader av blod, innvoller og beinfragmenter. Marskalk Ney red framfor grenaderene da hans hest falt. Det var ikke den første hesten han mistet denne dagen, men Ney selv klarte seg som tidligere – uskadet. Til høyre for seg så han hvordan Donzelots menn hadde stoppet og befant seg i ildstrid med tyskerne ovenfor La Haie Saint; til venstre hadde chasseurene fremdeles noen minutter på seg før de skulle nå toppen.
Rett framfor marskalken hadde Halketts briter rykket fram en bit for å få bedre mulighet til å skyte mot gardistene. Snart var de to sidene så nær hverandre at det ble åpnet ild med muskettene. I de fleste tilfellene når Wellingtons infanterister hadde møtt franskmenn frontalt i Spania, hadde britene gått av med seieren. De var bedre skyttere, og hertugen hadde som regel plassert dem i en taktisk gunstig
posisjon. Denne gangen ble det annerledes. Med lav moral etter mange timer under ild, og fordi to av fire bataljoner besto av en relativt stor andel nyutdannede mannskaper uten stridserfaring, kom britene nå til kort. Panikk oppsto – og deler av avdelingene falt tilbake mot åskammen.
Forvirringen var så total at franskmennene enkelt skulle ha kunnet få retrett til å gå over i flukt. Riktignok hadde Wellington overført uthvilt kavaleri fra sin venstre flanke, men garden befant seg i firkanter, og disse skulle ganske lett kunne stå imot et kavalerisjokk. Wellington befant seg et stykke bortenfor med sin gardebrigade og så at det holdt på å gå ille. Han hadde imidlertid fullt opp med å dirigere forsvaret mot chasseurene – som øyeblikkelig skulle nå åskammen på hans side.
Redningen kom i stedet fra de nassauiske soldatene i Kruses brigade – som hertugen hadde ført fram til førstelinjen. Prins Vilhelm av Nederland, landets tronfølger, stilte seg i spissen for disse soldatene og ledet dem diagonalt nedover bakkekammen, slik at de traff grenaderene i høyre flanke. Angrepet kom så uventet at gardistene ikke kunne følge etter de retirerende britene. Faktum var at det fikk så stor effekt at den høyre av de to firkantene viste tegn til å falle tilbake, da prinsen plutselig ble truffet av en kule og sank i hop i salen. Han var bare såret, men hendelsen førte til at soldatene fra Nassau mistet motet. De begynte å trekke seg tilbake, og snart hadde retretten forvandlet seg til en rask flukt tilbake over åskammen. Angrepet hadde vært kort, men fikk som følge at gardegrenaderene bremset opp under noen verdifulle øyeblikk. Halkett var såret, truffet av en kule i munnen, men hans offiserer lyktes i å få orden på bataljonen igjen. Samtidig fikk også de nederlandske bataljonene som nettopp hadde marsjert opp til fronten, noen ekstra minutter på seg til å komme i posisjon, og vi skal straks komme tilbake til disse.
Samtidig som grenaderene sloss mot Halketts og prins Vilhelms menn i nærheten av La Haie Saint, hadde chasseurene nådd fram til Wellingtons linje lenger vest. Deres angrep traff plassen der hertugen hadde sin gardebrigade. Her hadde hertugen gitt ordre om at mennene skulle legge seg ned rett bak åskammen. Mens stanken av krutt ble blandet med duften fra det fremdeles våte gresset, ventet de britiske gardistene på fienden samtidig som de kjente vibrasjonene fra tusenvis av føtter i bakken. Chasseurene på sin side var ikke klar over at fienden var så nær. De så bare noen få offiserer til hest, de få kanonene som ga dem så grusomme tap, og en tilsynelatende
tom åskam. Hadde britene allerede overgitt denne delen av linjen? Var seieren vunnet?
Chasseurerne ble dratt ut av denne villfarelsen da en av de ventende offiserene ropte en ordre og tusentalls røduniformerte soldater plutselig materialiserte seg rett framfor dem. På et øyeblikk forsto alle hva som kom til å skje. Det franske befalet ropte at de skulle gjøre holdt og løfte muskettene, men det var allerede for sent. Den første britiske salven drønnet over åskammen, og mennene i den franske fronten ble kastet tilbake under skrekkelige rop og smerteskrik. Chasseurene forsøkte å besvare ilden, bare for straks etter å ta imot den andre salven.
En veldrillet britisk infanterist kunne lade sitt våpen på under 20 sekunder. Når førsteledd hadde skutt, kom turen til andreledd. Tettroppene løsnet sine skudd, hvorpå de på sidene fulgte etter, slik at ilden raste fra sentrum av linjen og ut mot flankene i en ildstorm som aldri sluttet. Chasseurene tok imot denne beskytningen i flere minutter, så fikk de nok. De vendte om og falt bakover nedover åskammen.
Så langt hadde den britiske garden sloss helt etter alle kunstens regler. Etter dette gikk det ille. Enkelte kompanisjefer ga ordre om at man skulle angripe med bajonetter, og britene styrtet etter de tilbaketrekkende chasseurene uten noe egentlig koordinert angrep. Det drøyde ikke lenge før de blandet seg med franskmennene nede på sletta, og nå nærmet de seg plutselig den gardebataljonen (4. chasseurene) som hadde blitt forsinket tidligere. En britisk offiser ropte feilaktig at fransk kavaleri
«EN VELDRILLET BRITISK INFANTERIST KUNNE LADE SITT VÅPEN PÅ UNDER 20 SEKUNDER. NÅR FØRSTELEDD HADDE SKUTT, KOM TUREN TIL ANDRELEDD. TETTROPPENE LØSNET SINE SKUDD, HVORPÅ DE PÅ SIDENE FULGTE ETTER, SLIK AT ILDEN RASTE FRA SENTRUM AV LINJEN OG UT MOT FLANKENE I EN ILDSTORM SOM ALDRI SLUTTET.»
angrep, og noen av kompaniene begynte å forme firkanter. Andre valgte å trekke seg tilbake oppover mot åskammen, og alt ble kaos.
For å sammenfatte dette øyeblikket befant hele den britiske linjen seg i uorden. Lengst øst, nær La Haie Sainte, lyktes man å stoppe de retirerende nassauerne, og de sloss sammen med braunschweigerne og hannoverne mot Donzelots folk, men kunne bare gjøre dette så lenge det britiske kavaleriet beskyttet deres rygg. Lenger vest forsøkte offiserene i Halketts brigade å omorganisere for å møte et nytt angrep fra grenaderene, og de britiske gardistene hadde nettopp rygget oppover åskammen i vill uorden med den femte chasseurbataljonen etter seg.
La oss gå tilbake en aning og se hva som hendte på den høyre siden, der Ney og grenaderene hadde fortsatt opp mot åskammen. Her hadde Halketts folk klart å forme om på deler av sine menn til noe som liknet en linje, men de var fremdeles ikke under fullstendig kontroll, og mange briter benyttet anledningen til å stikke av fra slaget. Hjelpen var allikevel nær. Siden Wellington hadde innsett at den franske garden var i ferd med å angripe, hadde han kalt inn Chassés 3. nederlandske divisjon som hittil hadde ligget bak førstelinje i reserve. Chassé hadde delt opp sine to brigader slik at den ene stilte opp bak den britiske garden – og den andre, under generalmajor Detmers, marsjerte opp inntil Halketts brigade.
Da Chassé innså at britene nesten ikke hadde noe artilleri i aksjon på denne sektoren, ga han kaptein Krahmer ordre om å stille opp sine kanoner på vestsiden av Halketts menn, hvorfra de kunne skyte mot grenaderens flanke. Kanonene ankom plassen med hjulene og hestespannene fulle av leire og søle. De stilte hurtig opp i posisjon og begynte å skyte mot noen franske kanoner som var blitt dratt fram for å støtte grenaderene. Etter at de franske kanonene hurtig var blitt selet på og trukket tilbake, kom turen til grenaderene. Disse igjen kom i kontakt med britene. En heftig muskettduell ble innledet mellom infanteristene. Den skulle ikke pågå lenge. Store grupper av britene kunne allerede ses forlate linjen og falle tilbake, men Krahmers menn fyrte på, og skrotladningene rev opp store hull i den venstre grenaderbataljonen. Halketts menn kunne stadig høre smellene fra kanonene rett ved siden av seg, men da de franske gardistene plutselig falt tilbake, forsto ikke britene at det var nederlendernes ildgivning
«SAKEN BLE AVGJORT DA KRAHMER FLYTTET NED NOEN AV SINE KANONER PÅ HØYDEN OG IGJEN BEGYNTE Å PUMPE SKROTLADNINGER INN I FLANKEN PÅ DE FRANSKE GARDISTENE. DE BEGYNTE Å RYGGE, OG DA DETMERS BEORDRET BAJONETTANGREP, UTARTET RETRETTEN SEG TIL EN VILL FLUKT.»
som hadde fått fienden til å trekke seg tilbake. I stedet trodde de at grenaderene hadde fått nok av muskettilden fra britene, og i røyken så de heller ikke at fienden formet seg om til et nytt angrep rett under åskammen.
I dette øyeblikket kom Detmers brigade fra slutningen mellom Halketts folk og de tyske avdelingene ovenfor La Haie Saint. Under høye rop avanserte nederlenderne forbi britene, ned dalen der grenaderene igjen ventet på å angripe. Det nederlandske angrepet traff den høyre av de to grenaderbataljonene akkurat idet den forsøkte å forme en firkant etter retretten. I starten sto striden bare mellom denne og teten på Detmers brigade. Siden ankom flere nederlandske bataljoner, til og med den andre franske grenaderbataljonen ble dratt inn i skuddvekslingen.
Saken ble avgjort da Krahmer flyttet ned noen av sine kanoner på høyden og igjen begynte å pumpe skrotladninger inn i flanken på de franske gardistene. De begynte å rygge, og da Detmers beordret bajonettangrep, utartet retretten seg til en vill flukt.
På Wellingtons side var situasjonen fremdeles alvorlig, men nå la den tidligere nevnte Adam seg opp i striden. Initiativet kom egentlig fra oberstløytnant Colborne, sjefen for 52. regiment. Han innså at den femte gardebataljonen savnet flankebeskyttelse (Bachelu hadde begynt å avansere, men befant seg fortsatt nede i dalen), og vred derfor sin avdeling som en svingdør mot den framrykkende fienden. Dette plasserte ham i chasseurenes venstre flanke. I ildstriden som fulgte, nærmest knuste 52. regiment og de omformede gardistene den siste chasseurbataljonen, til den falt tilbake i uorden slik de andre hadde gjort noen minutter tidligere.
Wellington hadde først ridd for å hente sir Hew Halketts 3. hannoverske brigade. Hew Halkett (bror til sir Colin) hadde reagert raskt. Ordre hadde blitt gitt om at hele
brigaden skulle avansere, men det var bare bataljon Osnabrück som oppfattet den, mye fordi sir Hew selv stilte seg i spissen for dem. Da de fem bataljonene som angrep Wellingtons ås falt tilbake mot de fire som Napoléon hadde øremerket til å følge opp angrepet, avanserte Osnabrück, 52. regiment og Detmers brigade, ned dalen etter dem. Donzelots menn ble grepet av panikk og rygget, redde for å bli overrent av Detmers folk. Om den franske garden hadde blitt gitt en sjanse til å omforme seg, kunne den med stor sikkerhet ha gjennomført en ordnet retrett fra slagfeltet, men med de tyske, britiske og nederlandske avdelingene tett etter seg klarte de aldri å gjøre dette.
Hew Halkett så med forbauselse og seiersglede hvordan den franske motstanden brøt sammen framfor hans hannoverske landvernsavdeling. Som en ekstra bonus tok han general Cambronne til fange, som kastet fra seg sitt våpen og ropte at han ga seg. Til og med Detmers opplevde en ubeskrivelig følelse av triumf da alt foran hans avdeling vek unna og flyktet. Snart hadde han nådd fram til sørsiden av La Haie Saint, der han gjorde en kort stopp før framrykningen fortsatte.
Wellington lekte med tanken på å stoppe Colborne, men da han så hvordan til og med de fire reservebataljonene av Napoléons garde begynte å rygge, ropte han til sjefen for 52. regiment at de skulle fortsette – og til og med 71. høylandsregiment rykket fram. Ikke lenge etter avanserte de fremdeles uthvilte delene av det britiske kavaleriet, Vivians og Vandeleurs brigader, og den franske flukten fra Waterloo var et faktum.
Jeg skal ikke gi noen nærmere beskrivelse av det endelige franske nederlaget. Jeg vil nøye meg med å si at gardens sammenbrudd fikk franskmennene til å overgi også den østre siden av slagfeltet, der teten av Zietens brigade brøyt igjennom ved Smohain, og der Blücher nettopp bemektiget seg Plancenoit. Napoléons nederlag var fullstendig.
Wellington og Blücher hadde vunnet en avgjørende seier. Seieren hadde blitt til
«SEIEREN HADDE BLITT TIL VED ET SAMARBEID MELLOM DE ALLIERTE OG DE PRØYSSISKE ARMEENE. HERTUGEN HADDE KUNNET STÅ IMOT UNDER DE LANGE TIMENE FØR BLÜCHER HADDE DUKKET OPP, IKKE BARE GJENNOM STYRKEN I SINE BRITISKE AVDELINGER, MEN OGSÅ MED DEN STORE INNSATSEN FRA NEDERLENDERNE, BRAUNSCHWEIG, HANNOVER OG NASSAU.»
ved et samarbeid mellom de allierte og de prøyssiske armeene. Hertugen hadde kunnet stå imot under de lange timene før Blücher hadde dukket opp, ikke bare gjennom styrken i sine britiske avdelinger, men også med den store innsatsen fra nederlenderne, Braunschweig, Hannover og Nassau.
Man behøver bare kaste et raskt blikk på kart nummer 2 for å se hvor mange av Wellingtons brigader som var ikke-britiske, eller i det minste hadde en stor andel tyske avdelinger. Engelskmennene vant kampen om hvem som vant slaget ved Waterloo – og vi er vant til å tenke at bataljen gikk i alliert favør på grunn av de britiske styrkene. Det er allikevel tvilsomt, eller for å si direkte usannsynlig, at Wellington skulle klare å slå Napoléon uten Blücher.
Samtidig er det naturlig at en del saker og ting hadde tatt en helt annen retning om ikke de ikke-britiske avdelingene gjorde det så godt på ettermiddagen rundt Hougoumont og La Haie Saint. Det var først og fremst nassauiske tropper som holdt Hougoumont ved middagstiden, det var tyske legionærer som holdt La Haie Saint under en stor del av slaget, det var nederlenderne som holdt Smohain og Papelotte hele dagen, og det var braunschweigere som forsterket Wellingtons førstelinje og hjalp til med å slå tilbake Neys kavaleriangrep. I løpet av den siste avgjørende timen av slaget hjalp tropper fra samtlige av disse nasjonene samt Hannover til med å kaste den franske garden tilbake og sikre koalisjonens seier.