SLA­GET VED LIGNY

Napoleon - - Innhold - MICHAEL TAMELANDER

Det skul­le ikke ta lang tid før Na­po­lé­on var på krigs­sti­en igjen.

og da hans Na­po­lé­on var ig jen på krigs­sti­en viss­te han styr­ker krys­set den frans­ke gren­sen lå. ikke sik­kert hvor de al­li­er­te for­ma­sjo­ne­ne nær­me­re Det skul­le vise seg at de var be­ty­de­lig for­ven­tet. og mer slag­kraf­ti­ge enn han først

Det jeg fat­tet størst in­ter­es­se for i meng­den av ny­er­ver­vet kunn­skap, var hvor­dan en fransk styr­ke, 1. korps un­der ge­ne­ral­løyt­nant d’er­lons be­fal, fikk mot­stri­den­de ord­re og vir­ret fram og til­ba­ke mel­lom flan­ke­ne og ikke rakk å bli satt inn. For­kla­rin­gen på hvor­for var imid­ler­tid ikke helt til­freds­stil­len­de. Det vir­ket som sje­fen for ven­st­re fløy, mar­skalk Michel Ney, ble til­lagt all skyld, og det ble be­skre­vet hvor­dan han mis­tet fat­nin­gen full­sten­dig.

Da jeg fle­re ti­år se­ne­re be­gyn­te å skri­ve min egen bok om Waterloo, kom det­te spørs­må­let opp på nytt. Jeg les­te man­ge ver­sjo­ner av hen­del­sen; alle var for­skjel­li­ge på ett el­ler fle­re punk­ter. En ak­sep­ta­bel rede­gjø­rel­se for for­lø­pet fant jeg først hos And­rew Uf­fin­de­ll, i hans ut­mer­ke­de bok The Eag­le’s last Triumph. Uf­fin­de­ll, som til en viss grad ba­se­rer seg på Hen­ry Hous­saye, lyk­tes ikke bare å navn­gi de vik­tigs­te ku­re­re­ne i dra­ma­et, men også å gi en ri­me­lig for­kla­ring på hvor­dan de kun­ne gå om hver­and­re når de skul­le for­mid­le Na­po­lé­ons ord­re. Ak­ku­rat som Ful­ler leg­ger imid­ler­tid også Uf­fin­de­ll mye av skyl­den på Ney for det som hendte. Jeg kom til en an­nen kon­klu­sjon. Ar­tik­ke­len som føl­ger, hand­ler om hvor­dan dis­se feil­gre­pe­ne opp­sto, og min for­kla­ring på hvor­for Ney ga en ord­re som i stor grad be­rø­vet Na­po­lé­on en av­gjø­ren­de sei­er ved Ligny.

Etter at Na­po­lé­on kom til­ba­ke fra El­ba, sto han ale­ne mot Stor­bri­tan­nia, Preus­sen, Øs­ter­rike, Russ­land og et an­tall mind­re sta­ter og fyrste­døm­mer. Frank­ri­ke treng­te tid til å mo­bi­li­se­re or­dent­lig, men kei­se­rens mot­stan­de­re had­de ikke til hen­sikt å gi ham den ti­den han treng­te. De sam­let sine ar­me­er for å gå til an­grep mot Frank­ri­ke som­mer­en 1815. Na­po­lé­on be­stem­te seg for å slå til først. I Bel­gia og i det som i dag er vest­li­ge del av Tysk­land, lå de to fiendt­li­ge hæ­re­ne som kun­ne sam­les ras­kest: den anglo-al­li­er­te ar­me­en un­der Wel­ling­tons le­del­se samt den prøys­sis­ke ar­me­en un­der le­del­se av fyrst Blücher von Wahl­stadt. Na­po­lé­on tenk­te at han had­de best mu­lig­het til å vin­ne kri­gen om han kun­ne slå beg­ge dis­se i et hur­tig felt­tog.

Av for­ståe­li­ge grun­ner had­de Wel­ling­ton plas­sert sine styr­ker slik at han be­skyt­tet sin høyre­flan­ke og for­sy­nings­lin­je­ne mel­lom Eng­land og hav­ne­ne i Oos­ten­de. I ver­ste fall vil­le han trek­ke seg til­ba­ke den sam­me vei­en. Det sam­me var til­fel­le for Blücher, med den for­skjel­len at han pri­mært var opp­tatt av ikke å mis­te for­bin­del­sen til de tys­ke

om­rå­de­ne. Rik­tig nok var det vik­tig for de to koa­li­sjons­ar­me­ene å opp­rett­hol­de tet­test mu­lig kon­takt med hver­and­re i strid for å dra nyt­te av sin tall­mes­si­ge over­le­gen­het mot Na­po­lé­on, men sam­ti­dig vil­le de in­stink­tivt trek­ke seg unna hver­and­re hvis de ble hardt nok pres­set, for å kun­ne fal­le til­ba­ke til sine egne rek­ker.

Kei­se­rens plan var der­for straks å etab­le­re seg mel­lom de to fiendt­li­ge ar­me­ene og slå dem hver for seg in­nen de rakk å sam­le seg. Den­ne stra­te­gi­en had­de han be­nyt­tet tid­li­ge­re, først og fremst som ung ge­ne­ral i Ita­lia. Ved å opp­nå en sen­tral po­si­sjon mel­lom dem kun­ne han av­de­le en mind­re styr­ke og opp­hol­de den ene fiende­ar­me­en en tid, mens ho­ved­de­len av hans styr­ker slo den and­re. Når den ene fien­den var dre­vet på flukt, kun­ne han der­et­ter kon­sen­tre­re seg om den gjen­væ­ren­de. Na­po­lé­on hå­pet at der­som han lyk­tes med å slå Wel­ling­ton og Blücher, vil­le rus­ser­ne og øster­ri­ker­ne nøle med å in­va­de­re Frank­ri­ke sam­me år.

Hans plan var delt i tre fa­ser. Den førs­te byg­get på hem­me­lig­hold, den and­re på over­ras­kel­se og den sis­te på hur­tig­het. Han var først tvun­get til å sam­le sine armé­korps som var ut­plas­sert fra ka­nal­kys­ten til ned­re del av Ar­den­ner­sko­gen, og kon­sen­tre­re dem sør for den bel­gis­ke gren­sen uten at fien­den opp­da­get det. Det and­re ste­get be­sto i å ta bro­ene over el­ven Sam­b­re i et over­ras­ken­de an­grep og der­et­ter krys­se el­ven slik at han kun­ne opp­nå den sen­tra­le po­si­sjo­nen mel­lom fiende­ar­me­ene.

Den førs­te de­len av kei­se­rens plan fun­ger­te godt. I all hem­me­lig­het mar­sjer­te fem in­fan­teri­korps, kei­ser­gar­den og fire ka­va­leri­korps mot de to sam­lings­punk­te­ne ved Be­aumont og Philippe­vil­le. Be­ve­gel­sen had­de i all ho­ved­sak blitt plan­lagt av mar­skalk Jean- de-dieu Soult. Han had­de tid­li­ge­re vært en av kei­se­rens stjer­ner, inne­hatt pos­ten som Lud­vig XVIIS krigs­mi­nis­ter og nå gått til­ba­ke til sin tid­li­ge­re her­re som stabs­sjef for det Na­po­lé­on kal­te Armée du Nord (Nord­ar­me­en). Soult måt­te se­ne­re tåle mye kri­tikk for felt­to­get i 1815, men kon­sen­tra­sjo­nen sør for gren­sen var et ene­stå­en­de godt ut­ført ar­beid. Na­po­lé­on had­de nå 121 000 menn å set­te inn i den and­re fa­sen av pla­nen – krys­sin­gen av Sam­b­re.

Uvi­ten­de om Na­po­lé­on had­de Wel­ling­ton og Blücher imid­ler­tid stu­dert fle­re sce­na­rio­er for et fransk an­grep inn i Bel­gia, og ett av dis­se var i sto­re trekk det som nå var un­der opp­sei­ling. De had­de der­for lagt en stra­te­gi for hvor­dan de skul­le hand­le. Prøys­ser­ne had­de fire korps som alle inne­holdt en

blan­ding av infanteri, ka­va­le­ri og ar­til­le­ri, til sam­men ut­gjor­de de 119 000 mann. De var plas­sert slik at de del­vis dek­ket Sam­b­re ved Charleroi, del­vis el­ven Meuse ved Na­mur og Di­nan. I Liè­ge fan­tes en re­ser­ve. I til­fel­le et fransk fram­støt i om­rå­det rundt Charleroi skul­le 1. korps, som lå i be­red­skap mel­lom Bin­che og Ta­mi­nes og som had­de sin høyre­flan­ke i kon­takt med Wel­ling­ton, ryg­ge mot Fl­eurus. Res­ten av ar­me­en, 2., 3. og 4. korps, skul­le kon­sen­tre­res rundt Som­bref­fe. Den prøys­sis­ke sta­ben had­de til og med sett seg ut en de­fen­siv po­si­sjon rundt Ligny der de had­de til hen­sikt å møte Na­po­lé­on.

Wel­ling­ton had­de tre in­fan­teri­korps – 1. korps som strak­te seg vest­over fra Qua­t­re Bras med sitt ho­ved­kvar­ter ved Ath og dek­ket om­rå­det mel­lom den­ne byen og Den en­gels­ke ka­nal; samt re­serve­korps som lå i bi­vu­akk rundt Brus­sel. Wel­ling­ton had­de også et ka­va­leri­korps som lå mel­lom Gram­mont og Ni­no­ve. I til­fel­le et fransk an­grep mot Charleroi skul­le den anglo-al­li­er­te hæ­ren kon­sen­tre­res ved Nivelles. Der­et­ter, av­hen­gig av om­sten­dig­he­te­ne, skul­le de prøys­sis­ke og anglo-al­li­er­te ar­me­ene en­ten støt­te hver­and­re el­ler gå til fel­les of­fen­siv.

Om mor­ge­nen den 15. juni, mens tå­ken frem­de­les lå tett over det bel­gis­ke land­ska­pet, gikk Na­po­lé­on til an­grep. Ven­st­re fløy mar­sjer­te mot Mar­chien­ne-au- Pont mens sen­trum og den høy­re fløy­en mar­sjer­te mot Charleroi. Den førs­te kon­tak­ten med prøys­ser­nes for­pos­ter skjed­de ved Thuin. Se­ne­re brøt det ut spo­ra­dis­ke kam­per selv på strek­nin­gen mel­lom Philippe­vil­le og Mar­ci­nel­le, da det frans­ke sen­trum kom i kon­takt med fien­den. Som all­tid var det frik­sjo­ner. På grunn av et for­ræ­de­ri sto 4. frans­ke korps, un­der ge­ne­ral­løyt­nant Ge­rard, stil­le så len­ge at den frans­ke kei­ser­gar­den tok te­ten og 3. korps fikk ord­re om å pas­se­re

«I TIL­FEL­LE ET FRANSK AN­GREP MOT CHARLEROI SKUL­LE DEN ANGLO-AL­LI­ER­TE HÆ­REN KON­SEN­TRE­RES VED NIVELLES. DER­ET­TER, AV­HEN­GIG AV OM­STEN­DIG­HE­TE­NE, SKUL­LE DE PRØYS­SIS­KE OG ANGLO-AL­LI­ER­TE AR­ME­ENE EN­TEN STØT­TE HVER­AND­RE EL­LER GÅ TIL FEL­LES OF­FEN­SIV.»

4. korps og gå foran. Yt­ter­li­ge­re for­sin­kel­ser inn­traff da ge­ne­ral­løyt­nant Vanda­mme, sjef for 3. korps, ikke mot­tok den­ne ord­ren i tide. Tra­fikkork fulg­te. Na­po­lé­on be­ord­ret Ge­rard å gå mot bro­ene ved Cha­te­let for­di for­sin­kel­se­ne før­te til at en flaske­hals tru­et ved Charleroi. Kei­se­ren var ner­vøs. Der­som han støt­te på sterk mot­stand langs Sam­b­re, kun­ne hele pla­nen gå i vas­ken. Mar­ci­nel­le falt. Der­et­ter an­grep kei­ser­gar­den Charleroi. Von Zie­ten for­søk­te ikke å hol­de byen, men falt i ste­det grad­vis bak­over mot Gil­ly. Sam­ti­dig had­de det frans­ke 2. korps, un­der ge­ne­ral­løyt­nant Reil­le, nådd fram til Mar­chien­ne-au-Pont og be­gyn­te å krys­se Sam­b­re der.

De førs­te rap­por­te­ne om at Na­po­lé­on had­de gått til ak­sjon, tok Blücher og Wel­ling­ton på sen­gen. Prøys­ser­ne var de førs­te til å rea­ge­re. Al­le­re­de natt til 15. juni had­de de mer­ket seg tegn på at noe var i gjæ­re. Gneise­nau, stabs­sje­fen, ga ord­re om at korp­se­ne skul­le trek­ke seg nær­me­re Som­bref­fe. Uhel­dig­vis for­mu­ler­te han in­struk­sjo­ne­ne til ge­ne­ral Bülow, sje­fen for 4. korps i Liè­ge, på en slik høf­lig måte at Bülow ikke opp­fat­tet at det var brå­hast. Da Na­po­lé­on an­grep den 15. juni, be­fant imid­ler­tid to av fire prøys­sis­ke korps seg på marsj mot Som­bref­fe, mens 1. korps, som vi al­le­re­de har sett, lå di­rek­te i vei­en for Na­po­lé­ons an­grep.

Wel­ling­ton rea­ger­te be­ty­de­lig se­ne­re, del­vis som føl­ge av dår­lig kom­mu­ni­ka­sjon mel­lom ham og prøys­ser­ne. Han fryk­tet et an­grep len­ger mot vest og ga først ord­re om at trop­pe­ne skul­le sam­les ved sine re­spek­ti­ve bi­vu­ak­ker. Der­et­ter be­gyn­te han grad­vis å flyt­te dem i ret­ning Nivelles. Det var jo der man had­de blitt eni­ge om at den anglo-al­li­er­te ar­me­en skul­le sam­les, så det er ikke så mer­ke­lig at Wel­ling­ton inn­led­nings­vis fulg­te pla­nen. Ord­ren før­te til at den anglo­al­li­er­te ar­me­en frem­de­les sto for langt vest til å kun­ne stop­pe Na­po­lé­on på fram­marsj opp mot La Chaus­sée den 15. juni. I til­legg før­te den til at vis­se en­he­ter skul­le flyt­tes fra Qua­t­re Bras og Fras­nes – bort fra Na­po­lé­ons for­trop­per som nær­met seg! Hel­dig­vis for Wel­ling­ton inn­så noen av de ne­der­lands­ke be­fals­ha­ver­ne fa­ren og ga kon­tra­ord­re.

Etter å ha pas­sert Mar­chien­ne-au- Pont og Charleroi fort­sat­te den frans­ke fram­ryk­kin­gen på ven­st­re flan­ke, og det kom til kam­per ved Gos­se­li­ers og Gil­ly. På høy­re flan­ke erob­ret Reil­les for­trop­per Fras­nes mens Vanda­mmes 3. korps gikk i bi­vu­akk sør for Fl­eurus.

Da det be­gyn­te å mørk­ne, holdt ne­der­len­der­ne frem­de­les Qua­t­re Bras, og en av Zie­tens di­vi­sjo­ner sto ved Fl­eurus. Av den frans­ke ar­me­en, som iføl­ge Na­po­lé­ons plan i sin hel­het skul­le ha krys­set Sam­b­re, var de­ler av 1. og 4. korps frem­de­les igjen på sør­si­den, og Lo­baus 6. korps samt 3. og 4. ka­va­leri­korps var spredt langs hele vei­en til­ba­ke til Be­aumont og Philippe­vil­le.

Sent den 15. juni duk­ket mar­skalk Michel Ney, fyrs­ten av Mosk­va, opp i Charleroi der kei­se­ren nå had­de sitt ho­ved­kvar­ter. I lik­het med Soult had­de Ney vært en av Na­po­lé­ons mest be­trod­de mar­skal­ker un­der de ære­rike åre­ne, kei­se­ren had­de til og med kalt ham den tap­res­te av de tap­re etter at Ney i 1812 red­det sitt korps i en hard marsj gjen­nom den rus­sis­ke snø­en. De sis­te åre­ne had­de for­hol­det mel­lom Na­po­lé­on og Ney imid­ler­tid kjøl­net. Ney var en god sjef for sitt korps, men had­de vist seg å ikke være like god til å lede stør­re styr­ker, noe som før­te til fle­re ne­der­lag på slag­mar­ken. Det var også Ney som le­det de mi­li­tæ­re som tok til orde for Na­po­lé­ons ab­di­ka­sjon i 1814, og han had­de fått en høy mi­li­tær stil­ling hos Lud­vig XVIII.

Da Na­po­lé­on vend­te til­ba­ke til Frank­ri­ke fra sitt eksil på El­ba, had­de Ney igjen gjort inn­tre­den i kei­se­rens tje­nes­te. Gam­le sår had­de li­ke­vel ikke grodd helt, og da den frans­ke ar­me­en krys­set gren­sen til Bel­gia, had­de Na­po­lé­on frem­de­les ikke gitt Ney noen opp­ga­ve. Det var først da ar­me­en gikk over Sam­b­re, at kei­se­ren lot til å be­stem­me seg an­gå­en­de Ney. Han ga mar­skalk Em­ma­nu­ell Grouchy som hit­til had­de le­det de fire ka­va­leri­korp­se­ne, kom­man­do­en over den høy­re fløy­en. Ney fikk kom­man­do­en over den ven­st­re. Da sist­nevn­te vend­te til­ba­ke til Charleroi natt til 16. juni, had­de han bare hatt den­ne stil­lin­gen i et halvt døgn.

Det hers­ker del­te me­nin­ger om hvor­vidt det­te mø­tet fant sted el­ler ikke, men mar­skal­ke­nes ad­ju­tant hev­der at så var til­fel­le, og at det også fan­tes ned­teg­nel­ser om at kei­se­rens hus­hold­ning ser­ver­te Ney mat den nat­ten. Mar­skal­ken in­for­mer­te Na­po­lé­on om at det sto ne­der­lands­ke trop­per ved Qua­t­re Bras. Han trod­de ikke at det drei­de seg om en sær­lig stor styr­ke, si­den de had­de ryk­ket til­ba­ke fra Fras­nes så snart den frans­ke for­trop­pen nåd­de fram dit. Kei­se­ren an­tok med ret­te at Ney had­de støtt på Wel­ling­tons venstre­flan­ke, og gikk ut fra at den­ne trop­pen vil­le an­gri­pe bak­over så snart fransk­men­ne­ne tok opp igjen of­fen­si­ven om mor­ge­nen. Etter hans me­ning vil­le Wel­ling­ton tro­lig re­ti­re­re og eva­ku­ere sine styr­ker til Eng­land nå som den frans­ke ar­me­en sto midt mel­lom ham og Blücher.

Na­po­lé­on tok seg tid til å in­for­me­re Ney om hvil­ken rol­le den ven­st­re fløy­en skul­le spil­le den 16. juni. Med Qua­t­re Bras og Som­bref­fe på frans­ke hen­der vil­le Na­po­lé­on ha en ut­mer­ket sen­tral po­si­sjon, med mu­lig­het til lett å flyt­te trop­per fra den ene til den and­re flan­ken, mens Wel­ling­ton og Blücher fikk skogs­om­rå­der og be­ty­de­lig dår­li­ge­re vei­er mel­lom seg. Etter­som det frem­de­les var uklart hvor­dan fien­den var dis­po­nert, kun­ne ikke Na­po­lé­on gi Ney an­net enn en om­trent­lig ord­re – en de­tal­jert ord­re skul­le gis om mor­ge­nen når etter­ret­nin­gen had­de kart­lagt si­tua­sjo­nen.

In­gen av rap­por­te­ne som ble av­lagt om mor­ge­nen den 16. juni, for­and­ret Na­po­lé­ons opp­fat­ning om hva Wel­ling­ton og Blücher had­de fore; in­gen­ting ty­det på at de tenk­te på å gå til an­grep. Prøys­ser­ne trakk seg til­ba­ke fra Fl­eurus og de mind­re by­ene om­kring. Det vir­ket som de trakk seg til­ba­ke mot Gem­bloux. Det kom in­gen rap­por­ter fra Wel­ling­tons om­rå­de. Alt syn­tes å be­kref­te Na­po­lé­ons bil­de av sa­ken – han had­de lyk­tes i å over­ras­ke og for­vir­re fien­den. Ti­den var in­ne for den tred­je fa­sen av pla­nen: Å la meste­par­ten av ar­me­en an­gri­pe mot en av fien­de­ne. Spørs­må­let var bare hvil­ken av dem?

Na­po­lé­on be­stem­te seg for å la 1. og 2. korps samt 3. ka­va­leri­korps mar­sje­re nord­over, mot Qua­t­re Bras, mens 3. og 4. korps samt de res­te­ren­de ka­va­leri­korp­se­ne skul­le for­føl­ge prøys­ser­ne mot Gem­bloux. Kei­ser­gar­den og 6. korps skul­le mar­sje­re som re­ser­ve. Hvis det kom til kamp på noen av flan­ke­ne, skul­le re­ser­ve­ne set­tes inn der. I den spe­si­fi­ser­te ord­ren til Ney – la oss kal­le den for den førs­te mor­gen­ord­ren – sa kei­se­ren at Ney skul­le sen­de en av Reil­les di­vi­sjo­ner i ret­ning Ge­nap­pe for å se om Wel­ling­ton an­grep bak­over, samt en av d’er­lons di­vi­sjo­ner til Mar­bais for å opp­ret­te kon­takt med høy­re fløy ved den ro­mers­ke vei­en. In­gen­ting i den­ne ord­ren ty­det på at kei­se­ren for­ven­tet seg an­net enn fiendt­li­ge bak­trop­per som lett kun­ne ja­ges vekk.

I de ord­re­ne som gikk ut den­ne mor­ge­nen,

fan­tes også et til­legg som skul­le få inn­virk­ning på de vi­de­re hen­del­se­ne den da­gen. Den sa at Ney skul­le ha kom­man­do­en over ven­st­re fløy (1. og 2. korps samt 3. ka­va­leri­korps), og Grouchy over høy­re fløy (3. og 4. korps samt 1., 2. og 4. ka­va­leri­korps). Det­te skul­le imid­ler­tid gjel­de bare om kei­se­ren ikke selv var til ste­de, for el­lers vil­le han auto­ma­tisk ha kom­man­do­en. Na­po­lé­on be­holdt kom­man­do­en over kei­ser­gar­den og 6. korps.

Mor­ge­nen gikk. En or­donn­ans fra Grouchy meld­te om prøys­sis­ke be­ve­gel­ser i hans sek­tor, men mar­skal­ken tol­ket dis­se dit hen at det drei­de seg om en ge­ne­rell til­bake­trek­ning. Na­po­lé­on vil­le un­der­sø­ke sa­ken selv. Han send­te et nytt brev til Ney, der han sa at Ney skul­le ryk­ke fram til Som­bref­fe med kei­ser­gar­den og der­et­ter ta be­slut­nin­gen ved­rø­ren­de de vi­de­re ope­ra­sjo­ne­ne i lø­pet av etter­mid­da­gen. Iføl­ge Na­po­lé­on skul­le Neys fløy mest sann­syn­lig be­gyn­ne mar­sjen mot Brus­sel sam­me kveld, og han måt­te der­for være klar til å gi seg i vei så snart ord­ren kom. Der­med skul­le ven­st­re fløy være på fram­marsj i lø­pet av nat­ten, dri­ve Wel­ling­tons spred­te for­ma­sjo­ner foran seg og nå fram til Brus­sel tid­lig den 17. juni. Re­ser­ven, in­klu­dert kei­ser­gar­den, skul­le støt­te Ney gjen­nom en marsj til Qua­t­re Bras fra Som­bref­fe. In­gen­ting i bre­vet ty­det på at det var vi­de­re hast­verk den mor­ge­nen, det ga sna­re­re inn­trykk av at Neys be­ve­gel­ser

fram til nes­te ord­re var av se­kun­dær be­tyd­ning. Vi kal­ler det­te bre­vet for den and­re mor­gen­ord­re.

En stund etter at ku­re­ren had­de gitt seg i vei og in­nen kei­se­ren for­lot Charleroi, kom det inn opp­lys­nin­ger som sa at anglo­al­li­er­te styr­ker var på fram­marsj mot Qua­t­re Bras. Opp­lys­nin­ge­ne stam­met ikke fra Ney, men fra noen av pa­trul­je­ne som vok­tet den frans­ke ar­me­ens ven­st­re flan­ke. Ny­he­ten fikk Na­po­lé­on til å sen­de den tred­je mor­gen­ord­ren til Ney. Her bare opp­ford­ret kei­se­ren mar­skal­ken til å være opp­merk­som på fien­der som kom fra ret­ning Brus­sel, det vil si den anglo-al­li­er­te ar­me­en. «Sam­le alle di­vi­sjo­ner som står un­der Reil­le og d’er­lon, sam­men med Kel­ler­manns korps,» skrev kei­se­ren, «Med dis­se styr­ker skal dere an­gri­pe og be­sei­re alle korps som kan ten­kes å duk­ke opp foran dere.» Tro­lig var hen­sik­ten først og fremst at Ney ikke skul­le dis­tra­he­res av rap­por­ter om be­ve­gel­ser på sin ven­st­re flan­ke, men ta Qua­t­re Bras så snart som mu­lig. Hvis det­te var til­fel­le, gikk det ikke ty­de­lig fram av mel­din­gen.

Da det­te var gjort, bega kei­se­ren seg til Fl­eurus der han an­kom ved mid­dags­ti­der. Der opp­da­get han til sin ir­ri­ta­sjon at Grouchy fak­tisk had­de tatt Fl­eurus, som prøys­ser­ne had­de for­latt tid­li­ge­re på mor­ge­nen, men der­et­ter ikke fore­tatt seg noe of­fen­sivt. Da han ba om å få vite hvor­for høy­re fløy ikke had­de mar­sjert mot Som­bref­fe, in­for­mer­te Grouchy ham om at Blücher had­de et helt korps ved Ligny. Det lot til at prøys­ser­ne var inn­stilt på kamp. Det­te over­ras­ket Na­po­lé­on, men etter å ha stu­dert de prøys­sis­ke po­si­sjo­ne­ne ved Ligny kun­ne han ikke an­net enn å kom­me fram til sam­me kon­klu­sjon. Blücher had­de fått mu­lig­he­ten ser­vert på et fat! En plan tok nå form i Na­po­lé­ons hode. Om han kun­ne opp­hol­de prøys­ser­ne i kamp med de styr­ke­ne han had­de un­der Grouchy, kun­ne Ney mar­sje­re ned mot Nivelles– Na­mur­vei­en fra Qua­t­re Bras og an­gri­pe fien­den i ryg­gen. Korp­set som fien­den så dum­dris­tig had­de plas­sert i vei­en for ham, vil­le der­med bli knust i sin hel­het. Selv om kei­se­ren helst had­de sett at han kun­ne på­fø­re den prøys­sis­ke ar­me­en et enda stør­re ne­der­lag, vil­le ta­pet av et helt korps bli et merk­bart til­bake­slag for Blücher. Na­po­lé­on had­de fore­lø­pig bare Vanda­mmes korps samt to ka­va­leri­korps til­gjen­ge­li­ge. Han be­stem­te seg der­for for å ven­te på Ge­rards 4. korps og kei­ser­gar­den. Etter­på skul­le han gå til an­grep mot Ligny. Det var bare én feil med pla­nen hans: Ney had­de ennå ikke inn­tatt Qua­t­re Bras!

I mel­lom­ti­den, i Gos­se­lies, had­de mar­skalk Ney vært treg på sin side av ope­ra­sjons­om­rå­det. Han be­gikk en skjebne­svan­ger feil. Han bur­de ha gitt ord­re om at samt­li­ge en­he­ter un­der hans kom­man­do skul­le gjø­re seg marsj­kla­re. Reil­les 2. korps var spredt over et stør­re om­rå­de, med en di­vi­sjon ved Mel­let, to di­vi­sjo­ner ved Gos­se­lies og en delt di­vi­sjon ved Wan­ge­nies som had­de for­fulgt prøys­ser­ne mot Fl­eurus da­gen før. Selv 1. korps var spredt, med to di­vi­sjo­ner ved Gos­se­lies, en ved Mar­chien­ne-au- Pont og en på sør­si­den av Sam­b­re. Det var vik­tig at alle dis­se en­he­te­ne ble satt i be­ve­gel­se sna­rest mu­lig. Ney valg­te imid­ler­tid å ven­te på skrift­li­ge ord­re fra kei­se­ren. Da det drøy­de med dis­se, ba han sin stab om å ut­ste­de ord­re­ne når de duk­ket opp, og red nord­over for å se hva som skjed­de ved Fras­nes. Her vurderte han den fiendt­li­ge styr­ken ved Qua­t­re Bras til cir­ka 3000 mann og skrev en mel­ding til Soult om at han kun­ne ta bak­vei­ene uten noe pro­blem.

Fle­re ti­mer gikk. Klok­ka ble el­le­ve, og nå an­kom Na­po­lé­ons førs­te mor­gen­ord­re. Så kei­se­ren vil­le at Ney skul­le ta Qua­t­re Bras og sen­de en di­vi­sjon både til Mar­bais og Ge­nap­pe? I hen­hold til de di­rek­ti­ve­ne Ney had­de gitt sin stab, bur­de kei­se­rens ord­re nå være på vei til av­de­lin­ge­ne, så han treng­te ikke fore­ta seg noe nytt. Ney ven­tet. Etter en stund an­kom en ku­rer fra Reil­le. Iføl­ge den­ne gikk prøys­ser­ne i stil­ling rundt Ligny, og Reil­le had­de der­for ven­tet med å ut­ste­de kei­se­rens ord­re til sitt korps. Ney send­te straks kon­tra­ord­re. Reil­les di­vi­sjo­ner skul­le mar­sje­re mot Qua­t­re Bras. Ney send­te også en ord­re til d’er­lon om umid­del­bart å sam­le sitt korps ved Fras­nes og av­ven­te in­struk­sjo­ner. Det sis­te gjaldt også Kel­ler­mann, hvis 3. ka­va­leri­korps var ven­tet inn fra Charleroi. Man­ge ti­mer for­sin­ket var en­de­lig ven­st­re fløy på marsj, og 25 000 frans­ke sol­da­ter nær­met seg Qua­t­re Bras.

La oss stop­pe opp her et øye­blikk og se hva som skjed­de på den and­re si­den. Fak­tum er at alle misforståelsene mel­lom Blücher og Wel­ling­ton, all for­vir­rin­gen i stabene og alle pro­ble­me­ne koa­li­sjons­ar­me­ene opp­lev­de da de skul­le sam­le sine egne styr­ker, er så man­ge og det kun­ne utgjort en helt egen ar­tik­kel. Etter­som jeg har valgt å stu­de­re først og fremst den frans­ke si­den den­ne gan­gen, får det hol­de med en kort be­skri­vel­se. Den som var se­nest med å kon­sen­tre­re, var Wel­ling­ton, og i lø­pet av nes­ten hele 16. juni fikk han stort sett kun sitt 1. korps og re­serve­korps i kamp. Ett av hans pro­ble­mer var av­stan­den; et an­net at han bare vå­get å flyt­te sine en­he­ter grad­vis, for­di han frem­de­les var uro­lig for sine for­bin­del­ses­lin­jer. Re­serve­korp­se­ne som be­sto av 5. bri­tis­ke di­vi­sjon, en Braun­schweig- di­vi­sjon og trop­per fra Nas­sau og Hann­over, mar­sjer­te mot Qua­t­re Bras fra Brus­sel. Fra ven­st­re nær­met den 3. bri­tis­ke di­vi­sjo­nen, den bri­tis­ke garde­di­vi­sjo­nen og en di­vi­sjon ne­der­len­de­re seg. De had­de hast­verk hvis de skul­le rek­ke å for­ster­ke den di­vi­sjo­nen ne­der­len­de­re som holdt Qua­t­re Bras.

På prøys­ser­nes side had­de 1. korps truk­ket seg til­ba­ke fra Fl­eurus og be­gynt å inn­ta stil­lin­ger langs den lil­le el­ven Lig­ne som rant gjen­nom Ligny og Saint-amand. De to by­ene skul­le bli støtte­punk­ter i for­sva­ret, og ba­ken­for dis­se be­gyn­te 2. korps å an­kom­me. Det skul­le være re­ser­ve bak 1. korps. Sam­ti­dig var det 3. prøys­sis­ke korps på vei inn fra Na­mur. Det skul­le be­skyt­te Blüchers ven­st­re flan­ke. Til prøys­ser­nes be­kym­ring had­de 4. korps blitt så for­sin­ket at det ikke vil­le rek­ke fram i tide den 16. juni. I alle fall vil­le Blücher ha over 80 000 mann til rå­dig­het når de tre korp­se­ne var sam­let.

Wel­ling­ton an­kom Qua­t­re Bras fra Brus­sel, og si­den han had­de sett at det var ro­lig der, red han over for et møte med Blücher. Mø­tet fant sted i skyg­gen av en vind­møl­le, ikke langt fra en sam­ling går­der som til sam­men ut­gjor­de ste­det Brye. Her­fra had­de de opp­sikt med Na­po­lé­ons trop­per som an­kom ved Fl­eurus. Det hers­ket uli­ke me­nin­ger om hva som var best. Prøys­ser­ne vil­le at Wel­ling­ton skul­le for­ster­ke de­res høyre­flan­ke, mens en­gelsk­man­nen fore­trakk å avan­se­re sør­over fra Qua­t­re Bras og true Na­po­lé­ons venstre­flan­ke. In­gen kon­kret be­slut­ning ble tatt, men Wel­ling­ton sa til Blücher at han skul­le sen­de hjelp ned Nivelles– Na­mur­vei­en med mind­re han ikke selv ble for hardt pres­set ved Qua­t­re Bras. Det var den sam­me vei­en som Na­po­lé­on vil­le at Ney skul­le an­ven­de for å an­gri­pe Blücher i ryg­gen.

Ved Fl­eurus ven­tet kei­se­ren utål­mo­dig

«FAK­TUM ER AT ALLE MISFORSTÅELSENE MEL­LOM BLÜCHER OG WEL­LING­TON, ALL FOR­VIR­RIN­GEN I STABENE OG ALLE PRO­BLE­ME­NE KOA­LI­SJONS­AR­ME­ENE OPP­LEV­DE DA DE SKUL­LE SAM­LE SINE EGNE STYR­KER, ER SÅ MAN­GE OG DET KUN­NE UTGJORT EN HELT EGEN AR­TIK­KEL.»

på at Ge­rards korps skul­le an­kom­me. Vanda­mme var al­le­re­de på plass. Selv kei­ser­gar­den had­de kom­met fram og gått i stil­ling på slet­ta neden­for byen, og Mil­hauds 4. ka­va­leri­korps, tun­ge ryt­te­re med sølv­glin­sen­de ky­ras­ser, had­de tatt opp­stil­ling øst for Fl­eurus. Det var stil­le før stor­men. Noen ste­der hør­tes tram­pen­de føt­ter, klin­gen­de me­tall og gnis­sing i lær der trop­pe­ne mar­sjer­te fram langs de små vei­ene, og iblant ble fre­den for­styr­ret av et spann med heste­ar­til­le­ri med tram­pen­de ho­ver og skram­len­de vå­pen­kas­ser. For øv­rig var det stil­le. Men­ne­ne kun­ne ta en pau­se, ten­ke på sine fa­mi­li­er, kvin­ner og ven­ner mens de skrev de sis­te bre­ve­ne el­ler bare satt og tok inn sur­rin­gen fra in­sek­ter og luk­ten av som­mer. På de ste­de­ne der ka­va­le­ri­trop­pe­ne ven­tet, blan­det snart luk­ten av gress og jord seg med fersk heste­møkk. Det var tryk­ken­de varmt, og un­der­of­fi­se­re­ne ma­net sine menn til å spa­re på van­net de had­de i vann­flas­ke­ne sine – de vil­le tren­ge det før da­gen var omme.

Kei­se­ren gikk fram og til­ba­ke neden­for vind­møl­len som han had­de utpekt til stabs­plass. Av og til kun­ne han til­kal­le Soult for å dis­ku­te­re den prøys­sis­ke stil­lin­gen, el­ler han gikk opp i vind­møl­len og spei­det mot fien­dens side i kik­ker­ten sin. Han så en sam­ling høy­ere prøys­sis­ke of­fi­se­rer oppe på høy­den ved Brye. Var Blücher der også?

Na­po­lé­on syn­tes det var mer­ke­lig at prøys­ser­ne ikke slo re­trett. Han kun­ne al­le­re­de se en sta­dig stør­re støv­sky i luf­ten borten­for skog­lun­de­ne og ås­si­de­ne der prøys­ser­ne sto. Blücher tenk­te vel ikke på å sam­le en del av ar­me­en før kam­pen rett foran ne­sen hans? I så fall bur­de kei­se­ren gå til an­grep straks. Han had­de tre ka­va­leri­korps, et in­fan­teri­korps samt kei­ser­gar­den. Det vil­le split­te prøys­ser­ne full­sten­dig. Men Na­po­lé­on trod­de ikke at Blücher var så dum­dris­tig. Kan­skje han had­de fle­re enn ett korps i om­rå­det, men selv om det var til­fel­le, så gikk Na­po­lé­on ut fra at fien­den ikke dis­po­ner­te over fle­re enn 40 000 mann. Det han så, slik han be­døm­te si­tua­sjo­nen, var kun den prøys­sis­ke ar­me­ens yt­ters­te høyre­flan­ke. Kei­se­ren plan­la å fan­ge den i sin fel­le!

Med den ste­ken­de sola midt på him­me­len kom så Ge­rards korps mar­sje­ren­de ut fra sko­gen som lå sør for Fl­eurus. Kei­se­ren had­de en kort sam­ta­le med Ge­rard og ba ham grup­pe­re sine tre di­vi­sjo­ner midt imot Ligny. De skul­le an­gri­pe høyre­flan­ken sam­ti­dig som Vanda­mme an­grep venstre­flan­ken. Mens Na­po­lé­on ven­tet på at Ge­rard skul­le få sine trop­per på plass, mot­tok han in­for­ma­sjon fra Fras­nes som først nå fikk ham til å for­stå at Ney ennå ikke had­de tatt Qua­t­re Bras. Det kom to­talt over­ras­ken­de. Uro­lig for at det­te kun­ne for­pur­re hans egne pla­ner, skrev kei­se­ren den førs­te mid­dags­ord­ren til Ney. «Jeg er for­bau­set over at De drøy­er med å ut­fø­re min ord­re,» sa den. «Det er ikke tid til å for­kla­re. An­grip alt dere har foran dere med størst mu­lig kraft.» Etter kort­va­rig be­tenk­ning la kei­se­ren til: «Fedre­lan­dets skjeb­ne hvi­ler i De­res hen­der.»

En ku­rer dro i vei med be­skje­den, og

Na­po­lé­on fort­sat­te sin vand­ring fram og til­ba­ke neden­for vind­møl­len. Sann­syn­lig­vis fun­der­te han over hvor­dan Ney kun­ne ha opp­fat­tet de tid­li­ge­re ord­re­ne, for litt se­ne­re til­kal­te han Soult og ba ham skri­ve og ty­de­lig­gjø­re be­skje­den. Han vil­le at Ney skul­le vite at et prøys­sisk korps be­fant seg ved Ligny, og at Na­po­lé­on vil­le gå til an­grep klok­ka halv tre. Soult skul­le også si til Ney at han skul­le dri­ve bort de fien­de­ne som be­fant seg ved Qua­t­re Bras, og der­et­ter mar­sje­re mot Ligny for å gi Na­po­lé­on støt­te. Etter en tenke­pau­se ba Na­po­lé­on Soult om å leg­ge til at høy­re fløy skul­le støt­te Ney i hans ope­ra­sjo­ner om kam­pen mot det prøys­sis­ke korp­set ble kort­va­rig. Det sis­te var i til­fel­le prøys­ser­ne plut­se­lig slo re­trett, i så fall vil­le Neys as­si­stan­se være helt me­nings­løs. Hen­del­se­ne som fulg­te, gjor­de den­ne set­nin­gen skjebne­svan­ger. Den and­re mid­dags­ord­ren for­lot Fl­eurus med ku­rer.

Ved Qua­t­re Bras had­de Ney blitt tvun­get til å drøye med sitt an­grep i på­ven­te av at trop­pe­ne skul­le an­kom­me. Han fikk Na­po­lé­ons tred­je mor­gen­ord­re om å sam­le Reil­le, d’er­lon og Kel­ler­mann og «an­gri­pe og be­sei­re alle korps som kan ten­kes å duk­ke opp foran Dem». Reil­les for­tropp kun­ne al­le­re­de skim­tes i en støv­sky i ho­ri­son­ten mot sør, men det vil­le langt fra si at alle tre korp­se­ne var sam­let. Først når fle­re av­de­lin­ger had­de nådd fram til Qua­t­re Bras, vil­le det være mu­lig å opp­fyl­le ord­ren.

En time se­ne­re sto Reil­les førs­te di­vi­sjon opp­stilt mot ne­der­len­der­ne, men Reil­le ad­var­te Ney om at Wel­ling­ton kun­ne ha gjemt trop­per bak en for­høy­ning, en tak­tikk som han ofte be­nyt­tet un­der kri­gen i Spa­nia. Ver­ken Reil­les el­ler Ney kun­ne vite at Wel­ling­ton frem­de­les ikke had­de kom­met til­ba­ke fra Ligny, og at fien­den ble le­det av prins Fred­rik, den ne­der­lands­ke re­gen­tens elds­te sønn. De viss­te hel­ler ikke at det kun fan­tes 7000 mann på den and­re si­den av høy­den, en styr­ke som den frans­ke di­vi­sjo­nen bur­de være i stand til å ned­kjem­pe. Ney lot seg over­tale til å ven­te på Reil­les and­re di­vi­sjon. In­gen av de tre mor­gen­ord­re­ne på­vir­ket den­ne be­slut­nin­gen.

Klok­ka to, etter at enda en av Reil­les di­vi­sjo­ner had­de nådd fram, be­gyn­te Neys an­grep mot Qua­t­re Bras. Mens ka­no­ne­ne drøn­net og re­gi­ments­or­kes­te­ret spil­te, ryk­ket Foys og Bache­lus di­vi­sjo­ner fram for å dri­ve bort prins Fred­rik fra Qua­t­re Bras. Ved Fl­eurus hør­te Na­po­lé­on buld­rin­gen fra Neys ka­no­ner og dro et let­tel­sens sukk. Snart vil­le Wel­ling­tons trop­per ved Qua­t­re Bras være dre­vet på flukt, og Ney kun­ne set­te seg i be­ve­gel­se mot Blüchers høyre­flan­ke. Han had­de fått til­ba­ke den fals­ke tro­en på at Ney var i po­si­sjon til å kun­ne mar­sje­re ned Nivelles– Na­mur-vei­en.

Om­trent en time se­ne­re ble sla­get ved Ligny inn­le­det. Vanda­mme gikk til an­grep først, mot Saint-amand. Der­et­ter avan­ser­te to av Ge­rards di­vi­sjo­ner mot Ligny. På høy­de­ne åp­net de prøys­sis­ke ka­no­ne­ne ild, se­ne­re svar­te de frans­ke. De to bat­te­ri­ene ble snart inn­hyl­let i hvit røyk. Fra vind­møl­len ved Fl­eurus kun­ne Na­po­lé­ons stab se hvor­dan an­greps­ko­lon­ne­ne for­svant ned i søk­ket

der Lig­ne fløt. Så kom ly­den av mus­ket­ter i det fjer­ne og nye røyk­sky­er, la­ve­re enn dem ar­til­le­ri­et la­get, de steg fra elve­leiet og ta­ke­ne i de to by­ene.

Kort tid etter at sla­get ved Ligny ble inn­le­det, var kei­se­ren sik­ker på at Blücher ikke vil­le prø­ve å tek­ke seg ut. I kik­ker­ten kun­ne han al­le­re­de se lo­ka­le prøys­sis­ke motangrep rundt Saint-amand, og ned bak­ke­ne ba­ken­for Ligny mar­sjer­te prøys­sis­ke ko­lon­ner for å for­ster­ke for­sva­rer­ne i beg­ge byer. Det var på tide å be­ord­re Ney i be­ve­gel­se!

Na­po­lé­on lot Soult ned­teg­ne en ny ord­re. «For en time si­den skrev jeg til Dem at kei­se­ren vil­le an­gri­pe fien­den klok­ka halv tre i den po­si­sjon den­ne hol­der mel­lom Brye og Saint-amand», sto det i mel­din­gen. «I det­te øye­blikk på­går har­de kam­per. Hans Ma­jes­tet har gikk meg i opp­drag å for­tel­le Dem at De umid­del­bart skal ma­nøv­re­re slik at De dek­ker fien­dens høy­re flan­ke og an­gri­per ham i ryg­gen; om De hand­ler med full tyng­de, vil hans armé bli knust. Frank­ri­kes skjeb­ne hvi­ler i De­res hen­der. Nøl ikke et øye­blikk med å ut­fø­re den be­ve­gel­se kei­se­ren be­ord­rer Dem å gjø­re mot høy­de­ne rundt Brye og Sain­tA­mand og bi­dra til en mu­lig av­gjø­ren­de sei­er. Fien­den har blitt over­ras­ket i sitt for­søk på å gå sam­men med en­gelsk­men­ne­ne».

Det var den tred­je mid­dags­ord­ren, og den skul­le sen­des til Ney med oberst For­binJan­son, en kei­ser­lig ad­ju­tant. In­nen Soult had­de ruk­ket å fer­dig­stil­le ord­ren, inn­traff imid­ler­tid noe som skul­le bli opp­tak­ten til at Na­po­lé­on gikk glipp av an­led­nin­gen til å vin­ne den inn­le­den­de kam­pen i sla­get – en ku­rer an­kom fra Lo­bau, sje­fen for 6. frans­ke korps. Lo­baus korps, som be­sto av tre infanteridivisjoner og et an­tall artillerienheter, men som mang­let ka­va­le­ri, had­de fått ord­re om å krys­se Sam­b­re og der­et­ter ven­te nord for Charleroi. Na­po­lé­on inn­så nå at den­ne styr­ken frem­de­les be­fant seg der. Av ren forglemmelse som bare kei­se­ren selv kun­ne klandres for, had­de den blitt glemt. Han send­te straks or­der om at den skul­le mar­sje­re mot Ligny.

For­uten den­ne be­kla­ge­li­ge opp­da­gel­sen had­de ku­re­ren også med opp­lys­nin­ger til kei­se­ren om at det fore­gikk om­fat­ten­de

«LO­BAUS KORPS, SOM BE­STO AV TRE INFANTERIDIVISJONER OG ET AN­TALL ARTILLERIENHETER, MEN SOM MANG­LET KA­VA­LE­RI, HAD­DE FÅTT ORD­RE OM Å KRYS­SE SAM­B­RE OG DER­ET­TER VEN­TE NORD FOR CHARLEROI. NA­PO­LÉ­ON INN­SÅ NÅ AT DEN­NE STYR­KEN FREM­DE­LES BE­FANT SEG DER. AV REN FORGLEMMELSE SOM BARE KEI­SE­REN SELV KUN­NE KLANDRES FOR, HAD­DE DEN BLITT GLEMT.

anglo-al­li­er­te troppe­be­ve­gel­ser mot Qua­t­re Bras, langs vei­en fra Nivelles. I på­ven­te av sine ord­re had­de Lo­bau på eget ini­tia­tiv sendt ut spa­ne­re for å se hva som fore­gikk mel­lom Gos­se­lies og Nivelles, og de had­de kom­met til­ba­ke med opp­lys­nin­ger om at sik­kert 20 000 mann be­ve­get seg mot Qua­t­re Bras. Den­ne ny­he­ten vek­ket Na­po­lé­on fra en an­nen av hans vill­fa­rel­ser: tro­en på at Wel­ling­ton had­de til hen­sikt å re­ti­re­re. Om en­gelsk­men­ne­ne var på fram­marsj mot Qua­t­re Bras, var det ikke da mest sann­syn­lig at res­ten av Blüchers armé fak­tisk var på vei mot Ligny? Koa­li­sjons­ar­me­ene var slett ikke på til­bake­tog – de gjen­nom­før­te en of­fen­siv for­svars­kamp!

Det sto med ett klart at det nå vil­le være umu­lig for Ney å kom­me med hele styr­ken sin. Etter kort tids over­vei­el­se be­stem­te Na­po­lé­on seg for at kun d’er­lons korps – som i hen­hold til mor­gen­ord­ren skul­le plas­se­re en di­vi­sjon ved Mar­bais og der­for bur­de be­fin­ne seg på Neys høy­re flan­ke – skul­le ut­fø­re an­gre­pet mot Blüchers rygg. Han be­stem­te også at en av Reil­les di­vi­sjo­ner, den som be­fant seg ved Wan­ge­nies og sto un­der ge­ne­ral Gi­rards kom­man­do, skul­le bli igjen for even­tu­elt å kun­ne set­tes inn i kam­pen ved Ligny. Fak­tum var at d’er­lon frem­de­les be­fant seg et godt styk­ke fra Qua­t­re Bras.

Na­po­lé­on spur­te Soult om For­binJan­son had­de gitt seg i vei med den tred­je mid­dags­ord­ren ennå. Noe han ikke had­de. Na­po­lé­on skrev der­for en kort no­tis med bly­ant: «Herr grev d’er­lon», sto det, «fien­den hol­der på å gå i en fel­le jeg har satt opp. Marsj umid­del­bart med de­res trop­per mot høy­de­ne ved Saint-amand og an­grip Ligny. Herr grev d’er­lon, De kom­mer til å brin­ge ære over dem selv for å ha red­det Frank­ri­ke.»

Der­et­ter for­klar­te kei­se­ren for For­binJan­son at han både skul­le gi den tred­je etter­mid­dags­ord­ren til Ney og med­de­le ham munt­lig at 1. korps skul­le til­fø­res høy­re fløy, og så opp­søke d’er­lon og gi ham bly­ant­no­ti­sen. Ad­ju­tan­ten skul­le også for­kla­re d’er­lon og Ney si­tua­sjo­nen samt med­de­le den sist­nevn­te at Gi­rards di­vi­sjon had­de fått til­delt høy­re fløy. Med litt flaks vil­le Ney kun­ne hol­de sin po­si­sjon ved Qua­t­re Bras, mens d’er­lon mar­sjer­te ned Nivelles– Na­mur-vei­en og be­seg­let Blüchers skjeb­ne.

Ka­ta­stro­fe! For­bin-jan­son var ikke rik­tig mann til å ut­fø­re den­ne vik­ti­ge opp­ga­ven. Han had­de lite er­fa­ring med stabs­tje­nes­te. Kei­se­ren had­de en rek­ke per­soner med lang farts­tid i den­ne tje­nes­ten, men det fan­tes også dem som had­de fått pos­ten av po­li­tis­ke grun­ner el­ler gans­ke en­kelt kal­tes inn for å øke an­tal­let ad­ju­tan­ter. Hvor­for For­bin-jan­son be­fant seg ak­ku­rat der han var, er uklart. At han ikke tilhørte kei­ser­nes eli­te, ble snart klart. Det var ikke bare ad­ju­tan­tens man­gel på er­fa­ring som var et pro­blem: Ney had­de ennå ikke tatt Qua­t­re Bras, og d’er­lon be­fant seg frem­de­les på marsj mot Fras­nes!

Sta­dig fle­re av­de­lin­ger ble satt inn i sla­get ved Ligny. Fransk­men­ne­ne økte pres­set mot prøys­ser­nes høyre­flan­ke ved å set­te inn Gi­rards di­vi­sjon mot La Haye. Blücher svar­te med å la to av ge­ne­ral­ma­jor Pirchs di­vi­sjo­ner for­ster­ke del­vis La Haye, del­vis Ligny. I kik­ker­ten så han hvor­dan kam­pen ut­spil­te seg, og ble sta­dig mer sik­ker på at Blücher i vir­ke­lig­he­ten had­de sam­let styr­ke­ne

sine rett foran øyne­ne hans. Røy­ken steg tykk fra Saint-amand og Ligny, ka­no­ner lys­te opp gjen­nom røyk­tep­pet, og en kon­stant buld­ring fikk det tid­li­ge­re så ro­li­ge om­rå­det til å vi­bre­re. Rap­por­ter fra Wag­ne­lée for­tal­te at prøys­ser­ne ikke bare for­svar­te sine po­si­sjo­ner, men også an­grep. Do­mons ka­va­le­ri måt­te set­tes inn for å stop­pe dem på ven­st­re flan­ke.

Ikke len­ge etter at For­bin-jan­son dro av går­de, be­stem­te Na­po­lé­on seg for å sen­de et dup­li­kat av tred­je mid­dags­ord­ren – som sik­ker­het i til­fel­le ad­ju­tan­ten ble tatt av fien­den el­ler hvis det opp­sto en el­ler an­nen form for usik­ker­het på Neys side. Han sør­get der­for for at Soult skrev en kopi, og send­te den med en be­trodd of­fi­ser, oberst Lau­rent. Han skul­le ri en sik­re­re vei enn den For­binJan­son had­de tatt, og sat­te av går­de sør­over via Gil­ly.

Ved Qua­t­re Bras gikk det ikke så bra for Ney, selv om han inn­led­nings­vis had­de erob­ret en del ter­reng, og nådd fram til bek­ken som del­te slag­mar­ken i to de­ler og tatt de­ler av Boss­ut-sko­gen på fien­dens høyre­flan­ke. Til tross for at de ne­der­lands­ke trop­pe­ne var tall­mes­sig un­der­leg­ne, bød de på ad­skil­lig mot­stand mens de an­grep bak­over over el­ven og nåd­de fram til Wel­ling­tons 5. di­vi­sjon, be­stå­en­de av bri­tis­ke elite­av­de­lin­ger fra felt­to­get i Spa­nia. Ney for­sto at det ikke var noen bak­tropp han kjem­pet mot, og nå var det fransk­men­ne­nes tur til å bli dre­vet til­ba­ke. Midt un­der kam­pen mot­tok han kei­se­rens førs­te etter­mid­dags­ord­re, den som sa: «An­grip alt fram­for Dem med størst mu­lig kraft. Fedre­lan­dets skjeb­ne hvi­ler i De­res hen­der.» Den sa ikke Ney så mye; gjor­de ham mest brydd. Kam­pen var uan­sett al­le­re­de i gang så han send­te en ryt­ter vest­over for å skyn­de på d’er­lons korps og Reil­les to res­te­ren­de di­vi­sjo­ner.

De to sla­ge­ne fort­sat­te mens beg­ge si­der sat­te inn sta­dig stør­re styr­ker. Ved Ligny had­de det også brutt ut kam­per på Na­po­lé­ons høy­re flan­ke, der Hu­lot tok imot kraf­ti­ge prøys­sis­ke an­grep rundt Ton­g­renel­le. In­ne i by­ene Ligny og Saint-amand fort­sat­te blod­ba­det med uforminsket kraft. Kamp med skyte­vå­pen ble er­stat­tet av hånd­ge­meng

med sverd, mus­kett­kol­ber og ba­jo­nett; det ras­te bran­ner som gjor­de he­ten og tørs­ten uut­hol­de­lig.

Etter hvert mar­sjer­te d’er­lons korps fram mot Fras­nes langs La Chaus­sée. Det var der, da for­trop­pen had­de kom­met på høy­de med Mel­let, at For­bin-jan­son fant den. Let­tet spur­te ad­ju­tan­ten etter d’er­lon, men sje­fen for korp­set had­de ridd i for­vei­en til Qua­t­re Bras. For­bin-jan­son vis­te da bly­ant­no­ti­sen for d’er­lons stabs­sjef, ge­ne­ral Del­cam­b­re, og sa til ham at 1. korps var øns­ket ved Ligny. Del­cam­b­re for­sto ikke hva kei­se­ren vil­le med den­ne ord­ren. Han kun­ne jo ikke vite at Na­po­lé­on vil­le at 1. korps skul­le mar­sje­re fra Qua­t­re Bras til Ligny, og tol­ket i ste­det ord­ren dit hen at de skul­le gå mot Ligny fra den po­si­sjo­nen de for øye­blik­ket holdt, sør for Fras­nes. For­bin-jan­son klar­te ikke å kas­te yt­ter­li­ge­re lys over sa­ken. Han vis­te hel­ler ikke Del­cam­b­re den ord­ren som skul­le over­le­ve­res Ney. Stabs­sje­fen fikk be­slut­nings­angst. Korp­set var un­der Neys kom­man­do så len­ge kei­se­ren selv ikke var til ste­de. Men på den and­re si­den var jo ikke Ney til ste­de hel­ler.

Del­cam­b­re ga til slutt ord­re om at 1. korps skul­le gå mot Ligny, og de tok av for å mar­sje­re langs den ro­mers­ke vei­en en del av strek­nin­gen. Sam­ti­dig sa han til For­binJan­son at han skul­le fort­set­te opp mot Qua­t­re Bras og un­der­ret­te d’er­lon. Ad­ju­tan­ten gjor­de som han ble for­talt, og en stund etter­på fikk han kon­takt med korps­sje­fen. Han had­de ennå ikke nådd fram til Qua­t­re Bras, men be­fant seg ved Fras­nes og had­de ikke hatt kon­takt med Ney. D’er­lon for­sto ikke mer av ord­ren enn Del­cam­b­re had­de gjort. Hvor­for skul­le 1. korps til Ligny? Om d’er­lon mar­sjer­te mot høy­de­ne ved Saint-ar­mand, vil­le han jo nær­me seg slag­mar­ken fra den frans­ke si­den. Tenk­te kei­ser­ne å bru­ke ham til å set­te inn døds­stø­tet mot Blücher? Ja, kan­skje. Kan­skje var det det­te han men­te med å red­de Frank­ri­ke.

Over­be­vist om at den bes­te må­ten å få vite hva det drei­de seg om, helt en­kelt var å føl­ge kei­se­rens ord­re, bega d’er­lon seg til­ba­ke til sitt korps. For­bin-jan­son på sin side gjor­de nå sin størs­te blun­der. I ste­det for å fort­set­te opp til Qua­t­re Bras og over­le­ve­re den tred­je mid­dags­ord­ren til Ney, hop­pet han i sa­len og red til­ba­ke til Fl­eurus. Hvor­for? Had­de han helt glemt sitt opp­rin­ne­li­ge opp­drag? El­ler trod­de han at det var ut­ført nå da d’er­lon had­de fått in­struk­sen? Kan­skje an­tok For­binJan­son at kei­ser­nes bly­ant­no­tis an­nul­ler­te den tid­li­ge­re ord­ren? Dét får vi ald­ri vite. Uten Neys vi­ten­de had­de 1. korps end­ret kurs mot Ligny, og uten at Na­po­lé­on viss­te det, kom de inn fra helt feil hold.

Kam­pe­ne på de to slagmarkene ble sta­dig trap­pet opp. Ved Qua­t­re Bras an­kom Reil­les tred­je di­vi­sjon, som ble le­det av Na­po­lé­ons yngs­te bror, prins Jé­rô­me. Den ble straks satt inn. Sam­ti­dig had­de Wel­ling­ton fått for­sterk­nin­ger av trop­per fra Braun­schweig, og snart ble også ge­ne­ral­løyt­nant von Al­tens 3. bri­tis­ke di­vi­sjon sendt inn fra Nivelles. Ved Ligny spei­det kei­se­ren for­gje­ves etter d’er­lons korps. Største­de­len av hans slag­lin­je be­fant seg nå i kamp. Det enes­te unn­ta­ket var kei­ser­gar­den, som for­be­red­te seg på døds­stø­tet mot Blüchers po­si­sjon. Prøys­ser­ne vis­te tegn på å vike. Na­po­lé­on vil­le imid­ler­tid ikke set­te inn sin kei­ser­gar­de og tun­ge ka­va­le­ri i kam­pen, før 1. korps an­grep mot Blüchers rygg og steng­te hans trop­per in­ne.

I det sam­me tids­rom­met kom For­binJan­son til­ba­ke, og det ble snart opp­da­get at han ikke had­de over­le­vert be­skje­den. Na­po­lé­on ble ra­sen­de og send­te ham umid­del­bart i vei på ny. Hel­dig­vis had­de Soult sendt en kopi av ord­ren med oberst Lau­rent, men had­de den­ne nådd fram? Na­po­lé­on fryk­tet det ver­ste og til­kal­te en av sine al­ler mest be­trod­de ad­ju­tan­ter, oberst Bau­dus. Han for­klar­te inn­gå­en­de for Bau­dus hva som gjaldt, hva kei­se­ren tenk­te, og hvil­ken rol­le Ney spil­te i dra­ma­et. Der­et­ter skrev han en kopi av bly­ant­no­ti­sen som han had­de sendt til Ney med For­bin-jan­son. Akk, had­de han enda vært like ty­de­lig helt fra star­ten av. I ste­det had­de han ma­tet Ney med små pus­le­spill­brik­ker som han ikke helt klar­te å set­te sam­men til den hel­he­ten Na­po­lé­on øns­ket.

Ikke len­ge etter at Bau­dus had­de gitt seg i vei, kom det inn alar­me­ren­de rap­por­ter fra ven­st­re flan­ke: En fiendt­lig ko­lon­ne var blitt ob­ser­vert på vei inn fra vest, og en­he­te­ne i

Vanda­mmes korps holdt på å bli gre­pet av pa­nikk! Hva var det­te for en tropp? Det kun­ne ikke være prøys­se­re, det var Na­po­lé­on sik­ker på. Wel­ling­ton? Ja, det var mu­lig. Kun­ne en anglo-al­li­ert styr­ke ha krys­set La Chaus­sée fra vest, og mar­sjer­te den nå mot Ligny, i ryg­gen på Ney? I så fall, hvor­dan kun­ne det skje uten at det had­de blitt opp­da­get? El­ler var det d’er­lon? Men hvor­for skul­le han kom­me fra den kan­ten? Na­po­lé­on var tvun­get til å hand­le ut fra en an­ta­kel­se om at ko­lon­nen var fiendt­lig. Han del­te av de­ler av kei­ser­gar­den for å gå den i møte. Der­med ble det vold­som­me an­gre­pet mot Blücher fle­re ti­mer for­sin­ket, og prøys­ser­ne fikk tid til å for­ster­ke de sek­to­re­ne som var tru­et. Den «fiendt­li­ge» ko­lon­nen var gans­ke rik­tig d’er­lons korps. Han had­de tatt igjen for­trop­pen, der Del­cam­b­re had­de vist ham kei­se­rens bly­ant­no­tis. D’er­lon for­tal­te stabs­sje­fen at han had­de hand­let rik­tig, men han had­de ikke fått noe godt inn­trykk av den kei­ser­li­ge ad­ju­tan­ten. For sik­ker­hets skyld ba d’er­lon Del­cam­b­re om å ri mot Qua­t­re Bras for å kon­trol­le­re at Ney var inn­for­stått med at 1. korps var for­flyt­tet til høy­re fløy. Feil­ta­kel­sen med ko­lon­nen som nær­met seg, ble snart opp­klart ved Na­po­lé­ons stabs­plass, og de frans­ke gar­dis­te­ne mar­sjer­te til­ba­ke til sine an­greps­grup­per. Man­ge ti­mer var imid­ler­tid gått tapt, og med d’er­lon i full­sten­dig feil po­si­sjon til å kun­ne an­gri­pe Blücher i ryg­gen ble det sendt en ku­rer som skul­le sør­ge for at i det mins­te 1. korps ble satt inn mot Blüchers høyre­flan­ke. Ved Qua­t­re Bras var Ney frem­de­les lyk­ke­lig uvi­ten­de om hva som skjed­de bak hans rygg. I og med at Jé­rô­mes di­vi­sjon had­de duk­ket opp, had­de fransk­men­ne­ne be­gyn­te å gjen­vin­ne over­ta­ket i kam­pen, men kam­pen var langt fra av­gjort. Fien­den fikk sta­dig nye for­sterk­nin­ger; Al­tens di­vi­sjon var nå satt inn i kam­pen. Noen ti­mer tid­li­ge­re had­de Ney mot­tatt kei­se­rens and­re mid­dags­ord­re. Med den fikk han for førs­te gang nyss om Na­po­lé­ons idé om at ven­st­re fløy skul­le mar­sje­re mot Blüchers høyre­flan­ke. Dess­ver­re var det to de­tal­jer i be­skje­den som gjor­de den vans­ke­lig å tyde. Den førs­te var at teks­ten kun nevn­te ett enes­te prøys­sis­ke korps (da Na­po­lé­on for­fat­tet ord­ren, var det jo slik han opp­fat­tet fien­dens styr­ke). Om kei­se­rens ven­st­re fløy sto mot ett en­kelt korps, opp­fat­tet ikke Ney det slik at hans as­si­stan­se var på­kalt.

Den and­re de­tal­jen var det ulykk­sa­li­ge til­leg­get om at Na­po­lé­on vil­le kom­me Ney til unn­set­ning der­som kam­pen ved Ligny ble kort­va­rig. Etter­som en fransk sei­er ved Qua­t­re Bras langt ifra var en selv­føl­ge, fram­sto det­te al­ter­na­ti­vet som det mest sann­syn­li­ge, og set­nin­gen la også slør over hvor stor be­tyd­ning Na­po­lé­on til­la Neys støt­te. «Den tap­res­te av de tap­re» had­de frem­de­les bare tre di­vi­sjo­ner på plass og av­fei­de for øye­blik­ket Na­po­lé­ons ord­re.

Men nå kom sjok­ket! Del­cam­b­re an­kom Qua­t­re Bras med ny­he­ten om at kei­se­ren had­de kalt 1. korps til Ligny. Ney – som be­fant seg midt i en in­ten­siv kamp mot Wel­ling­ton – trod­de ikke sine egne ører. Had­de kei­se­ren gitt en slik ord­re? Han ba Del­cam­b­re for­kla­re ham lo­gik­ken bak den, noe han ikke kun­ne. Da Ney se­ne­re fikk vite at ord­ren ikke var over­le­vert på van­lig måte, en luk­ket kon­vo­lutt med kei­ser­nes for­seg­ling, men i ste­det var skre­vet med bly­ant på et styk­ke van­lig pa­pir, gjor­de han noe his­to­ri­en len­ge skul­le døm­me ham for: Han ga Del­cam­b­re ord­re om at d’er­lon skul­le end­re marsj­ret­ning på nytt og sna­rest mu­lig gå mot Qua­t­re Bras. Del­cam­b­re pro­te­ster­te, men Ney be­nyt­tet sin rett til å be­stem­me over ven­st­re fløy når kei­se­ren ikke selv var til ste­de.

Hvor­for ga Ney den­ne ord­ren? På det­te tids­punk­tet had­de 1. korps kom­met så langt fra Qua­t­re Bras at det selv ikke i bes­te fall vil­le rek­ke fram til Qua­t­re Bras før det ble mørkt. Var han blitt gal? In­kom­pe­tent? De som vil fri­ta Na­po­lé­on fra alle feil han be­gikk

un­der felt­to­get i 1815, har vært fris­tet til å trek­ke sli­ke kon­klu­sjo­ner.

Men det var ikke til­fel­le. Ney viss­te ikke hvor 1. korps be­fant seg! Det kan ikke ha for­holdt seg an­ner­le­des. Han had­de ven­tet på d’er­lon hele etter­mid­da­gen og for­ven­tet å få øye på hans for­tropp duk­ke opp nord for Fras­nes når som helst. Fak­tum var at han også ven­tet på Gi­rards di­vi­sjon, for han viss­te ennå ikke om at Na­po­lé­on had­de holdt den­ne til­ba­ke ved Ligny. In­gen av dem var duk­ket opp, og jo leng­re tid som gikk, desto sik­re­re ble Ney på at de måt­te be­fin­ne seg like i nær­he­ten.

Vi skal hus­ke på at For­bin-jan­son først traff Del­cam­b­re ute på La Chaus­sée, og at sist­nevn­te da ga ord­re om at korp­set skul­le ven­de om vest­over. Trop­pe­ne rakk der­for å til­bake­leg­ge en be­ty­de­lig strek­ning før korps­sje­fen ble in­for­mert av For­bin-jan­son ved Fras­nes og se­ne­re nåd­de dem igjen. Der­et­ter fulg­te et tids­rom mens d’er­lon og Del­cam­b­re kon­fe­rer­te, og si­den had­de Del­cam­b­re en enda leng­re strek­ning å ri til­ba­ke til La Chaus­sée og så opp til Neys stabs­plass. Da had­de det gått nær­me­re en time, og 1. korps var der­med minst en time unna La Chaus­sée. Yt­ter­li­ge­re tid skul­le gå tapt mens Del­cam­b­re inn­hen­tet dem, og d’er­lon bruk­te så fle­re ti­mer på å nå Qua­t­re Bras.

Men in­gen had­de opp­lyst Ney om alt det­te! Slik han så det, bur­de 1. korps ha be­fun­net seg like sør for Fras­nes da det fikk ord­re om å ven­de om, og i hans øyne var det ri­me­lig at d’er­lon send­te Del­cam­b­re umid­del­bart etter å ha mot­tatt bly­ant­no­ti­sen. Ney opp­fat­tet der­med si­tua­sjo­nen helt om­vendt: 1. korps had­de in­gen mu­lig­het til å rek­ke fram til Ligny i tide til at de kun­ne være til nyt­te der! Hvor­dan kun­ne en slik mis­for­stå­el­se opp­stå? In­gen vet. Kan­skje rø­pet Del­cam­b­re for Ney hvor korp­set be­fant seg, og kan­skje gikk in­for­ma­sjo­nen tapt i støy­en fra kamp­hand­lin­ge­ne og tu­mul­te­ne ved stabs­plas­sen. El­ler valg­te Del­cam­b­re be­visst å unn­gå de­tal­jer som pek­te ut ham som ini­tia­tiv­ta­ke­ren til å ha end­ret korp­sets marsj­ret­ning fra star­ten av? Hva sva­ret enn er, må Ney ha vært uvi­ten­de om 1. korp­sets egent­li­ge po­si­sjon da han ga ord­ren.

En stund etter at Del­cam­b­re dro, duk­ket så Lau­rent opp hos Ney med ko­pi­en av kei­se­rens tred­je mid­dags­ord­re. En­de­lig fikk Ney lese hva det hele drei­de seg om: At Na­po­lé­on vir­ke­lig had­de ment å over­fø­re 1. korps til Ligny. Det var nå først han for­sto at kei­se­ren ikke kjem­pet mot ett korps ale­ne, men mot en stor del av Blüchers armé. Uvi­ten­de som han var om d’er­lons egent­li­ge po­si­sjon, nøl­te han med å sen­de en kon­tra­ord­re etter Del­cam­b­re. Iføl­ge Ney fan­tes det en li­ten mu­lig­het for at de skul­le kun­ne kla­re å dri­ve bort Wel­ling­ton fra bak­vei­ene for så å la 1. korps mar­sje­re øst­over, ned Nivelles– Na­mur-vei­en slik kei­se­ren vil­le. D’er­lon måt­te bare rek­ke til­ba­ke i tide. Det­te al­ter­na­ti­vet var nå den enes­te må­ten å gjen­nom­føre kei­se­rens pla­ner, slik Ney så det. Lau­rent, som hel­ler ikke viss­te hvor d’er­lon be­fant seg, kun­ne ikke få mar­skal­ken til å end­re opp­fat­ning.

Den sis­te ak­ten i det­te, for fransk­men­ne­ne, så uhel­di­ge dra­ma­et ble spilt av d’er­lon. Da Del­cam­b­re etter en stund nåd­de ham, be­stem­te han seg for å ven­de om mot Qua­t­re Bras, til tross for at han var så nær Ligny at han kun­ne se sla­get med egne øyne. Korp­set vend­te om for and­re gang og drei­de av mot Qua­t­re Bras. Ikke len­ge etter­på kom en ad­ju­tant fra Na­po­lé­on ri­den­de. Han had­de blitt sendt ut for å fast­slå trop­pens iden­ti­tet og an­be­fal­te d’er­lon å mar­sje­re mot Ligny. Det var alt han kun­ne gjø­re etter­som Na­po­lé­on ikke had­de gikk ham noen ord­re i fall korp­set var fransk.

Korps­sje­fen had­de li­ke­vel be­stemt seg for å føl­ge Neys kom­man­do og vil­le ikke end­re marsj­ret­ning for tred­je gang. Han del­te av og plas­ser­te en di­vi­sjon mel­lom Ligny og Qua­t­re Bras – i hen­hold til Na­po­lé­ons førs­te mor­gen­ord­re, nem­lig å be­set­te Mar­bais – og fort­sat­te mar­sjen mot Qua­t­re Bras. Da Na­po­lé­ons sis­te ku­rer, med en di­rek­te ord­re om å an­gri­pe Blüchers høyre­flan­ke, til sist fant d’er­lon, var det alt­for sent. Der­med var 1. korps ute av bil­det.

Ney ble til sist in­for­mert om hva som had­de skjedd ved Ligny av oberst Bau­dus, som sa til Ney at der­som det var helt umu­lig å mar­sje­re for å støt­te kei­se­ren, var det av­gjø­ren­de at Ney i det mins­te hind­ret Wel­ling­ton i å hjel­pe Blücher. Det­te lyk­tes Ney å gjø­re, selv om fien­den nå var tall­mes­sig klart over­le­gen, og Wel­ling­tons garde­di­vi­sjon had­de an­kom­met fra Nivelles og pres­set fransk­men­ne­ne til­ba­ke på de­res ven­st­re flan­ke. Ney klar­te å hol­de om­trent de po­si­sjo­ne­ne fransk­men­ne­ne had­de hatt før kam­pen be­gyn­te, og sla­get må der­for kun­ne be­trak­tes som uav­gjort. Med mør­ket døde bråket fra kam­pe­ne ut og ble er­stat­tet av jam­mer fra de så­re­de.

Kei­se­ren vant sla­get ved Ligny.

Kei­ser­gar­den og det tun­ge ka­va­le­ri­et an­grep og brøt til slutt igjen­nom Blüchers sen­trum. Men det ble en pyr­rhos­sei­er. De prøys­sis­ke ta­pe­ne var sto­re, men dét ble de frans­ke også. Gi­rards di­vi­sjon led så sto­re tap at de ble igjen i Ligny for å hvi­le og gikk så­le­des glipp av sla­get ved Waterloo. De frans­ke ta­pe­ne ved Ligny tal­te drøyt 10 000 mann. Prøys­ser­nes tap var stør­re, kan­skje så man­ge som 15 000 mann, pluss yt­ter­li­ge­re 10 000 som valg­te «å begi seg hjem» i mør­ket etter kam­pen. På ven­st­re fløy var Neys og Wel­ling­tons tap i stør­rel­ses­or­den 4500 mann hver. Om man ser dis­se ta­pe­ne i for­hold til den opp­rin­ne­li­ge styr­ken på hver side, had­de Na­po­lé­on tapt om­trent 12 pro­sent av sin styr­ke, mens hans fien­der til sam­men had­de 14 pro­sent tap – en ube­ty­de­lig for­skjell også der.

Sla­get ved Ligny kun­ne ha vært av­gjø­ren­de for felt­to­get i Bel­gia om prøys­ser­ne had­de valgt å re­ti­re­re til Rhen. I så fall had­de Wel­ling­ton blitt tvun­get til å eva­ku­ere kon­ti­nen­tet i all hast. Men så skjed­de ikke. Blücher had­de blitt ska­det i de sis­te ti­me­ne av sla­get, og på et tids­punkt var det in­gen som viss­te hvor han be­fant seg. Gneise­nau had­de da gitt ord­re om at de prøys­sis­ke trop­pe­ne ikke skul­le trek­ke seg til­ba­ke øst­over, men i nord­lig ret­ning, mot Wav­re. Der­med kun­ne de be­hol­de den, rik­tig nok, va­ge kon­tak­ten med Wel­ling­ton, og to da­ger se­ne­re skul­le de to ar­me­ene sam­men be­sei­re Na­po­lé­on ved Waterloo.

Så hva had­de skjedd der­som Na­po­lé­ons plan had­de fun­gert? Vil­le Blüchers armé lidd et svi­en­de ne­der­lag? Kan­skje. Det er også mu­lig at prøys­ser­ne kun­ne ha om­grup­pert Pirchs di­vi­sjo­ner for å møte Ney, slik at de se­ne­re kun­ne ha truk­ket seg til­ba­ke, sær­lig der­som Ney had­de avan­sert ned Nivelles– Na­mur-vei­en på det tids­punk­tet Na­po­lé­on først had­de be­reg­net. Uan­sett had­de vi fått en helt an­nen ut­gang som re­sul­tat der­som d’er­lon had­de gått til kamp på en av fløy­ene. Om han had­de støt­tet Ney, vil­le Na­po­lé­on ha vun­net både ved Ligny og Qua­t­re Bras, og koa­li­sjons­ar­me­ene vil­le med stor sik­ker­het ha truk­ket seg til­ba­ke i hver sin ret­ning. Om d’er­lon had­de blitt satt inn ved Ligny, vil­le Na­po­lé­ons sei­er der blitt stør­re og sann­syn­lig­vis tvun­get Blücher til vill re­trett mot Rhen. I så fall vil­le Wel­ling­ton blitt tvun­get til en has­tig eva­ku­e­ring fra kon­ti­nen­tet. Slik gikk det nå ikke. Koa­li­sjons­ar­me­ene trakk seg til­ba­ke nord­over lang for­skjel­li­ge vei­er; Blücher al­le­re­de om nat­ten, i uor­den, Wel­ling­ton ad­skil­lig se­ne­re, men i en mer ord­net be­ve­gel­se den 17. juni. Etter et døgn i uvis­se ble det be­slut­tet at man skul­le gå i stil­ling ved Mont-saint-jean, et styk­ke sør for Waterloo. Wel­ling­ton skul­le opp­hol­de Na­po­lé­on i fron­ten mens prøys­ser­ne mar­sjer­te opp og an­grep ham i flan­ken. Men det er en an­nen his­to­rie.

Sla­get ved Ligny sett fra Vanda­mmes po­si­sjon. Ma­le­ren valg­te å gjø­re slag­fel­tet mind­re enn det det egent­lig var – for å få plass på ler­re­tet. Den bren­nen­de byen i ned­re høy­re hjør­ne er Saint-amand, den midt­ers­te La Haye og den lengst til ven­st­re...

‘ Før klok­ka 15o00 Cir­ka 15o00 til 17030 Cir­ka 17030 til 19000 1. Na­po­lé­on an­kom­mer Fl­eurus. Grouchy in­for­me­rer ham om at Blücher er for­be­redt til å gå i kamp med ett korps. Na­po­lé­on be­slut­ter å knu­se det prøys­sis­ke korp­set ved å la Ney an­gri­pe dem i...

Et ro­man­tisk bil­de av bri­te­nes marsj fra Brus­sel nat­ten til den 16. juni. I vir­ke­lig­he­ten var ikke Rich­monds re­si­dents så prakt­full som den fram­står her, og var dess­uten omgitt av en mur. Sol­da­te­ne mar­sjer­te hel­ler ikke for­bi den­ne de­len av byen.

Si­tua­sjo­nen på mor­ge­nen Wel­ling­ton er den som er tre­gest til å sam­le sine styr­ker. Kun en­he­ter fra hans 2. korps samt re­serve­korp­set har mu­lig­he­ter til å nå Qua­t­re Bras den 16. juni. 15o juni 1815 En bri­ga­de fra Nas­sau på vei mot Qua­t­re Bras. Blücher...

ARTIKKELFORFATTEREN Michael Tamelander bor i Upp­sa­la i Sve­ri­ge. Til dag­lig er han sel­ger, men har de sis­te 15 åre­ne skre­vet en rek­ke bø­ker, først og fremst om an­nen ver­dens­krig. Av dis­se har D-da­gen, Den ni­en­de april, Bis­marck, Tir­pitz og And­re...

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.