SLAGET VED DENNEWITZ
Høsten 1813 raste en gigantisk kamp i det østlige Tyskland: Russland, Preussen, Østerrike og Sverige hadde slått seg sammen for å få slutt på Napoléons herredømme over Europa. Napoléons franske keiserrike var under hardt press. Han hadde klart å stable nye hærstyrker på beina etter det katastrofale Russlandsfelttoget året før, men de nye soldatene var ikke så godt trent som veteranene han mistet i Russland, dessuten manglet de erfarne offiserer.
Etter en våpenhvile om sommeren braket kampene løs 16. august. De allierte hadde dannet tre store armeer, en i Böhmen, en i Schlesien og en, kjent som Nordarmeen, i Berlin- området. Planen de hadde lagt om sommeren, gikk ut på at de tre armeene skulle rykke fram fra hver sin kant mot Napoléons styrker i området rundt Dresden og Leipzig. Det var tydelig at de fortsatt hadde stor respekt for Napoléons feltherreegenskaper, for dersom en av armeene oppdaget at den sto overfor styrker ledet av Napoléon personlig, skulle den straks trekke seg tilbake. Samtidig skulle de to andre armeene rykke fram for å true Napoléons flanker og på den måten få ham til å vende seg mot dem. Slik ville de trette ut Napoléons styrker, og sakte, men sikkert snøre sammen nettet rundt den franske keiseren og tvinge ham til å utkjempe et avgjørende slag mot de samlede allierte armeene, antakelig et sted nær Leipzig.
I ettertid har historikerne kranglet om hvem som var hovedmannen bak den allierte planen. Noen mener det var den østerrikske stabssjefen Radetzky, mens andre mener det var Karl Johans plan. Sannsynligvis spilte begge viktige roller i den allierte planleggingen.
Napoléons plan var å holde styrkene mest mulig samlet rundt Dresden og Bautzen og vente på at de allierte armeene skulle rykke fram, så ville han slå til med knusende kraft mot én av de allierte armeene før de andre rakk å støtte den. Deretter kunne han hamle opp med de andre armeene etter tur. Det var en uvanlig plan til Napoléon å være, det var sjelden han ga fra seg initiativet ved starten på et felttog, men han hadde lyktes med det i Italia i 1796 og ved Austerlitz i 1805.
Krigføringen som satte i gang i august 1813, markerte et toppunkt i en utvikling som hadde pågått siden starten på de franske revolusjonskrigene 21 år før, der samfunnene ble stadig mer organisert for krigføring og mobiliserte stadig større hærstyrker, og der krigføringen økte kraftig i intensitet. I løpet av bare én uke, fra 23.–30. august, ble det i området mellom Berlin og det nordlige Böhmen utkjempet fem slag og en rekke større trefninger, som til sammen involverte mer enn 750 000 soldater, og der de samlede tapene; drepte, sårede og savnede, oversteg 100 000 mann. Europa skulle ikke få oppleve noe liknende før første verdenskrig.
I løpet av denne blodige uken hadde Napoléon vunnet en av sine mest imponerende seiere ved Dresden 26.–27. august, der han med 120 000 mann beseiret den allierte hovedarmeen på 170 000 mann kommandert av fyrst Schwarzenberg og påførte den et tap på 36 000 mann mot bare 10 000 på fransk side. Men det hjalp lite at Napoléon seiret når hans marsjaller og generaler stadig led nederlag. Den franske triumfen ved Dresden ble overskygget av allierte seiere ved Grossbeeren, Hagelberg, Katzbach og Kulm.
«MED EN SAMLET STYRKE PÅ RUNDT 120 000 MANN REGNET NAPOLÉON MED Å FÅ LETT SPILL MOT KARL JOHANS NORDARMÉ. HAN HADDE LITEN RESPEKT FOR TROPPENE KARL JOHAN LEDET, I ET BREV TIL NEY OMTALTE HAN DEM SOM ‘EN SKY AV KOSAKKER OG EN SKOKK AV DÅRLIG LANDWEHR-INFANTERI’.»
Napoléons seier ved Dresden hadde likevel satt en støkk i hans fiender og gjorde dem forsiktige. Dette ga Napoléon mulighet til å gripe initiativet, og 30. august vurderte han flere planer for storstilte offensiver som skulle vende krigslykken for godt. Etter lange overveielser besluttet han å starte en offensiv i nordøstlig retning. Han ville beseire de alliertes nordarmé under Karl Johan, innta Berlin og deretter fortsette nordøstover for å befri den store franske garnisonen i Danzig som ble beleiret av allierte tropper. Han satset på at en slik offensiv ville skape panikk blant hans fiender og få alliansen deres til å slå sprekker.
Napoléon hadde forsøkt å ta Berlin allerede i august, da han sendte 64 000 mann, tre armékorps, nordover under marsjall Nicolas Oudinots kommando. Men Oudinot ble stoppet av Karl Johans prøyssiske tropper i slaget ved Grossbeeren 23. august. Bare ett av Oudinots tre korps kom skikkelig i kamp, general Jean-louis-ébénézer Reyniers saksisk-franske VII. korps. Og selv om Reynier led et klart nederlag, var tapene hans forholdsvis moderate. Likevel startet Oudinot straks en full tilbaketrekning sørover. Napoléon var rasende og skrev i et offisielt brev at «det er vanskelig å vise mindre fornuft» enn hva Oudinot hadde vist ved Grossbeeren.
Da Napoléon planla sin neste offensiv mot Berlin, ga han marsjall Michel Ney ordre om å dra til Wittenberg og ta kommandoen over den styrken Oudinot hadde ledet, kalt Berlin-armeen. I tillegg planla han å personlig lede ytterligere et armékorps pluss keisergarden nordover for å støtte Ney. Med en samlet styrke på rundt 120 000 mann regnet Napoléon med å få lett spill mot Karl Johans nordarmé. Han hadde liten respekt for troppene Karl Johan ledet, i et brev til Ney omtalte han dem som «en sky av kosakker og en skokk av dårlig landwehr-infanteri».
Karl Johan og nordarmeen
Jean Bernadotte fra Pau i Sør-frankrike hadde utmerket seg som en djerv og karismatisk general under de franske revolusjonskrigene, og da Napoléon gjorde seg til keiser av Frankrike, utnevnte han Bernadotte til marsjall sammen med 17 andre av de mest framstående franske generalene. Bernadotte ledet et armékorps
i Napoléons Grande Armée i flere av de berømte felttogene da Napoléon gjorde seg til herre over mesteparten av Europa. Etter hvert ble imidlertid forholdet mellom Bernadotte og Napoléon stadig mer anstrengt, så det var sikkert med en viss lettelse Napoléon godtok at svenskene valgte Bernadotte til ny tronfølger i 1810 etter den barnløse kong Karl XIII.
Før han forlot Frankrike, var Bernadotte nøye på at Napoléon løste ham fra hans franske troskapsed, slik at han helt og fullt kunne handle i svenskenes interesse. Som svensk kronprins tok han navnet Karl Johan, og siden kongen var gammel og svak, ble han snart Sveriges virkelige regent. Både svenskene og Napoléon forventet at Sverige nå skulle stå på Napoléons side, men med imponerende framsynthet innså Karl Johan at det var bedre for svenskene å alliere seg med Russland. I stedet for å planlegge en gjenerobring av Finland, som russerne hadde erobret i 1809, besluttet han at det var mer realistisk å prøve å erobre Norge fra Danmark med russisk hjelp. Dette var bakgrunnen for at han i 1813 sluttet seg til alliansen mot Napoléon og gikk i land i Nord-tyskland med en svensk armé.
Karl Johan spilte et høyt spill. Han følte seg aldri helt sikker på at hans allierte ville la ham få Norge etter at Napoléon var slått, og dersom han ikke erobret nytt land til svenskene, fryktet han at han ville bli upopulær blant sine nye undersåtter. Han var også usikker på hvordan det ville bli mottatt i Sverige dersom de svenske styrkene led store tap i Tyskland i en krig han hadde ledet dem inn i. I lys av dette er det ikke så rart at han var lite interessert i å ta unødige sjanser. Han visste hva Napoléon kunne være i stand til, og hadde ikke tenkt å risikere at styrkene hans ble overmannet av en plutselig fransk offensiv.
Blant hans krav for å bli med i alliansen var at hans svenske armékorps ble forsterket av store russiske og prøyssiske styrker med ham selv som øverstkommanderende. Derfor opprettet de allierte nordarmeen under Karl Johans kommando, med 68 000 prøyssere fordelt på to korps under generalene Friedrich von Bülow og Bogislav von Tauentzien, 32 000 russere under kommando av general Ferdinand von Wintzingerode og det svenske armékorpset, 23 000 mann under kommando av feltmarskalk Curt von Stedingk.
Tauentziens prøyssiske korps besto for en
«KARL JOHAN SPILTE ET HØYT SPILL. HAN FØLTE SEG ALDRI HELT SIKKER PÅ AT HANS ALLIERTE VILLE LA HAM FÅ NORGE ETTER AT NAPOLÉON VAR SLÅTT, OG DERSOM HAN IKKE EROBRET NYTT LAND TIL SVENSKENE, FRYKTET HAN AT HAN VILLE BLI UPOPULÆR BLANT SINE NYE UNDERSÅTTER.»
stor del av landwehr-soldater, prøyssernes borgermilits, som for det meste hadde dårligere utstyr og mindre trening enn linjetroppene. Men om landwehr-troppene virkelig var så «dårlig infanteri» som Napoléon påsto, gjensto å se.
Neys marsj mot øst
Ney hadde i sin ungdom utmerket seg som en dristig og dyktig kavalerioffiser i den franske republikkens legendariske Armée de Sambre- et-meuse, der general Jean Bernadotte var en av divisjonssjefene. Sammen med Bernadotte hadde han i 1804 blitt utnevnt til marsjall av Napoléon, og deltok som armékorpssjef i en rekke store slag. Under den fryktelige retretten fra Russland ledet Ney baktroppen med et heltemot som fikk Napoléon til å omtale ham som «den tapreste av de tapre».
På slagmarken var Ney en inspirerende og pågående leder, men som leder for større styrker utenfor Napoléons direkte kontroll hadde han flere ganger vist en tendens til å miste oversikten og gjøre dårlige valg. Likevel valgte Napoléon å gi ham kommandoen over Berlin-armeen 2. september. Antakelig tenkte keiseren at Neys direkte og aggressive lederstil ville være nok til å overvinne den mer forsiktige Karl Johan. Dermed skulle to gamle våpenbrødre fra Sambre-meuse-armeen møtes på slagmarken som sjefer for hver sin armé.
Napoléons opprinnelige plan var at Ney skulle lede Berlin-armeen østover i retning Luckau, der han selv ville møte ham med marsjall Marmonts armékorps og keisergarden. Så skulle Napoléon personlig lede den kombinerte styrken mot Berlin. Men meldinger fra fronten i sør om at den allierte hovedarmeen under fyrst Schwarzenberg igjen var på offensiven, fikk Napoléon til å
holde igjen Marmont og keisergarden og sette kursen mot Dresden. Dermed måtte Ney klare seg på egen hånd med sin ca. 60 000 mann sterke Berlin-armé.
Neys Berlin-armé besto av tre infanterikorps pluss et kavalerikorps. General Henri Gatien Bertrand kommanderte IV. korps som besto av en fransk, en italiensk og en württembergsk divisjon. General Reynier kommanderte VII. korps som besto av to saksiske og en fransk divisjon, mens marsjall Oudinot hadde, tross nederlaget ved Grossbeeren, fått beholde kommandoen over sitt XII. korps med to franske og en bayersk divisjon. Hvert av infanterikorpsene hadde sitt eget artilleri og en brigade med kavaleri. Kavalerikorpset besto av tre kavaleridivisjoner og ble kommandert av general Jean-toussaint Arrighi de Casanova.
I tråd med ordrene fra Napoléon satte Ney Berlin-armeen i bevegelse østover 5. september. Han var ennå ikke klar over at Napoléon ikke kom til å ankomme med forsterkninger. Været var varmt og tørt, og marsjkolonnene virvlet opp svære støvskyer på de sandete landeveiene. Allerede samme dag kom det til sammenstøt mellom franske og prøyssiske tropper ved landsbyen Zahna. Troppene inntok slagformasjoner, og kanonene tordnet. Franskmennene var i flertall, men de prøyssiske landwehrsoldatene fra Tauentziens korps gjorde overraskende seig motstand før de ble drevet tilbake. Franz von Dressler von Scharfenstein, en saksisk kaptein i Reyniers korps, fortalte at han så rader av døde landwehr-soldater ligge der det franske artilleriet hadde slaktet dem ned, men at selv slike scener ikke hadde vært nok til å bringe avdelingene deres i uorden. «De kjempet fra midt på dagen til sent på kvelden med en bravur som ville vært rosverdig selv hos erfarne linjetropper.» Prøyssiske kilder innrømmet at det tidvis var tilløp til panikk, men det var uansett ingen tvil om at Tauentziens landwehr hadde kjempet hardt. Tapene på prøyssisk side skal ha vært hele 3000 mann, de fleste drept eller såret. De franske tapene var langt mer beskjedne, kanskje bare 300 mann.
Om kvelden slo Neys tropper leir rundt Zallmsdorf og Seyda. Ney trodde fortsatt at Napoléon ville møte ham med forsterkninger nær Luckau, derfor planla han å fortsette marsjen østover neste dag. Men siden han visste at det gikk en god vei østover fra Jüterbog til Dahme, ville han først sette kursen nordøstover til Jüterbog før han dreide rett østover. Denne planen tok lite hensyn til at marsjen mot Jüterbog ville føre ham nærmere fienden og dermed øke sjansen for å bli involvert i et slag. Antakelig mente Ney fortsatt at mennene hans ville få lett spill mot eventuelle landwehr-avdelinger som prøvde å sperre veien for dem. Han ser heller ikke ut til å ha tatt hensyn til hva Karl Johan kunne foreta seg.
Splid i nordarmeen
General Bülow var misfornøyd med å være under Karl Johans kommando. Han syntes den svenske kronprinsen var altfor forsiktig og langsom i sine manøvrer. Som flere andre prøyssere var Bülow usikker på om den tidligere franske marsjallen var til å stole på. Ville han virkelig kjempe mot sine gamle våpenbrødre? Ved Grossbeeren hadde prøysserne kjempet praktisk talt på egen hånd. Var det tilfeldig, eller holdt Karl Johan
«NAPOLÉONS OPPRINNELIGE PLAN VAR AT NEY SKULLE LEDE BERLIN-ARMEEN ØSTOVER I RETNING LUCKAU, DER HAN SELV VILLE MØTE HAM MED MARSJALL MARMONTS ARMÉKORPS OG KEISERGARDEN. SÅ SKULLE NAPOLÉON PERSONLIG LEDE DEN KOMBINERTE STYRKEN MOT BERLIN.»
bevisst sine russere og svensker tilbake og ofret prøysserne?
Da Bülow fikk melding om at Neys armé var på marsj østover, satte han sitt korps i bevegelse for å støtte Tauentzien, uten å vente på ordre fra Karl Johan. Han bare informerte kronprinsen om sine tiltak og ba om støtte. Karl Johan godtok at Bülow marsjerte østover, men ga ordre om at Ludwig von Borstells brigade, en av de fire brigadene som utgjorde Bülows korps, skulle bli stående ved Kropstädt nord for Wittenberg for å holde forbindelsen mellom prøysserne og resten av nordarmeen (en prøyssisk brigade tilsvarte det som i andre armeer ble kalt en divisjon).
Mange prøyssere stilte senere spørsmål ved at Borstell ble holdt tilbake. Men ut fra informasjonen Karl Johan hadde tilgjengelig der og da, var beslutningen forståelig. Det var viktig å hindre fienden i å splitte nordarmeen. Dessuten kunne det fortsatt komme flere franskmenn ut av Wittenberg, kanskje til og med Napoléon selv. Karl Johan samlet svenskene og russerne ved Lobbese, et par kilometer nord for Kropstädt for å være klar til å marsjere østover med samlede styrker.
Bülow hadde en helt annen innstilling enn Karl Johan. Inspirert av seieren ved Grossbeeren var han ivrig etter å la sine prøyssere gyve løs på fienden igjen. Samtidig fryktet han med rette at Tauentzien skulle bli avskåret fra resten av armeen, og var fast bestemt på å gjøre alt han kunne for å forhindre dette. Med sine tre resterende brigader, kanskje 30 000 mann til sammen, satte Bülow kursen østover mot Kurzlipsdorf for å komme nærmere Tauentzien. Flere prøyssiske avdelinger måtte marsjere hele natten for å nå Kurzlipsdorf. Da de slo leir, var de nærmeste leirplassene til Neys armé bare to kilometer unna.
Sammenstøt ved Dennewitz
Om morgenen 6. september begynte Neys armé å bevege seg mot Jüterbog. Bertrands korps førte an. Marsjen var dårlig organisert, og uklarheter i ordrene førte til at det ble store avstander mellom de tre korpsene. Oudinots korps forlot ikke sitt leirområde før langt på dag. Det er mulig at dette til dels skyldtes at Oudinot var lite samarbeidsvillig fordi han var misfornøyd og fornærmet over at Ney hadde erstattet ham som armésjef.
Sola stekte fra klar himmel, men det blåste kraftig. Store støvskyer virvlet opp fra de sandete veiene og markene da titusener av soldater og hester trampet av gårde.
Tauentzien så at fienden nærmet seg hans leir ved Jüterbog, og innså at korpset hans var i ferd med å bli avskåret fra resten av nordarmeen. I et forsøk på å unngå dette ledet han storparten av troppene sine, 9000 mann, vestover langs høydene nord for landsbyene Rohrbeck og Dennewitz, mens en mindre styrke, fire bataljoner og noen kanoner, ble etterlatt for å dekke Jüterbog.
Men Tauentzien hadde startet marsjen sin for sent. Bertrands infanteri, kavaleri og artilleri hadde allerede nådd Dennewitz og var i ferd med å gå i stilling på markene nord for landsbyen. Snart åpnet kanonene ild mot Tauentziens marsjkolonner. Den prøyssiske generalen hadde ikke noe annet valg enn å gi ordre om å stoppe marsjen og danne front mot sør. Slaget ved Dennewitz var i gang.
Mens prøysserne posisjonerte seg på høydene nord for landsbyen i lange mørkeblå rekker, red marsjall Ney rundt og dirigerte de franske og italienske troppene fra Bertrands korps. Det var her, framme i frontlinjen, at «den tapreste av de tapre» var i sitt ess. Den kraftige, rakryggede marsjallen var et inspirerende syn der han red langs linjene av soldater. Men det holdt på å gå galt. Støv og kruttrøyk skapte allerede dårlig sikt, så Ney la ikke merke til en tropp kosakker som nærmet seg hurtig. Først da kosakkene utstøtte triumferende rop i forventning om å fange den franske marsjallen, sporet han hesten og red bort i strak galopp.
Tauentziens artilleri inntok skytestillinger på en delvis skogkledd høyde nord for Dennewitz og åpnet ild, men Bertrands artillerister hadde både flere og tyngre kanoner og fikk snart overtaket i artilleriduellen. Tre prøyssiske kanoner ble satt ut av spill.
I stedet for passivt å avvente fiendens angrep ga Tauentzien sine landwehravdelinger ordre om å rykke fram nedover den lange, slake skråningen mot Dennewitz. Bertrands hvitkledde italienere og blåkledde franskmenn marsjerte dem i møte. Snart knatret skuddsalvene fra begge sider. Til Tauentziens ergrelse viste landwehrsoldatene dårlig skytedisiplin. De brukte opp
ammunisjonen sin altfor raskt.
Da de begynte å slippe opp for ammunisjon, ble det uro i prøyssernes rekker. Samtidig ble de kraftig beskutt av de franske og italienske kanonene. Flere av Tauentziens avdelinger gikk i oppløsning, og soldatene strømmet bort fra fronten. Bertrands italienske divisjon under general Achille Fontanelli fulgte etter og fordrev prøysserne fra toppen av høydedraget. De prøyssiske artilleristene forlot stillingene sine med de kanonene som fortsatt var i flyttbar stand. Det kunne se ut som om Tauentziens korps var i ferd med å bli jaget på flukt. Et plutselig kavaleriangrep fra polske lanserer overrente et par av Tauentziens bataljoner og gjorde situasjonen enda mer kritisk for prøysserne.
Tauentzien ga likevel ikke opp, for han visste at hjelpen var nær. Han kunne allerede høre kanonskudd fra vest som annonserte at Bülows korps hadde nådd slagmarken. Derfor våget han å sette inn sin siste reserve; åtte og en halv eskadron med kavaleri, halvparten landwehr-kavaleri. I de tette støvskyene kom det prøyssiske kavaleriangrepet overraskende på Fontanellis italienere. Og nå var det italienernes tur til å flykte. Tauentziens ryttere fulgte etter og spredte kaos blant Fontanellis avdelinger.
Et fransk lett kavaleriregiment – 10. chasseurs à cheval – ble også raskt jaget på flukt. Det var full forvirring, ryttere med sabler eller lanser sprengte gjennom flokker av panikkslagne fotsoldater. Noen av infanteristene dannet firkanter for å forsvare seg og fyrte løs i alle retninger. Polsk
kavaleri, lanserer, forsøkte også å stoppe de prøyssiske rytterne, men ble beseiret etter harde kamper og spredt for alle vinder.
Kaoset spredte seg helt til utkanten av Dennewitz. Selv om det prøyssiske kavaleriet snart ble drevet tilbake av andre franske kavaleriavdelinger og fransk og württembergsk infanteri, hadde angrepet fått Bertrands framrykning til å stoppe opp. Dermed fikk Tauentzien tid til å stoppe sine flyktende infanteriavdelinger et stykke lenger nord, ordne rekkene og få utdelt ammunisjon. På samme tid hadde det brutt ut voldsomme kamper i vest, på markene og bakkene mellom Dennewitz og Niedergörsdorf, der Bülows prøyssere nå rykket fram.
Bülows angrep
Om morgenen hadde Bülow sett støvskyene som vellet opp da de franske troppene satte seg i bevegelse. Men en stund var han usikker på hvilken retning franskmennene tok. Så hørte han kanontorden østfra og skjønte at Tauentzien var under angrep. Bülow ga øyeblikkelig ordre om avmarsj østover i retning Dennewitz for å hjelpe Tauentzien.
Den første av Bülows fire brigader til å nå slagmarken var general August von Thümens brigade. Da han ankom Niedergörsdorf og kunne se slagfeltet foran seg, forsto Thümen at det hastet med å gi Tauentzien støtte. Uten å ta seg tid til å danne en skikkelig slagorden eller få storparten av artilleriet sitt i stilling, ga Thümen sine bataljoner ordre om å rykke fram.
Thümens menn kom ikke langt før de
støtte på franske soldater fra general Charles Morands franske divisjon fra Bertrands korps. Ney hadde personlig sendt Morands menn mot Niedergörsdorf da han oppdaget at flere fiendestyrker nærmet seg fra vest. Det franske artilleriet ga Morand god støtte og bidro sterkt til å gi de franske infanteristene overtaket i kampen mot Thümen. Kraftig beskutt med både geværer og kanoner brøt Bülows første linje raskt sammen og flyktet, også Thümens andre linje ble presset tilbake. Morands menn erobret to prøyssiske kanoner og nådde høydedraget som i dag kalles Denkmalsberg (Minnesmerke-høyden), like nordøst for Niedergörsdorf.
Også her var kampene kaotiske i krutt- og støvskyene. Polske lanserer på flukt etter kampen mot Tauentziens kavaleri forvillet seg inn mellom Thümens avdelinger. Prøyssiske kavalerister fra livhusarregimentet, med svarte uniformer og dødninghoder på sjakoene (hattene), gjøv løs på de polske rytterne og tok mange av dem til fange. I forvirringen ble også en av Neys adjutanter, oberst Clouet, tatt til fange av livhusarene.
Da Thümens brigade trakk seg tilbake i uorden, var Bülow på pletten og beordret fram sin neste brigade under general Ludwig von Hessen-homburg samtidig som Thümen fikk gjenopprettet en viss orden i rekkene. Også en tredje prøyssisk brigade, under kommando av general Karl August von Krafft, var nå i anmarsj. Krafft plasserte 12 kanoner i en stilling på et høydedrag på sørøstsiden av Nidergörsdorf der de kunne beskyte Morand fra siden, på bare 5– 600 meters hold. Andre prøyssiske kanoner sto i skytestillinger ved vindmøllen nord for Niedergörsdorf, også noen russiske batterier med tunge 12-pundere åpnet ild mot franskmennene. Det franske artilleriet svarte så godt det kunne, men hadde for få kanoner i stilling på Denkmalsberg.
Mens det allierte artilleriet sprutet kardeskladninger mot Morands menn fra flere kanter, rykket Hessen-homburgs 4. reserveregiment fram mot Denkmalsberg. Den franske skytterkjeden ble drevet tilbake, og snart sto slaglinjene ansikt til ansikt. Skuddvekslingen som fulgte, var ifølge prøyssiske major von Uttenhoven den heftigste han opplevde i løpet av 24 års tjenestetid. Han følte at han ikke lenger var herre over sine tropper, nå handlet det bare om hvilken side som mistet motet først.
Sannsynligvis var det den voldsomme kanonilden fra det allierte artilleriet som ble avgjørende. Det franske infanteriet måtte vike. Morands menn startet en ordnet tilbaketrekning mot Dennewitz og fikk med seg alle sine kanoner. En eskadron fra 2. brandeburgske dragonregiment red i angrep i håp om å forvandle den ordnede franske tilbaketrekningen til vill flukt, men franskmennene møtte de prøyssiske rytterne med kraftige skuddsalver. Dragoneskadronen ble nesten tilintetgjort. Menn og hester stupte over ende i gresset. Et prøyssisk øyenvitne fortalte at bare en løytnant og 18–19 mann kom ridende tilbake ut av de tette støv- og røykskyene. Flere kom etter hvert tilbake til fots, men mange var såret. Eskadronen kom ikke til å kunne kjempe mer denne dagen.
Etter tilbaketrekningen tok Morands divisjon stilling på vindmøllehøyden like ved nordvestkanten av Dennewitz og på den slake bakken nordenfor. Fontanellis italienere sto på Morands høyre flanke nordover til skogholtet på høydedraget der slaget hadde startet. Skogholtet ble okkupert av både italienere og noen württembergere fra Friedrich Franquemonts divisjon av Bertrands korps. Resten av Franquemonts württembergere sto lenger øst, i retning Rohrbeck, for å vokte Bertrands flanke og rygg.
Nå ble det en liten pause i infanterikampene på denne delen av slagfeltet mens de allierte plasserte 34 kanoner på Denkmalsberg og startet en heftig artilleriduell med de franske batteriene ved Dennewitz-vindmøllen. Men lenger sør lød voldsom geværskyting fra landsbyen Gölsdorf.
Saksernes ankomst
General Reyniers korps hadde nå ankommet slagmarken fra sørøst. Ney ga Reynier ordre om å sende sin franske divisjon under general Pierre François Durutte nordover til Dennewitz for å støtte Bertrand. Resten av Reyniers korps, de to saksiske divisjonene til Carl Ludwig Sahrer von Sahr og Karl von Lecoq, marsjerte mot Gölsdorf sammen med deler av Arrighis kavalerikorps.
Samtidig som sakserne i sine hvite uniformsjakker nærmet seg Gölsdorf fra sørøst, var prøyssiske styrker på vei mot landsbyen fra nordvest. Prøysserne tilhørte general Kraffts brigade som nylig hadde ankommet slagmarken. Det ble nærmest et kappløp om å nå landsbyen først. En prøyssisk bataljon vant kappløpet, men før prøysserne rakk å etablere seg i skikkelige forsvarsstillinger, ble landsbyen stormet av saksiske tropper fra Lecoqs divisjon. Et prøyssisk motangrep trengte inn i Gölsdorf på ny, men sakserne hadde flere bataljoner tilgjengelige og drev prøysserne ut enda en gang. Krafft måtte trekke sine tropper tilbake mot Wölmsdorf.
Reynier posisjonerte sine saksere i og rundt Gölsdorf og nordover langs høyden mellom Gölsdorf og Dennewitz, støttet av tallrike saksiske og franske kanonbatterier. Prøysserne var undertallige på denne delen
«SAMTIDIG SOM SAKSERNE I SINE HVITE UNIFORMSJAKKER NÆRMET SEG GÖLSDORF FRA SØRØST, VAR PRØYSSISKE STYRKER PÅ VEI MOT LANDSBYEN FRA NORDVEST. PRØYSSERNE TILHØRTE GENERAL KRAFFTS BRIGADE SOM NYLIG HADDE ANKOMMET SLAGMARKEN. DET BLE NÆRMEST ET KAPPLØP OM Å NÅ LANDSBYEN FØRST.»
«ØSTPRØYSSERNE BLE MØTT AV VOLDSOM GEVÆRILD FRA JARRYS MENN OG LED STORE TAP. ANGREPET STOPPET OPP. MEN TROSS TAPENE BLE CLAUSEWITZ’ BATALJON STÅENDE OG SKYTE PÅ FRANSKMENNENE. DETTE GA ANDRE PRØYSSISKE AVDELINGER, THÜMENS MENN, TID TIL Å RYKKE FRAM MOT JARRYS HØYRE FLANKE.»
av slagmarken og ventet på forsterkninger. Imens fyrte partene løs på hverandre med kanonene. Dotter av kruttrøyk virvlet av gårde med vinden.
Vindmøllehøyden ved Dennewitz
Klokka nærmet seg tre på ettermiddagen. Lengst nord på slagmarken var prøysserne igjen på offensiven. Thümens brigade hadde fått orden i rekkene etter den kaotiske retretten fra Denkmalsberg og sto nå et stykke nord for Niedergörsdorf. Herfra rykket Thümens menn rett østover mot skogholtet der Bertrands nordre flanke var forankret. Prøysserne presset Bertrands italienere og württembergere tilbake til den østlige delen av skogen.
Også Tauentzien hadde fått gjenopprettet orden i rekken og startet et angrep mot skogholtet fra nord. Italienerne og württembergerne maktet ikke å stå imot angrepene fra både Thümen og Tauentzien, og trakk seg tilbake i all hast. Ved vindmøllen i utkanten av Dennewitz ble Morands franske bataljoner kraftig bombardert av de prøyssiske kanonene på Denkmalsberg. Da prøysserne til Thümen og Tauentzien tok skogholtet og truet med å overmanne Morands høyre flanke, ble stillingen håpløs, og Morand trakk sine menn tilbake gjennom Dennewitz i retning Rohrbeck.
Bertrand prøvde desperat å stoppe tilbaketrekningen ved å sende fram sin siste reserve, to württembergske bataljoner fra Franquemonts divisjon. Men det viste seg snart at det var håpløst, og Franquemont trakk sine württembergere tilbake mot Rohrbeck.
Likevel nektet Ney å gi opp. Han virket fortsatt besatt av ideen om å åpne veien mot Jüterbog. Derfor ga han nå Duruttes divisjon ordre om å gjenerobre vindmøllehøyden. Oppgaven gikk til general Antoine Anatole Jarrys brigade, som rykket raskt fram gjennom Dennewitz og besatte høyden, tross heftig skyting fra de prøyssiske og russiske kanonene på Denkmalsberg.
Prøysserne gikk snart til motangrep. Major Friedrich von Clausewitz (bror til den berømte militærteoretikeren) ledet en bataljon fra 4. østprøyssiske regiment vestfra opp skråningen mot vindmøllen. Østprøysserne ble møtt av voldsom geværild fra Jarrys menn og led store tap. Angrepet stoppet opp. Men tross tapene ble Clausewitz’ bataljon stående og skyte på franskmennene. Dette ga andre prøyssiske avdelinger, Thümens menn, tid til å rykke fram mot Jarrys høyre flanke. Flankeangrepet tvang franskmennene til å trekke seg tilbake gjennom Dennewitz.
Samtidig stormet flere kompanier skyttere og jegersoldater fram mot Duruttes andre brigade, under general Pierre Devaux, på sørsiden av Dennewitz. Også her trakk franskmennene seg tilbake og måtte etterlate en kanon.
Hard strid i Gölsdorf
Begge parter hadde fortsatt forsterkninger underveis, spørsmålet var hvilke forsterkninger som ville nå fram først, og hvem som ville bruke dem best. Oberst Hermann von Boyen hadde hovedansvaret for prøyssernes høyre fløy mens Bülow dirigerte troppene på den venstre, nordlige fløyen. Boyen kunne se at Borstells brigade snart ville ankomme slagfeltet sør for Wölmsdorf, men fryktet at Reyniers saksere ville angripe før Borstell nådde fram. Han kunne også se svære støvskyer bak saksernes linjer og skjønte at fienden også var i ferd med å få forsterkninger. For å vinne tid besluttet Boyen derfor å sende sine siste reserver fram i et nytt angrep mot Gölsdorf.
Til sammen seks prøyssiske bataljoner marsjerte mot landsbyen. De ble kraftig beskutt av de saksiske og franske batteriene, derfor dannet de fremste bataljonene tidlig slaglinjer, for å utgjøre mindre kompakte mål for kanonene. En åpnere skytterkjede gikk i front og nærmet seg snart den lange, rette vestsiden av landsbyen, der hagemurer, hekker og grøfter ga sakserne gode forsvarsstillinger. Da de prøyssiske skytterne ble beskutt fra hekkene på litt over 100 meters hold, besvarte de ilden og stormløp det siste stykket mot landsbyen. Sakserne vek tilbake fra murene og tok i stedet stilling mellom husene. Herfra åpnet de på nytt ild mot prøysserne, som nå trengte inn i hagene. Snart nådde også de prøyssiske slaglinjene fram og forsterket skytterne i hagene. Sakserne ble presset tilbake over den brede landsbygaten som gikk gjennom landsbyen på langs, fra nord til sør.
Den neste halvtimen raste en hard strid mellom fem saksiske og seks prøyssiske bataljoner i Gölsdorf. De sto på hver sin side av landsbygaten og fyrte løs på hverandre, og noen ganger barket de sammen i brutale nærkamper. Kampen var spesielt hard rundt kirken nær nordenden av landsbyen. Regimentshistorien til det prøyssiske Kolbergregimentet fortalte: «Motet og forbitrelsen det ble kjempet med i den brennende landsbyen, oversteg enhver beskrivelse. Til og med i kirken og ved foten av alteret ble det kjempet.»
Til slutt lyktes prøysserne i å drive sakserne ut av Gölsdorf. Noen av de prøyssiske bataljonene forsøkte å følge opp suksessen med å fortsette framrykningen mot de saksiske batteriene øst for landsbyen. Anført av skyttere i åpen orden hadde en østprøyssisk grenaderbataljon kommet 200 skritt ut av landsbyen. Da lettet støvskyene og kruttrøyken såpass at grenaderene kunne se store styrker med fiendtlig infanteri som truet deres høyre flanke, og foran dem brøt tre eskadroner med fiendtlige kavalerister brått fram gjennom intervallene mellom de saksiske infanteriavdelingene og kanonene. Rytterne var antakelig husarer eller chasseurs à cheval fra general Fourniers franske kavalerikorps. Den prøyssiske skytterkjeden hadde ingen sjanse og ble raskt overrent. Grenaderene, som var i sluttet orden, rakk å danne karré – firkant – og klarte å holde de fiendtlige kavaleristene fra livet. Men kardesksalver fra saksernes kanoner gjorde stygge innhogg i den tette formasjonen. De østprøyssiske grenaderene og de andre prøyssiske bataljonene trakk seg tilbake til landsbyen.
Krigslykken ved Gölsdorf hadde på ny vendt seg i fransk favør. Marsjall Oudinots korps var i ferd med å ankomme slagmarken. Oudinots artilleri gikk raskt i stilling og åpnet en fryktelig ild mot prøysserne i og rundt Gölsdorf. Med oppbakking av Oudinots
infanteri stormet sakserne Gölsdorf enda en gang og drev de medtatte prøyssiske bataljonene ut. Også Borstells prøyssiske brigade, som nå hadde rykket fram til Gölsdorf, ble drevet tilbake. Sammen kunne Reynier og Oudinot fremdeles påføre prøysserne et alvorlig nederlag, for Karl Johans russere og svensker var fortsatt et stykke unna slagmarken. Men Oudinot fulgte ikke opp suksessen ved Gölsdorf.
Bertrands siste angrep
Marsjall Ney befant seg fortsatt nær Dennewitz på den nordlige delen av slagmarken. Han virket fullstendig oppslukt av å lede kampene her og viste liten interesse for det som skjedde lenger sør. Selv om Bertrands korps var kraftig svekket etter kampene tidligere på dagen, insisterte Ney på å sende det i angrep enda en gang. Antakelig var det i hovedsak restene av Morands bataljoner som førte an i angrepet, kanskje støttet av noen italienere og württembergere fra Fontanellis og Franquemonts divisjoner. Bertrands menn krysset den lille bekken mellom Rohrbeck og Dennewitz, og rykket fram i tette angrepskolonner, bak en sverm av skyttere. Til å begynne med drev de prøysserne bakover med kraftige skuddsalver, men
snart ble de selv utsatt for drepende kanonog geværild. Fransk kavaleri, chasseurs à cheval fra general Jean-thomas- Guillaume Lorges kavaleridivisjon, red fram for å støtte angrepet.
«I all hast krysset vi bekken over en midlertidig bro plassert et stykke ovenfor [vest for] Rohrbeck», fortalte François Dumonceau, chef d’eskadron [kaptein/ major] i 5. chasseurs à cheval. «Vi ordnet oss raskt i eskadroner og red mot venstre i sluttet kolonne, etter resten av divisjonen, som allerede hadde ridd fram. Vi fortsatte langs Dennewitz og ble beskutt i flanken fra landsbyen. Nye støvskyer virvlet opp, og vi red framover uten å se.»
I mellomtiden hadde de andre regimentene til Lorge angrepet det prøyssiske infanteriet nord for Dennewitz. Prøysserne klumpet seg sammen for å forsvare seg bedre. Et regiment rakk å danne skikkelige karreer. Skuddsalvene fra disse infanteristene, intens kanonild og synet av prøyssiske livhusarer som red dem i møte, fikk det franske kavaleriangrepet til å bryte sammen.
Dumonceaus regiment klarte så vidt å unngå å bli trukket med i den ville flukten, og fortsatte framover. I forvirringen trengte chasseurene inn i prøyssernes linjer og støtte på tette rekker av prøyssisk infanteri som fyrte løs på dem, heldigvis med liten treffsikkerhet. Det oppsto forvirring blant de franske rytterne, men Dumonceau fortalte at regimentets oberst, Joseph Baillot, mestret situasjonen med sin energi og «en stemme som dominerte bråket». Selv da hesten hans ble skutt under ham, bevarte obersten roen og svingte seg raskt opp i salen på en annen hest. I røyken og forvirringen
«DET OPPSTO FORVIRRING BLANT DE FRANSKE RYTTERNE, MEN DUMONCEAU FORTALTE AT REGIMENTETS OBERST, JOSEPH BAILLOT, MESTRET SITUASJONEN MED SIN ENERGI OG ‘EN STEMME SOM DOMINERTE BRÅKET’. SELV DA HESTEN HANS BLE SKUTT UNDER HAM, BEVARTE OBERSTEN ROEN OG SVINGTE SEG RASKT OPP I SALEN PÅ EN ANNEN HEST.»
forsøkte chasseur-regimentet å finne en åpning i fiendens linjer for å angripe bakfra eller fra siden, men brått blåste vinden bort røyken og støvet, og Dumonceau og de andre chasseurene fikk se store masser av prøyssere komme mot seg.
Å fortsette angrepet var håpløst, i stedet red de østover til noen høyder nær Rohrbeck, der obersten brølte ut ordre om å gjøre holdt. Igjen lettet støvet, og til venstre for seg så Dumonceau «Morands divisjon i full retrett, marsjerende i tette masser, uten å være dekket av skyttere, men nå og da forlot enkelte soldater de bakre rekker for å skyte noen skudd mot fienden som fulgte dem på avstand». Dumonceau så også sårede som forsøkte å holde tritt med retretten, noen på alle fire, andre haltende med geværene som krykke.
Neys fatale ordre
Ney var fortsatt ensporet opptatt av kampene på den nordlige fronten. Mens Bertrand rykket fram for siste gang, hadde Ney besluttet å tilkalle forsterkninger. Han sendte ordre til Oudinot om å marsjere nordøstover mot Rohrbeck med korpset sitt for å støtte Bertrand. Ordren tyder på at Ney ikke hadde skjønt hva som foregikk ved Gölsdorf.
Oudinot befant seg sammen med Reynier nær Gölsdorf da han fikk ordren fra Ney. Det burde vært temmelig åpenbart for de to franske korpssjefene at Neys ordre var et resultat av manglende forståelse for situasjonen på deres front. Store støvskyer i vest viste tydelig at svære allierte styrker var i anmarsj, og snart kunne gripe inn i kampene ved Gölsdorf. Likevel besluttet Oudinot å følge ordren, og marsjere mot Rohrbeck med
begge divisjonene han hadde for hånden. (Den tredje divisjonen hans, general Clemens von Raglowichs bayere, var etterlatt for å vokte forsyningsvognene.)
Reynier ba Oudinot om å i det minste etterlate en av sine divisjoner for å hjelpe sakserne, men Oudinot insisterte på å følge Neys ordre til punkt og prikke. Reynier var en svært frittalende general, og det fortelles at det ble vekslet harde ord, uten at det fikk Oudinot til å endre mening. Senere har flere historikere hevdet at Oudinot lot være å ta ansvar fordi han var fornærmet over at Ney hadde erstattet ham som armésjef. Om dette stemmer, er umulig å si. Det kan også hende at Oudinot rett og slett feilvurderte situasjonen. Der og da, med støvskyer og dårlig sikt, var det mye vanskeligere for Oudinot å få oversikt enn for historikerne i ettertid.
Avgjørelse ved Gölsdorf
Mellom støvskyene som virvlet av gårde med vinden, kunne Reyniers saksere se fiendene foran seg bli flere og flere, samtidig som Oudinots franskmenn marsjerte bort. Det var en demoraliserende situasjon. Det er rimelig å anta at saksernes tillit til de franske generalene begynte å svikte. De hadde vært ute for noe liknende ved Grossbeeren bare to uker tidligere, der hadde de lidd store tap og fått liten støtte av franske avdelinger i nærheten. Nå så det ut til at franskmennene lot dem i stikken igjen.
Samtidig hadde Bülow forlatt den nordlige delen av slagmarken og ridd sørover for å ta kommandoen der. I motsetning til Ney forsto han at det var her slaget ville bli avgjort.
Nå var også Karl Johan i ferd med å ankomme den sørlige delen av slagmarken med sine russere og svensker. Dette sikret de allierte et overveldende tallmessig overtak. Men Karl Johan var fremdeles svært forsiktig, og i første omgang sendte han bare noen kanonbatterier og enkelte kavaleriavdelinger, deriblant de svenske Mörner-husarene, fram til frontlinjen. Likevel var russernes og svenskenes nærvær nok til at Bülow kunne ta større sjanser. Han ga hele sin høyre fløy ordre om å rykke fram på ny.
Flere bataljoner var for medtatte til å delta i angrepet, men sju og en halv bataljon fra Borstells brigade marsjerte mot Gölsdorf, mens sju av Kraffts bataljoner satte kursen mot de saksiske batteriene på høydene nord for landsbyen. Rester av andre bataljoner fra Kraffts og Hessen-homburgs brigader fulgte etter. Dette massive angrepet kom like etter at Oudinots korps forlot frontlinjen og marsjerte nordover. Dermed måtte Reyniers saksere møte angrepet alene.
De saksiske batteriene på høydene fyrte løs med fryktelig effekt mot Kraffts menn. Nær vindmøllehøyden like nord for landsbyen rykket 2. bataljon fra Kolberg-regimentet fram mot et saksisk batteri med 12-punds kanoner. Det tunge skytset spurtet kardesker mot prøysserne. Regimentshistorien forteller. «Major von Kerkerink rykket fram med bataljonen gjennom den fryktelige ilden. Han ble truffet og sank ned fra hesten. Kaptein von Hartenstern overtok kommandoen. Den fiendtlige ilden ble stadig mer ødeleggende. De fleste offiserene, og hele rekker [av soldater] ble meiet ned. Fanebæreren og 12 av dem rundt ham ble rammet av én kardeskladning. Fanen sank til bakken. Da grep underoffiser Besch dette hellige symbolet, løftet det høyt og ropte til sine nærmeste kamerater at de skulle slutte opp om ham og fortsette tappert framover. Bataljonen var nå bare 150 skritt fra fiendens kanoner. Løytnantene von Sawitski, von Wenzel, von Kemnitz og Brehmer rykket mot flanken med sine skyttere, for om mulig å bringe kanonene til taushet. Men nå falt også kaptein von Hartenstern. Det var bare fem offiserer igjen med bataljonen, rekkene var revet opp, [avdelingen] mistet samholdet og
«NÅ VAR OGSÅ KARL JOHAN I FERD MED Å ANKOMME DEN SØRLIGE DELEN AV SLAGMARKEN MED SINE RUSSERE OG SVENSKER. DETTE SIKRET DE ALLIERTE ET OVERVELDENDE TALLMESSIG OVERTAK.»
trakk seg tilbake til annen linje.» 11 offiserer og 349 mann fra denne bataljonen ble drept eller såret, ingen andre prøyssiske bataljoner led så store tap i dette slaget. Under flukten fra frontlinjen trakk Kolberg-bataljonen med seg en bataljon med landwehr. En annen landwehr-bataljon ble også drevet på flukt av saksernes voldsomme ildgiving.
Også ved Gölsdorf møtte prøysserne hard motstand til å begynne med. En pommersk bataljon som lyktes i å trenge inn i landsbyen, ble kastet ut igjen av et saksisk motangrep. Begge sider led grusomme tap, men de allierte lot seg ikke stoppe. Flere og flere prøyssiske, russiske og svenske kanoner ble sendt fram for å beskyte sakserne i og rundt Gölsdorf. På ny ble landsbyen stormet, og igjen raste det heftige nærkamper rundt kirken. Sakserne klarte ikke å stå imot lenger og trakk seg ut av den brennende landsbyen.
Imens hadde angrepene mot høydene nord for landsbyen fortsatt. To prøyssiske bataljoner svingte rundt nordsiden av den saksiske kanonstillingen og angrep i flanken. De saksiske artilleristene begynte i all hast å hekte kanonene til hestespannene og få dem unna før det var for sent. Artilleristenes oppgave ble gjort lettere av at grønnkledde franske dragoner fra general Jean-marie Defrances kavaleridivisjon red fram mot prøysserne og fikk dem til å danne karreer for å forsvare seg. Selv om dragonene ikke gjennomførte angrepet, ble i det minste prøyssernes frammarsj sinket.
Sammenbrudd
Sakserne var hardt presset, men lyktes i å trekke seg tilbake østover i forholdsvis god orden. Kun et fåtall istykkerskutte kanoner eller kanoner uten hestespann ble etterlatt. Og et stykke øst for Gölsdorf dannet saksiske og franske kanoner en lang forsvarslinje. Ilden fra disse kanonene stanset for en stund prøyssernes videre frammarsj. Men flere og flere prøyssiske, svenske og russiske kanoner kom nå fram i frontlinjen, samtidig som allierte kavalerienheter red sør for Gölsdorf og truet den nye saksiskfranske linjens venstre flanke. Dermed måtte sakserne og franskmennene fortsette retretten.
Oudinots korps, som ikke hadde kommet særlig langt på sin marsj mot Rohrbeck, ble trukket med i saksernes tilbaketrekning. I sin rapport skrev Oudinot at de store støvskyene korpset hans dannet, antakelig fikk sakserne til å tro at fienden var bak dem. Dermed fikk sakserne panikk og løp tvers gjennom Oudinots avdelinger. Denne beskrivelsen kan ha vært et forsøk på å gi sakserne skylden for den svake innsatsen til Oudinots korps. For selv om Oudinots avdelinger bare i liten grad hadde deltatt i kampene så langt, gikk de overraskende raskt i oppløsning og bidro lite til å dekke armeens retrett.
Lenger nord var også Bertrands korps i full retrett og i ferd med å gå i oppløsning. Hele Neys armé forlot nå slagmarken. Noen avdelinger marsjerte i store firkanter for å beskytte seg mot det allierte kavaleriet som tok opp forfølgelsen, men flere og flere av Neys tropper mistet all militær disiplin og flyktet i panikk. Panikken spredte seg til kavaleriet og forsyningsvognenes kusker. Det ble et kaos uten like, der alle prøvde å komme seg fortest mulig unna.
Ved Öhna, to kilometer øst for Gölsdorf, gjorde Reynier forsøk på å danne en forsvarslinje sammen med Oudinots bayerske divisjon og rester av Bertrands korps. Han ville prøve å bremse forfølgerne for å gi resten av armeen tid til å redde seg unna, men det varte ikke lenge før alliert kavaleri passerte stillingen og truet med å avskjære Reyniers retrett. Og i stadig økende uorden måtte Reyniers soldater fortsette tilbaketrekningen.
Neys armé hadde brutt sammen på en måte som var sjelden i Napoléonskrigene. Store antall franske, italienske, württembergske og saksiske soldater ble tatt til fange av det allierte kavaleriet. Ney var heldig med at Karl Johan ikke iverksatte noen virkelig helhjertet forfølgelse. Likevel ble over 13 000 av Neys soldater tatt til fange ved Dennewitz og under forfølgelsen i dagene etter. I tillegg ble mer enn 8000 drept eller såret. 53 kanoner var ødelagt eller erobret av fienden, pluss store mengder geværer og annet militært materiell. Slaget ved Dennewitz hadde vært en katastrofe for Neys armé.
Veien mot Leipzig
Ney forsøkte å gi sine korpssjefer skylden for nederlaget. Han kritiserte Bertrand for å ha startet et unødvendig slag, Reynier ble beskyldt for å ha valgt feil marsjruter, samt ordrenekt, mens Oudinot hadde ankommet slagmarken altfor sent. Men det er liten tvil om at det var Ney selv som hadde gjort de største feilene på slagmarken ved Dennewitz. Det var han som hadde gitt ordre om marsjen mot Jüterbog selv om han kunne ha valgt en tryggere rute lenger sør. Og da slaget raste for fullt, gjorde han grove feilvurderinger fordi han konsentrerte seg ensidig om den nordre delen av slagmarken.
Likevel var det Napoléon som hadde hovedansvaret for nederlaget. Han hadde gitt Ney ordren om å marsjere mot Luckau, men informerte ikke Ney i tide om at planene var endret. Mye tyder på at Napoléon undervurderte motstanden Ney sto overfor. Med bare 60 000 mann hadde Ney liten mulighet til å beseire Karl Johans armé, som talte over 100 000 mann. Men Napoléon ser ikke ut til å ha gjort noe forsøk på å tilbakekalle Ney.
De store tapene ved Dennewitz innebar en alvorlig reduksjon av Napoléons stridskrefter. Styrkeforholdet i Tyskland endret seg mer og mer i de alliertes favør. Det ble stadig vanskeligere for Napoléon å beholde initiativet. Nettet var i ferd med å snøre seg sammen rundt den franske keiseren.
For de allierte var Dennewitz en stor oppmuntring, spesielt for prøysserne, som hadde båret hovedtyngden av kampene. Med bare 45 000 mann hadde de stoppet Neys frammarsj og tilkjempet seg et overtak mot Neys nesten 60 000. Det var først i sluttfasen av slaget at Karl Johans russere og svensker bidro til å gi Reynier nådestøtet ved Gölsdorf. Den aggressive bruken av det russiske og svenske artilleriet var utvilsomt avgjørende for at Reynier ikke lyktes i å reetablere en forsvarslinje øst for Gölsdorf, men dette kunne ikke overskygge det faktum at Bülows og Tauentziens prøyssere hadde beseiret Neys armé nesten på egen hånd. Tapstallene gjenspeilet dette. De prøyssiske tapene i drepte og sårede oversteg 10 000 mann (medregnet kampen ved Zahna 5. september), mens russerne og svenskene neppe mistet mer enn hundre mann.
Selv om Karl Johan til å begynne med helhjertet roste prøyssernes innsats,
nedtonet han senere i brev og bulletenger prøyssernes rolle og framhevet heller hvordan hans egen ankomst med russerne og svenskene hadde avgjort slaget. Dette bidro til å gjøre ham upopulær blant prøysserne, som også sterkt mislikte hans forsiktige og passive strategi. De mistenkte den svenske kronprinsen for å ha forræderske agendaer og hadde liten tiltro til hans feltherreegenskaper, noe som senere ble gjenspeilet i tysk historieskriving.
Oppmuntret av seieren ved Dennewitz økte de allierte presset mot Napoléon på alle fronter. I slutten av september besluttet Napoléon å forlate sin operasjonslinje langs Elben og trekke seg tilbake vestover. De allierte fulgte opp med offensiver fra sør, øst og nord. Napoléons manøvreringsrom ble stadig mindre, og i midten av oktober var de allierte i ferd med å omringe styrkene hans ved Leipzig. Napoléon besluttet å gjøre et siste forsøk på å bryte ringen ved en stor offensiv 16. oktober. Det ble opptakten til «folkeslaget» ved Leipzig 16.–19. oktober, som med over en halv million deltakere var det største slaget som noensinne hadde funnet sted i Europa, kanskje i hele verden, og som endte med Napoléons største nederlag.