FORMER FRAMTIDEN
Kvinner i hele verden sørger nå for at de blir hørt av regjeringer og lokalsamfunn. De presser på for å skape mer likestilling.
Kvinner vil ikke lenger vente på at menn gir fra seg eller deler makten i mange tradisjonelle samfunn. I stedet sørger de for at de blir hørt i sine lokalsamfunn, og i politiske forsamlinger, for å sikre seg de rollene, rettighetene og privilegiene som har vaert forbeholdt menn.
THERESA KACHINDAMOTO HUSKER det første barneekteskapet hun opphevet, bare noen få dager etter at hun ble den første kvinnelige overhøvdingen for Ngoni-folket sør i Malawi. I Dedza-distriktet sørøst for hovedstaden Lilongwe hadde hun passert en gruppe jenter og gutter som spilte fotball. Det var et vanlig syn, men så hadde en av jentene forlatt kampen for å sette seg og amme et lite barn.
«Jeg ble sjokkert», forteller Kachindamoto. «Det var forferdelig. Hun var 12 år gammel, men hun løy og sa at hun var 13.»
Kachindamoto informerte stammens eldsteråd, som hadde utnevnt henne til høvding, om den altfor unge moren, som het Cecilia. «De sa: ’Det er vanlig overalt, men nå er du høvding, og du kan gjøre hva du vil med det.’»
Så det gjorde hun. Hun opphevet ekteskapet og sendte den unge moren tilbake på skolen igjen. Det var i 2003. Høvdingen betalte for jentas skolegang fram til hun avsluttet videregående. Cecilia driver nå en butikk. Hver gang hun besøker henne, sier Kachindamoto, kommer hun alltid bort og sier: «Takk, høvding. Takk.»
Etter opphevelsen av Cecilias ekteskap har høvding Theresa Kachindamoto annullert i alt 2549 andre barneekteskap og sendt jentene tilbake på skolen. Hun har også lagt ned forbud mot et innvielsesritual for jenter som kommer i puberteten. Tradisjonen har vaert at de skulle miste møydommen til en fremmed.
Kachindamotos stemme er en blant mange som presser på for å fremme kvinners rettigheter overalt i verden. «En kvinnes stemme er en revolusjon», sang de egyptiske demonstrantene på Tahrirplassen i Kairo i 2013. Slagordet var en del av en kampanje mot voldtekt og seksuelle overgrep, et slag mot den stillheten som ofte preger status quo. Det skjer i Egypt, og som #MeToo-bevegelsen har vist: i hele verden.
I de siste årene har kvinner i hele verden, fra Frankrike til India og fra Namibia til Japan – følt at det har åpnet seg et rom for å protestere mot overgrep, og det har ført til en global dialog om kjønnsdiskriminering, kvinnehat og den maktdynamikken kvinner utsettes for både i og utenfor hjemmet.
På mange måter er det fortsatt en mannsdominert verden, men på mange områder, fra politikk til kunst, arbeider kvinner med å gjøre noe med det. Det er en kamp som utspiller seg på flere arenaer: i offentlige institusjoner, på arbeidsplassen og i hjemmet, gjennom aktivisme på gatene og ved å fortelle sine egne historier og forme sine egne samfunn.
I land som Rwanda og Irak har kvoter sørget for å få inn et betydelig antall kvinner i parlamentet. Siden 2003 har Rwanda konsekvent hatt verdens høyeste andel av kvinner i parlamentet (se artikkelen om kvinner og makt på side 7). I Malawi og andre afrikanske land som ikke har
Vestlig feminisme kan ikke fungere her … I Afrika har kvinner vaert ledere før, og de har ikke klart å bli det ved å skremme menn, men ved å engasjere dem og overtale dem til å gi dem plass … Vi må gjøre dette på vår egen måte.
JOYCE BANDA TIDLIGERE PRESIDENT I MALAWI
lovbestemte kjønnskvoter, blir endringene skapt nedenfra, gjennom kvinnelige ledere som gir støtte til kvinner og jenter.
Men det er ikke lett å forandre verden. Det patriarkalske status quo er dypt forankret, saerlig i autoritaere stater der det å utfordre systemet kan koste folk dyrt, uansett om de er menn eller kvinner. Inntil videre er det ingen land i verden som har oppnådd likestilling. Land som Island og Norge går foran og oppnår den høyeste plasseringen i den årlige oversikten over likestillingen i verden, utarbeidet av organisasjonen World Economic Forum. Denne oversikten måler kjønnsforskjeller på fire nøkkelområder: helse, utdanning, økonomi og politikk. På den halvparten av listen som klarer seg dårligst, finner vi Malawi og det meste av resten av Afrika sør for Sahara. Men det finnes betydelige variasjon innen regioner, og to afrikanske land sør for Sahara ligger faktisk på topp ti: Rwanda (på en sjetteplass) og Namibia (plass nummer ti). Rwandas høye plassering skyldes først og fremst en rekke lover som ble vedtatt i kjølvannet av folkemordet i 1994 (se artikkelen Kvinnenes Rwanda på side 64).
Kjønnsdiskriminering er ikke bestemt av eller begrenset til sted, rase eller religion. Canada ligger for eksempel på en 16.-plass på den globale indeksen, mens USA ligger på en 51.-plass og trekker Nord-Amerikas samlede plassering nedover. Det skyldes stagnasjon i underkategorien «politisk innflytelse», en tilbakegang når det gjelder antallet ministerposter, sammen med et fall i utdanningsnivå.
Listen gir større dybde til forståelsen av kvinners innflytelse og utfordringer rundt om i verden – saerlig i Midtøsten og Afrika, to store regioner som ofte blir redusert til ensartede blokker. For det viser seg at det er viktige forskjeller som gjør hvert land unikt.
«Det er ikke én type kvinne i Midtøsten», sier den libanesiske skuespilleren og regissøren Nadine Labaki, som skrev filmhistorie da hun i fjor ble den første kvinnelige arabiske regissøren som ble nominert til en oscar for sitt gripende filmdrama Capernaum, som handler om gatebarn.
«Det er mange slags kvinner, men de fleste av dem er sterke, selv under svaert vanskelige omstendigheter», sier hun. «Kvinner finner styrke til å kjempe på sin egen måte, uansett om det er innen familien eller i en større målestokk i arbeidet sitt. De har så mye styrke. Når jeg forestiller meg en kvinne fra denne regionen, er det ikke noen underdanig og svak person jeg ser for meg. Aldri.»
Den tunisiske parlamentarikeren og menneskerettighetsadvokaten Bochra Belhaj Hamida sier at det er «kolonialisme» å tro at en arabisk kvinne vil akseptere faerre rettigheter enn en vestlig kvinne. Men hun bruker kanskje andre metoder for å oppnå de rettighetene.
I Iran fortsetter aktivister med å presse på for endring gjennom individuelle protesthandlinger på sosiale medier og i hjemmet, blant annet ved å trosse påbudet fra presteskapet om at kvinner skal bruke hijab (tørkle som dekker håret). Gjennom de siste par årene har mange kvinner – ofte i hvite klaer – offentlig tatt av tørkleet i videoer som har gått sin seiersgang på sosiale medier under emneknaggen #whitewednesdays. Den kvinnelige menneskerettighetsadvokaten Nasrin Sotoudeh, som representerte mange av de kvinnene som ble arrestert, ble i mars 2019 idømt 38,5 års fengsel og 148 piskeslag.
I mai 2019, etter flere år med aktivisme, begynte det samme prestestyret som straffer kvinner for å fjerne tørkleet, å vurdere om iranske kvinner skal få tillatelse til å gi statsborgerskapet sitt videre til barn av utenlandske fedre. Det er en rett som mer progressive stater i Midtøsten
I 2012 ble Joyce Banda første kvinnelige president
– for eksempel Nadine Labakis Libanon, der kvinner kan gå med så mye eller så lite klaer de bare vil – ikke har kommet i naerheten av å innføre, tross varig press. Ideen om framskritt for kvinners rettigheter handler vanligvis mindre om overfladiske markører, som hva en kvinne har på seg, og mer om muligheten til å velge hva hun skal ha på seg og ha kontroll over andre aspekter ved livet sitt.
I Saudi-Arabia måtte kvinner og jenter inntil for kort tid siden ha tillatelse fra en mannlig verge for å reise, gifte seg eller studere på universitet eller høyskole. Det ble innført nye lover i august: Vergesystemet som behandlet kvinner som mindreårige, blir nå mer fleksibelt. Men det samme regimet som i 2018 opphevet forbudet mot kvinnelige bilister, har fengslet noen av de mest framtredende kvinnelige aktivistene som var de første til å kreve denne retten. Mange av kvinnene holdes fortsatt innesperret, og kvinnenes familier forteller at de har blitt utsatt for slag, tortur, seksuell trakassering og isolat. De skal ha brutt loven ved å ha tatt kontakt med internasjonale organisasjoner i forbindelse med kampanjen. Budskapet bak arrestasjonene er klart: I Saudi-Arabia vil kvinners rettigheter bli delt ut etter regimets forgodtbefinnende, ikke etter press nedenfra. Kvinner har ikke noe de skal ha sagt. Ikke spør, ikke press på, og vaer takknemlig for alle rettigheter som tildeles.
Så hvordan kan kvinner arbeide for likestilling på en mest mulig effektiv måte? Erfaringene fra flere afrikanske og arabiske land kaster lys over noen måter kvinner bruker for å revolusjonere samfunnet sitt. i Malawi, selv om hun ikke kommer fra noen mektig familie, og selv om Malawi, som er et av Afrikas fattigste land, ikke har noen kvote for antallet kvinnelige parlamentsmedlemmer. I Malawi, som ligger mellom Zambia, Tanzania og Mosambik, bor det nesten 18 millioner mennesker. Gjentatte forsøk på å innføre kvoter for kvinner i parlamentet – senest i desember 2017 – har blitt stanset. Likevel klarte Banda – tross manglende institusjonell infrastruktur, familieforbindelser eller penger – å brøyte seg vei til topps.
Bandas far var medlem av Malawis politiorkester. Hun forteller en historie fra da hun var åtte år gammel: En venn av familien, som hun kalte onkel John, fortalte faren at han så et stort potensial i unge Joyce. «Det satte seg fast i hukommelsen. Han sådde et frø», sier hun. «Jeg var heldig, for faren min fortsatte å minne meg på hva onkel John sa, så jeg visste alltid at jeg ville bli til noe.»
Banda ble etter hvert statsråd for likestilling, barnevelferd og samfunnstjenester. Senere ble hun utenriksminister, før hun ble valgt til visepresident i 2009. Da den mannlige forgjengeren hennes plutselig avgikk ved døden, ble hun president fra 2012 til 2014.
Afrika har hatt flere kvinnelige presidenter. «Så vi må gjøre noe riktig», sier Banda. Hun mener framskrittene i Afrika skyldes at folk husker tradisjoner fra før kolonitiden, med kvinnelige ledere og matrilineaere samfunnssystemer som ble satt ut av spill av de patriarkalske vestlige kolonimaktene, samt en tilnaerming til feminisme som ikke er basert på konflikt.
«Såkalt vestlig feminisme kan ikke fungere her», sier hun. Den er for preget av konfrontasjon. «Vi kommer ikke til å oppnå likestilling mellom kjønnene ved å bruke modeller som vi låner fra andre steder. Her i Afrika
i 2013. I løpet av sine to år som president satte Banda spesielt fokus på mødredødelighet – hun ble selv rammet av en alvorlig blødning da hun fødte sitt fjerde barn – og innsatsen førte til en betydelig bedring. Hun hentet inn hjelp fra mannlige stammeledere og overtalte dem til å oppmuntre kvinner til å føde ved klinikker i stedet for å velge de tradisjonelle hjemmefødslene. Det er et eksempel på feminisme som fungerer innen en kultur og med støtte fra menn ved å endre sosiale normer, sier hun.
Befolkningen i Malawi, som først og fremst bor ute på landet, er dypt konservativ, sier Banda. Noen lokalsamfunn praktiserer en matrilineaer arvefølge og lar kvinner delta i valget av en mannlig høvding, men tre fjerdedeler av høvdingene i landet er menn. «De er mannssjåvinistister», sier Banda. Hun spytter ut ordet. «De er tradisjonelt patriarkalske, så du aldri har sett noe lignende! 85 prosent av folkene våre bor på landsbygda, så de er underlagt disse høvdingene. Man må ta med dem og vinne dem over for saken, så det var det jeg gjorde.»
Vi kvinneaktivister fryktet at revolusjonen ville skape et tilbakeslag, men det var det motsatte som skjedde.
BOCHRA BELHAJ HAMIDA ADVOKAT OG PARLAMENTARIKER, TUNISIA
Det er naivt, sier hun, når internasjonale organisasjoner kommer til Afrika og tror de kan løse problemene våre. De oppdager at de kan vaere her i tjue år og dra hjem uten å ha oppnådd noe saerlig, forteller hun. «Noen av de problemene de kommer for å takle, er så forankret i tradisjoner at de ikke kan bryte igjennom.» Det er mer effektivt å endre en kultur innenfra, sier hun, ved å involvere nøkkelpersoner, for eksempel høvdinger. Og når de høvdingene er kvinner, kan virkningen vaere enorm.
Noen kvinner har oppnådd makt gjennom arv eller tradisjon: Når det gjelder Theresa Kachindamotos, følger hun i fotsporene til sin avdøde far.
Kachindamotos myndighet strekker seg over 551 landsbyer og 1,1 millioner mennesker. Hun betrakter det som sin plikt å vaere «kulturens vokter», men siden hun ble øverste høvding i 2003, har hun arbeidet for å endre noen av skikkene i området, blant annet innvielsesritualet der jenter ved starten av puberteten mistet møydommen til fremmede.
Hun har møtt motstand, faktisk fått drapstrusler fra høvdingene og landsbyoverhodene under henne og fra andre høvdinger som har tilsvarende ansiennitet. Familien advarer henne og frykter for hva som vil skje med henne. Andre høytstående mannlige høvdinger har sagt: «Det ble overlatt til oss å videreføre denne kulturen; Hva gir deg rett til å endre det?» forteller hun. «Jeg svarte: ’Hvis du ikke ønsker å gjøre dette i området ditt, er det opp til deg, men i området mitt vil jeg ikke at dette skal fortsette, uansett om du liker det eller ikke.’»
Da faren hennes var høvding, forsøkte han også å forby innvielsesritualet, men klarte det ikke. Nå gjør frykten for HIV/AIDS at det kan lykkes. I Malawi er en av elleve voksne mellom 15 og 49 år smittet.
Kachindamoto har også lagt ned forbud mot ekteskap med barn. Hun sendte jentene tilbake på skolen lenge før Malawi vedtok som hevet ekteskapsalderen fra 15 til 18. Det skjedde i 2015. En endring i 2017 brakte grunnloven i overensstemmelse med den nye loven. Til å begynne med, sier Kachindamoto, ville ikke folk høre på henne, så hun startet et band som dro på turne. Da folk kom for å høre på, ble de overrumplet med budskapet mot barneekteskap og innvielsesritualer. Hun har senere innført regler mot slik praksis i sitt myndighetsområde og offentlig sparket mannlige høvdinger som fortsatte ritualene for å statuere et eksempel i befolkningen. Samtidig har hun utnevnt omkring 200 kvinner til myndighetsposisjoner. Da hun ble høvding, var det ingen kvinnelige landsbyoverhoder, bare mannlige. «Så jeg endret kulturen», forteller hun.
Tidlig ekteskap er forbundet med fattigdom, og Kachindamoto forsøker å bekjempe begge deler. Hun sier at skolepengene er en stor barriere mot å holde jenter i skolen, for økonomien i regionen er basert på landbruk. «Jeg snakket med rektorene og sa: ’Hvis ikke disse jentene betaler noe, skal du ikke bortvise dem. Da vil foreldrene straks gifte dem bort’», sier hun.
Kachindamoto er ikke den eneste som forsøker å endre kulturen i Malawi. I det tradisjonelle myndighetsområdet Mwanza i Salimadistriktet har 67 år gamle Chalendo McDonald, bedre kjent som høvding Mwanza, også forbudt seksuelle innvielsesritualer og barneekteskap. Høvding Mwanza er overhode for 780 landsbyer og om lag 900 000 innbyggere fra chewafolket. Også hun har gjort det til sitt livsverk å forandre Malawi. Hun har blant annet sørget for at antallet kvinner utnevnt til høvdingposisjoner i distriktet har steget til 320. «Kvinnelige høvdinger tar til orde for kvinnespørsmål», sier hun.
I de 15 årene som har gått siden hun ble høvding, har hun opphevet 2060 barneekteskap, men hun sier at praksisen fortsetter til tross for at
I Tunisia – et nordafrikansk land i den arabiske verden
det er forbudt både ifølge landets lover og folkets vedtekter. «I går», sier hun når vi spør når hun sist reddet en jente fra barneekteskap. «Og dagen før det var det en annen sak om barneekteskap, så det foregår fortsatt.» og hjemsted for omkring 11,5 millioner mennesker – har kvinner spilt en betydelig rolle i politikk og sivilsamfunn helt siden 1950-tallet, under president Habib Bourguiba. Men ikke alle tunisiske kvinner. I 1981 la president Bourguiba, som var en ivrig sekularist, ned forbud mot bruk av hijab for kvinner og jenter i offentlige institusjoner. Dermed utelukket han i praksis tilslørte kvinner fra statlige skoler, jobber hos offentlige myndigheter og andre offentlige rom.
Den tunisiske revolusjonen i 2011, som var den første av oppstandene i den arabiske våren, gjorde slutt på diktaturet til Zine el Abidine Ben Ali og åpnet opp den politiske arenaen, også for kvinner med hijab. Gatebildet i hovedstaden Tunis endret seg tydelig etter revolusjonen, med flere kvinner som bruker hijab, kanskje like mye på trass som av religiøs overbevisning. Jeg dekket den tunisiske revolusjonen og ble slått av den plutselige endringen. Det minnet meg om et gammelt arabisk ordspråk: «Det som er forbudt, er ønsket.»
I 1956 innførte myndighetene i Tunisia lovgivning som var svaert progressiv sammenlignet med andre land i regionen. Det ble nedlagt forbud mot polygami, innført like rettigheter ved skilsmisse, fastsatt en minimumsalder for ekteskap og krav om gjensidig samtykke for ekteskap. Abort ble legalisert i 1965 for kvinner med fem eller flere barn, og med ektemannens samtykke, og for alle kvinner i 1973. I de følgende tiårene har kvinner i Tunisia holdt fast på rettighetene, ikke minst fordi landet ble skånet for de destruktive krigene, sanksjonene og interne konfliktene som har herjet Irak og andre land i regionen.
Parlamentsmedlem og menneskerettighetsadvokat Bochra Belhaj Hamida var først bekymret: «Vi kvinneaktivister fryktet at revolusjonen ville føre til et tilbakeslag for oss kvinner, men det motsatte skjedde.» Bekymringene skyldtes til dels at det var det islamistiske Ennahdha-partiet som ledet Tunisias første regjering etter revolusjonen.
«Hvis det ikke var for revolusjonen, hadde vi nok fått noen reformer, men det ville tatt veldig lang tid», sier hun. «Revolusjonen, og kvinnenes frykt for at de ville miste rettighetene sine, fungerte som en katalysator.»
Endringene var raske og omfattende. I 2014 sikret en ny grunnlov de rettighetene som kvinnene hadde oppnådd på 1950- og 1960-tallet. Menn og kvinner skulle vaere likestilt. I 2017, tross sterk motstand, fikk kvinner rett til å gifte seg utenfor den muslimske troen, noe som innebar et oppgjør med et tabu i hele regionen. Tidligere hadde det blitt vedtatt en ny lov mot vold i hjemmet, mens en annen lov hadde sikret at kvinner ikke lenger måtte ha tillatelse fra barnefaren for å reise utenlands med barna sine. En lov om «horisontal og vertikal likestilling mellom kjønnene» gjorde det obligatorisk for alle politiske partier å ha like mange mannlige og kvinnelige kandidater på listene til lokalvalg. Målet var å øke antallet kvinnelige representanter. Resultatet ble at kvinner vant 48 prosent av postene i kommunestyrene ved valget i 2018. 79 av 217 seter i parlamentet er det nå kvinner som har, noe som er den høyeste andelen (36,4 prosent) i den arabiske verden.
Administrative stillinger som tradisjonelt har blitt fordelt ved politiske utnevnelser, slik som den innflytelsesrike lederen av kommunestyret i Tunis, ble nå nå avgjort ved valg. Ved den første avstemningen i fjor ble Souad Abderrahim valgt til kommunestyreleder – og ordfører – som den første kvinnen siden stillingen ble opprettet for 160 år siden. «Den dagen makten og valget ble gitt til folket, valgte de en kvinne», sier hun.
Hun har også valgt en ny tilnaerming til hvordan jobben skal gjøres. I stedet for å ta beslutninger alene innførte Abderrahim et høringssystem som involverer alle de 60 medlemmene av bystyret. I Tunisia er kommunestyrene ansvarlige for alle saker som vedrører byene. Abderrahim forteller at kommunestyret i hovedstaden Tunis er «som en mor for alle de andre kommunestyrene». Det overvåker 350 slike institusjoner spredt ut over hele landet. «Jeg har myndighet til å signere visse avtaler, men jeg vil ikke signere en eneste avtale uten å diskutere den med medlemmene av rådet», sier hun. «Demokrati handler om involvering.»
Bochra Belhaj Hamida og andre kvinneaktivister presser nå på for å endre gamle tradisjoner som er forankret i religion, blant annet når det gjelder arvespørsmål. Tunisias arvelov sier at kvinner arver halvparten så mye som menn. Det er en skikk som er utbredt i hele den arabiske verden, og å utfordre den innebaerer å gå mot det etablerte religiøse systemet som baserer loven på en fortolkning av islamske tekster.
«Det egentlige stridspunktet mellom oss handler om familien», sier Bochra Belhaj Hamida. «Forestillingen om en familie er patriarkalsk, noe som er nøyaktig det motsatte av det vi ønsker.»
Hun henviser til personer som Halima Maalej, en konservativ religiøs kvinne og aktivist som støtter de fleste kvinnevennlige reformene, men trekker grensen ved likestilling av arv: «Hvorfor vil de endre fundamentet for samfunnet vårt og tradisjonene våre?» spør hun.
Som tilhenger av Ennahdha-partiet husker hun hvordan hun ble brakt til taushet i de sekulaere diktaturene under Habib Bourguiba (1957–1987) og
Zayn al-Abidin Ben Ali (1987–2011). Hun kjempet for å finne en skole som ville akseptere henne selv om hun brukte hijab. Til slutt fikk hun plass på en kristen skole. «Stemmene våre var svake, nesten tause.»
Nå vil hun og andre kvinner med hijab bli hørt. Hun mener at likestilling av arveretten er i strid med islamsk lov, og et «sidespor» som blir satt på agendaen av «borgerlige» kvinner som ikke representerer henne. Islamisme er, som alle andre politiske ideologier, en sammensatt størrelse, og selv blant tilhengere av et parti som Ennahdha er det et spektrum av synspunkter. Meherzia Labidi er parlamentsmedlem for Ennahdha og tidligere nestleder for parlamentet. Som Halima Maalej bruker hun hijab, og hun husker også den religiøse undertrykkelsen som nektet henne en stemme før revolusjonen, men der opphører likhetene mellom de to kvinnene.
Labidi beskriver seg selv som postfeminist, og hun mener at kvinner i Tunisia først og fremst bør lytte til hverandre. «Det vi trenger i Tunisia, i den arabiske muslimske verden, er å ta tilbake stemmen vår fra de to strømningene – de ultrasekulaere og de ultrareligiøse», sier hun.
Hun er stolt av Tunisias framskritt for kvinners rettigheter og av at landet, ved å debattere kjernespørsmål som likestilling av arveretten, igjen er et forbilde for resten av den arabiske verden.
«Uansett hvor demokratiet vinner fram, går det også framover med kvinners rettigheter. Når vi kan snakke sammen, kan vi få til ting; men i rom der det ikke er demokrati, selv om det skjer visse endringer til fordel for kvinner, blir de framtvunget av myndighetene – regjeringen, presidenten, kongen, eller hva som nå utgjør autoriteten», sier Labidi. «Da blir ikke de endringene innprentet, tilegnet. De er veldig overfladiske. Det vi gjør, er veldig vanskelig; vi forsøker å trenge inn i den sosiale veven.»
For Labidi er feminismens «universelle arv» den broen som kan forene kvinner i ulike ender av det aktivistiske spektrumet. Og en del av det innebaerer at vestlige kvinner ikke skal snakke for dem. «De sier at vi bør få friheter, og likevel har vi ikke lov til å erklaere hva vi selv ønsker. Er det frihet? Er det feminisme?» spør Labidi. Hun har en beskjed til vestlige feminister: «Jeg ber dere: Slutt å snakke for oss, for når dere snakker for meg, kveler dere stemmen min.»
Den oscarnominerte regissøren Nadine Labaki er også sterk tilhenger av kraften i og nødvendigheten av at kvinner forteller sine egne historier. De tre filmene hennes – som begynner i 2007 med Caramel, som er et blikk på livene til fem libanesiske kvinner sett ut fra en skjønnhetssalong i Beirut – utforsker universelle temaer om patriarkat og samfunnsmessige problemer som fattigdom. Regissøren sier at Caramel er basert på en «personlige besettelse», å utforske stereotypene om libanesiske kvinner. «De blir sett på som underdanige, ute av stand til å uttrykke hvem de er, utilpass i sin egen kropp, redde for menn, dominerte av menn, kvinner som er redde.» Dette utgjør en kontrast til den kompliserte virkeligheten, med sterke kvinner hun ser rundt seg, med utgangspunkt i sin egen familie.
«Jeg følte at jeg på en måte prøvde å finne min egen fred», sier hun. «Hvem er jeg midt iblant alle de stereotypene?» Den nyeste filmen hennes, som hun ble nominert til en Oscar-pris for, kom i 2018. I Capernaum vendte Labaki blikket mot barn som bor på gata. «Vi trekker dem inn i krigene våre, konfliktene våre, beslutningene våre, og vi har skapt et kaos for dem, et virkelig capernaum», sier hun. Labaki sier at hun tar det som en kompliment når folk sier at de kan merke at det har stått en kvinne bak kameraet. «Det betyr ikke at det er en bedre visjon enn det en mann ville lage. Nei. Det er en annen visjon, en annen opplevelse.»
Hun laget Capernaum for å riste folk ut av en blindhet ved synet av barn som lider, og fordi hun følte et behov for å vise hva som foregår.
Det er et ansvar som ikke er begrenset til det å lage filmer. I 2016 stilte Labaki til valg for en plass i Beiruts kommunestyre, men vant ikke. «Etter hvert blir man aktivist uten å ville det», sier hun. «For meg er det ikke noe valg; det er en plikt. Jeg vet ikke om det innebaerer at jeg går inn i politikken eller bare arbeider for å forandre bestemte ting.»
«Hvordan begynner vi å skape en virkelig endring?» spør Nadine Labaki. «Jeg vil gjøre ting på min måte fra min plattform, ved hjelp av min stemme. Noen ganger har man en kraftigere stemme enn noen politiker, og denne stemmen gir mye større gjenklang gjennom en film eller en tale eller en liten video enn noen politisk tale har muligheter til. Jeg kan ikke stoppe ved grensen til bare enda en film. Det må gå mye lenger … Jeg må bruke stemmen min på den måten, og jeg må virkelig komme i sving ...» ▯