Kjønnsdiskriminering i hverdagen er en ting.

Den andre, enda mørkere skyen som henger over vitenskapene og den akademiske verden, er seksuell trakassering. Det globale #MeToo-fenomenet har gjort mye for personer som blitt utsatt for seksuelle overgrep, mishandling og mobbing. De har nådd fram i offentligheten. Og det er grunn til å tro at disse opplevelsene er mer utbredt enn det som foreløpig er avdekket. Stadig mer forskning gir støtte til det mange kvinner forteller. Da Kathryn Clancy ved University of Illinois og kollegene hennes spurte mer enn 660 forskere om erfaringene fra akademisk feltarbeid, meldte 84 prosent av yngre kvinnelige forskere om trakassering, og 86 prosent rapporterte om overgrep. Den studien var blant de første som avdekket hvor omfattende problemet kan vaere.

Fysikeren Emma Chapman har et Dorothy Hodgkin-stipend fra Royal Society med tilknytning til Imperial College London. Hun ble utsatt for trakassering fra en anerkjent kollega da hun studerte ved University College London. Opplevelsen rystet henne, og hun har blitt en framtredende forkjemper for kvinner i samme situasjon. «Jeg befant meg plutselig i en veldig ubehagelig kultur», sier hun. En uformell omgangsform førte til mange uønskede klemmer og andre grenseoverskridende handlinger.

Saken ble etterforsket, og mannen ble idømt et toårig kontaktforbud. Chapman ble bedt om å signere en fortrolighetsklausul, mens overgrepsmannen fikk fortsette i sin stilling. «Det er veldig få som mister jobben», sier hun. Likevel betrakter hun seg som heldig, for i nesten alle de tilfellene hun har sett, får kvinnenes karriere en bråstans hvis de våger å stå fram.

Chapman anslår at omkring hundre kvinner har henvendt seg til henne siden hun involverte seg i den lille britiske organisasjonen 1752 Group, som arbeider for å stoppe seksuell trakassering i den akademiske verden. Den er oppkalt etter 1752 britiske pund de fikk tildelt fra et universitetsfond i 2015. Den største kampen består i å overtale universiteter til å gi støtte til ofrene i stedet for å dekke over det som har skjedd. «Kvinner skyves stille og rolig ut bakdøren», sier hun.

Den australske mikrobiologen Melanie Thomson, som selv har opplevd seksuell trakassering, forteller mye av det sammen. Thomson forteller at hun i 2016 var vitne til at astrofysikeren Lawrence Krauss, som den gang var tilknyttet Arizona State University, befølte en kvinne på en konferanse. «Hun ga ham en albue i magen», forteller hun. Thomson la inn en offisiell klage, og i 2018 bekreftet universitetet der Krauss var ansatt at han hadde overtrådt retningslinjene for seksuell trakassering. Problemet er ikke begrenset til noen få slike menn, sier Thomson. «Det er et enormt problem. Innen naturvitenskapen er det spesielt vanskelig å gjøre noe med.»

VITENSKAPSJOURNALIST Michael Balter, som skriver om seksuell trakassering og taler ofrenes sak, sier at atferden til dels forsetter fordi naturvitenskapen er veldig hierarkisk. «Man har sjefen for laboratoriet eller lederen for instituttet, og de har virkelig enormt stor makt», sier han. «Hvis vi gjorde vitenskapen mer demokratisk og reduserte maktforskjellene, ville det gjøre mye for å fjerne mange slike problemer.»

Balter forteller at det å undersøke slike beskyldninger innebaerer å bevege seg i et juridisk minefelt. Dermed er det mange anklager som ikke blir dokumentert. BuzzFeed-reporter Azeen Ghorayshi fikk oppleve

dette i 2015, da hun skrev en sak om seksuell trakassering. Saken handlet om anklager rettet mot den framtredende astronomen Geoff Marcy, den gang tilknyttet University of California, Berkeley. Marcy var så beryktet at kvinner ved universitetet oppfordret andre kvinner om å unngå å arbeide under ham. For kvinner er det veldig vanskelig å bli tatt på alvor i slike saker, så da anklagene mot Marcy endelig ble undersøkt, viste det seg at han hadde brutt regelverket for seksuell trakassering i nesten et tiår.

Etter at Ghorayshi publiserte saken om Geoff Marcy, har hun blitt kontaktet av en rekke andre kvinner, forteller hun. Hun mener det viser hvor utbredt problemet er på store institusjoner i USA og andre steder. I mange av de tilfellene hun har rapportert om, har de involverte kvinnene forlatt feltet: «Det handler om sårbarhet, om hvem som er sårbare og hvem som kan gjøre naermest hva som helst.»

Resultatet er at universitetene må revurdere innsatsen for likestilling, sier fysiker Emma Chapman. «Vi kan snakke om familievennlig politikk dagen lang, men da overser vi en avgjørende kjensgjerning: at det er en aktivt fiendtlig kultur», sier hun. «Jeg tror den er iboende.»

I vitenskapelige kretser finnes det i dag en implisitt antakelse om at karrierene til unge kvinner er unnvaerlige, mens eldre menn må beskyttes for enhver pris, selv om det innebaerer at man må dekke over uakseptabel oppførsel og utsette flere mennesker for overgrep. Så lenge vi tolererer denne situasjonen, er det mange som må betale en høy pris.

Overgrepene skader ikke bare enkeltpersoner, noe som i seg selv er forferdelig nok. De skader også vitenskapen. ▯