KVINNENES RWANDA
Tragedie og nød har skapt muligheter som før virket utenkelige. Utfordringen er nå å gjøre dem varige.
RWANDAS FOLKEMORD-MUSEUM er en sterk opplevelse. Det er et av minnesmerkene i hovedstaden Kigali som minnes 100 dager med en fryktelig etnisk konflikt i 1994.
Folkemordet ble utløst da hutu-ekstremister beskyldte tutsi-opprørere for å skyte ned et fly med Rwandas president Juvenal Habyarimana og Burundis president Cyprien Ntaryamira om bord. Juvenal Habyarimana tilhørte hutuene, akkurat som omkring 85 prosent av Rwandas befolkning. Spenninger knyttet til flystyrten eksploderte i et blodbad. Nesten en million tutsier døde. Tusenvis av hutuer ble også drept. Det ble rapportert om minst en kvart million voldtekter, og mer enn 95 000 barn ble foreldreløse. Da det endelig var over, var kvinner i flertall i landet med seks millioner overlevende.
De som besøker museet til Kampanjen mot folkemord, føres gjennom sju nesten mørklagte gallerier med opprivende bilder, videoer og kart på veggene, før man til slutt ender opp i frigjøringens neonlys i de to siste rommene. Museet ligger i hovedstadens administrative hjerte, like ved både parlamentet og høyesterett – institusjoner som ble endret for alltid av grusomhetene.
Alice Urusaro Karekezi husker de mørke dagene og de dype spørsmålene om hvordan Rwanda skulle komme seg videre. Som menneskerettighetsadvokat sto hun i 1997 i spissen for en innsats for å få voldtektene straffet som krigsforbrytelser, og hun var med på å ta initiativ til Senter for konflikthåndtering i 1999. «Der sto vi. Mesteparten av de døde var menn», sier hun. «Mesteparten av flyktningene var menn. Mesteparten av fangene var menn. Hvem skulle styre landet?»
Ut fra tragedie, nød og pragmatisme har kvinner – nesten 80 prosent av befolkning som var igjen – gått inn på scenen for å fylle tomrommet i
ledelsen. Støttet av kvinnegrupper i sivilsamfunnet har lovgiverne innført noen av de mest kvinnevennlige lovene i verden.
I 1999 ble det tatt et oppgjør med tradisjonene: Kvinner fikk offisielt lov til å arve eiendom i tilfeller der det ikke foreligger et testamente. Det gjorde mange bondedøtre til jordeiere. Tidligere hadde sønnene i familien ofte tatt alt. Andre reformer gjorde det mulig for kvinner å stille jord som sikkerhet for å ta opp lån. Kvinner fikk rett til å åpne bankkonto uten tillatelse fra ektemannen. Utdanning for jenter ble prioritert gjennom en innsats som fikk flere inn på universiteter og høyskoler, og det ble innført insentiver for å få jenter til å studere fag som tradisjonelt var forbeholdt menn.
Rwanda var et land der kvinner ble behandlet som eiendom, der det å føde barn var kvinners viktigste oppgave. Nå krever grunnloven at minst 30 prosent av parlamentsplassene går til kvinner. Siden 2003 har Rwanda konsekvent hatt den høyeste andelen av kvinnelige parlamentsmedlemmer i verden – for tiden er 61 prosent i deputertkammeret, det ene av de to kamrene i landets parlament. Fire av landets sju høyesterettsdommere er kvinner, også visepresidenten for høyesterett.
Høyesterettspresidenten er fortsatt en mann. Siden 2000 har den posisjonen tilhørt Paul Kagame – den tidligere sjefen for haeren, som etter hvert stanset folkemordet. Men kvinner har 13 av de 26 plassene i senatet.
Kagame, som betraktes som en autoritaer leder av noen og en visjonaer leder av andre, har med regjeringspartiet – Rwandas patriotiske front – presset på for å skape en ny nasjonal identitet som er renset for enhver omtale av hutuer og tutsier og har tatt et kvantesprang mot likestilling. tutsiene forfølgelse i 1959. Emma Furaha Rubagumya husker hvordan farfaren skjelte ut faren hennes for å la henne begynne på gymnaset i stedet for å gifte seg. Farfaren fryktet at hun ikke ville bli en «skikkelig kvinne» hvis hun fortsatte studiene i stedet for å gifte seg og få barn. Det «store oppgjøret» mellom de to mennene, før hun begynte på universitetet, var en annen episode som hun aldri vil glemme.
I dag er Emma Rubagumya 52 år gammel og parlamentsmedlem i sin første valgperiode. Hun ble valgt i 2018 og leder komiteen for politiske saker og likestilling. Farfaren døde i 1997 og rakk ikke å oppleve at hun ble valgt til parlamentet, men han møtte ektemannen hennes og de tre døtrene.
Under diskusjonene om utdanningen husker hun at moren ikke deltok. «Samfunnet var slik den gangen at hun ikke ville stille seg opp foran svigerfaren for å tale min sak», forteller hun. Moren og bestemødrene var landsbykvinner som dyrket jorda og passet barna sine. De gikk aldri på skolen. «Men i dag ville jeg naturligvis argumentere for at barna mine skulle få en utdanning. Og barna mine naturligvis argumentere for at de skulle få lov til det. Selv mange landsbykvinner ville gjøre det. Å sørge for at barna får en utdanning, er noe av det viktigste for dem.»
Justine Uvuza ledet den juridiske avdelingen i likestillings- og familiedepartementet og fikk i oppgave å identifisere kjønnsdiskriminerende lover som skulle endres eller oppheves, blant annet en lov som forbød kvinner å arbeide om natten. En annen lov gjorde at kvinner ikke kunne arbeide som diplomater fordi de var en del av den eiendommen som tilhørte menn som ble diplomater. Endringer i lovverket sørget også for at det ble opprettet egne kontorer som skal fremme og overvåke likestillingstiltaktene. Kvinner i parlamentet arbeidet for lover mot kjønnsbasert vold og lover som kriminaliserte voldtekt i ekteskapet. De endret arveloven i 2016 for å gi barnløse enker muligheter for å arve ektefellens eiendom.
Endringene etter folkemordet skjedde i stor grad på grunn av fravaeret av menn. Menneskerettighetsadvokat Alice Urusaro Karekezi påpeker at det også ligger en politisk visjon bak. Kvinner ble belønnet for å nekte å skjule menn, også slektninger som var involvert i folkemordet, og for å vitne mot voldtektsmenn. De kvinnevennlige lovene anerkjente også kvinners rolle i beslutningsprosessen før kolonitiden, da kongene fikk råd av sine mødre, og landsbykvinner holdt sammen samfunnet mens mennene var borte for å sende dyrene på beite.
RWANDAS VERDIER OG FORVENTNINGER TIL kvinner, i det minste i den offentlige sfaeren, har endret seg i løpet av en generasjon. Etter hvert som flere kvinner som Emma Rubagumya har gått inn i regjeringen, har de gjort mer enn å utforme lover og politikk. De har også inspirert andre. Agnes Nyinawumuntu er 39 år gammel og leder et kooperativ for kaffedyrkning for kvinner med 160 medlemmer i de frodige høydene i Kayonza-distriktet. Før folkemordet var det en lang liste over ting kvinner ikke kunne gjøre,
Hun ble født i Tanzania i en familie som flyktet fra Der sto vi. De fleste døde var menn. De fleste flyktningene var menn. De fleste fangene var menn. Hvem skulle styre landet?
ALICE URUSARO KAREKEZI MENNESKERETTIGHETSADVOKAT
sier hun. Kaffedyrking var en av dem. «Det var bare én aktivitet for oss: å få barn.» Agnes Nyinawumuntu har fem barn, og selv om mannen hennes også dyrker jorda, er hun hovedforsørger. Når hun ser kvinner i parlamentet, gir det selvtillit og stolthet, forteller hun. «Jeg kan se at jeg kan nå langt hvis jeg jobber. Det er derfor noen av oss har blitt lokale ledere.»
De nye juridiske og politiske rammene i Rwanda, sammen med økningen i antallet kvinner i maktposisjoner, er imponerende, men tallene skjuler også en dypere sannhet om grensene for hva lovgivning kan endre.
Rwandas kvinner kjempet ikke for rettighetene sine på gatene; fremskrittene kom gjennom lovendringer. Håpet er at reformene ville sive ned og gjennomsyre hele samfunnet. Likevel synes verken parlamentsmedlem Emma Rubagumya eller den tidligere avdelingslederen i likestillingsog familiedepartementet Justine Uvuza at samfunnet har endret seg så mye at kvoten på 30 prosent ikke lenger er nødvendig for å sikre et robust kvinnelig naervaer i parlamentet.
«Vi har ikke nådd målet», sier Rubagumya. «Holdninger endres ikke over natten.» Det er tydelig i forholdene mellom familiemedlemmer, som ifølge Uvuza ikke har endret seg på langt naer så mye som regjeringens politikk. I sin doktorgradsavhandling undersøkte hun kvinnelige politikeres offentlige og private liv. Hun sier at kvinners makt, uansett hvor betydelig den er i den offentlige sfaeren, fortsatt stopper ved inngangsdøren til hjemmet: «Mennene endrer seg ikke.»
Selv menn som er gift med kvinnelige parlamentsmedlemmer, forventer at de sørger for at skoene hans er pusset, skjortene hans er strøket, og at det er vann i badekaret når han skal bade. «Det er slike ting de fleste kvinner forteller meg», sier Uvuza.
Det neste skrittet for likestillingsutviklingen i Rwanda, forteller Mary Balikungeri, som er grunnlegger av Rwandas kvinnenettverk, fokuserer på menn og hvordan vi forvandler våre egne familier, våre egne menn.
«Vi kan ikke endre på så mye hvis ikke disse mennene endrer sine holdninger. Så vi er nødt til å etablere en dialog med dem», sier hun.
Likestillings- og familiestatsråd Solina Nyirahabimana er enig i at «mennene har blitt forbigått» i samtalen under de siste 25 årenes oppgjør med kjønnsstereotypier. Mennene har fortsatt med å fortelle kvinner hva de skal gjøre. Hun sier at departementet nå har en mer ambisiøs plan: å forhindre at diskriminering oppstår ved å laere barn om likestillingsprinsipper.
I en fritidsklubb i det sørlige Kamonyi-distriktet fremfører en gruppe tenåringer – både gutter og jenter – skuespill basert på hva de har laert om å bekjempe kjønnsstereotypier. I ett av skuespillene setter en gutt spørsmålstegn ved morens beslutning om å prioritere utdannelsen hans framfor søsterens og sier at han kan hjelpe til med husarbeidet, slik at søsteren ikke må gjøre så mye.
Vi har fortsatt ikke nådd målet. Folks holdninger endres ikke over natten.
EMMA FURAHA RUBAGUMYA FORMANN FOR UTVALGET FOR POLITISKE SAKER OG LIKESTILLING
Rwanda har i en årrekke gjennomført et eksperiment med en opprinnelse – folkemordet – som forhåpentligvis aldri vil gjenta seg noe annet sted. Regjeringen skapte et juridisk stillas som kan hjelpe kvinner med å reise seg, og arbeider nå for å styrke kvinners og jenters innflytelse i hjemmet. Men er det mulig å oppnå endringer uten en robust implementering og håndhevelse ovenfra og ned?
Parlamentsmedlem Emma Rubagumya vet hvordan det føles å føle seg maktesløs og uten rettigheter. «Som ung jente, som flyktning, vil folk seg på deg som en som ikke hører hjemme der, uansett hvor du befinner deg», sier hun. Hun beskriver selv som en del av den første generasjonen som kom fra ingenting og fikk innflytelse i Rwanda. Familien hennes vendte tilbake til Rwanda i 1997. Bevaepnet med en universitetsutdannelse og en voldsom iver – nå følge hun seg endelig hjemme – gikk hun i gang med å endre landet sitt, først som administrator som arbeidet med likestilling i utdanningsdepartementet og med jenters adgang til utdannelse, og nå som politiker. Hun er stolt av hvor langt Rwanda og kvinnene i landet har kommet, og hun ser framover, til hva hun ønsker seg for landet sitt: «Vi har rammene, vi har politikken, vi har lover, vi har håndhevelsesmekanismer … Vi har foretatt en reise, vi har sett gode resultater, men vi må fortsatt gå lenger for å sikre at vi en gang i framtiden har kvittet oss med alle skjevheter.»