RETTEN TIL TRYGGHET

Helt siden et brutalt overfall rystet landet, har indiske kvinner krevd – og fått – mer beskyttelse mot trakassering og overgrep i det offentlige rom.

DDE UNGE KVINNENE STILLER SEG OPP i en litt ujevn halvsirkel; seks jenter som fikler med sine lange tunikaer og plukker på sjalene sine. De har tatt på seg jeans i stedet for de løse shalwar-buksene som er tradisjonelle i denne delen av India – et lite opprør i seg selv. Men det er viktig for jenter som har vokst opp i slummen sørøst i Delhi. Som journalist har jeg fulgt framskrittene de har gjort gjennom et program som skulle øke oppmerksomheten om kvinners trygghet i byene i India. Og nå, i begynnelsen av 2019, har jeg tatt med noen utenlandske gjester som skal høre hva deltakerne i programmet for å skape en trygg by har å si.

«Kan vi synge sangen vår?» spør en av dem. Selvfølgelig, sier vi. Nå kan vi plutselig se at uttrykkene endrer seg – føttene litt spredt, ansiktene løftet, ingen stive smil. De ser rett på oss. De lager sin egen hiphopbeat med knokeslag, klapping, knipsing – og de begynner å rappe på hindu: Si det høyt en gang med meg.

Denne byen er for deg og meg.

Denne byen tilhører ingen, nei.

Oppdager gjestene at jeg prøver å holde tårene tilbake? Jeg er 42 år gammel og har min egen familie. Jeg har reist på kryss og tvers gjennom India, som regel alene, i nesten 20 år. De historiene kvinner forteller meg, og de daglige historiene fra mitt eget liv, handler om et samfunn der det offentlige rom har blitt øremerket som mennenes territorium.

Jeg husker hvordan det var å vaere tenåring, da jeg forsøkte å gjøre meg usynlig i løse klaer, for å gjemme meg for de som ropte etter meg på gaten. To tiår senere gjemmer jeg meg fortsatt når jeg er på jobben, og jeg glir lenger ned i førersetet når jeg kjører bil, for å unngå pågående blikk.

For kvinner i India er statistikken dyster. Det indiske registeret for kriminalstatistikk meldte i 2011 om 228 650 forbrytelser mot kvinner, inkludert

mord, voldtekt, kidnapping og seksuell trakassering. Ifølge en internasjonal studie var India det året det fjerde farligste landet i verden for kvinner, bare overgått av Afghanistan, Den demokratiske republikken Kongo og Pakistan. Behandlingen av kvinner i det offentlige rom har vaert en kilde til frustrasjon gjennom generasjoner, men det var overfallet på Jyoti Singh, kvinnen som også var kjent som Nirbhaya, som skapte en bevegelse i India. Kvinner ville ikke lenger akseptere faren for overgrep som en del av hverdagen.

Nirbhaya betyr «fryktløs» på hindu. Hun ble kjent i hele verden i 2012 som den unge fysioterapistudenten som ble gruppevoldtatt i en privat buss av seks berusede menn. En del av overgrepet foregikk med en jernstang. Deretter ble hun kastet ut av bussen. Hun døde senere av skadene. Morderne ble arrestert, stilt for retten og dømt til døden, noe som er ganske uvanlig i et land der bare en av fire voldtektssaker fører til en domfellelse. (En av gjerningsmennene, som var under 18, satt i fengsel i tre år og lever nå under et annet navn.) Det indiske samfunnets reaksjon på angrepet

på Nirbhaya var enda mer bemerkelsesverdig: Dag etter dag protesterte kvinner i gatene og ropte slagordet «Frihet uten frykt!». Det har kanskje skapt rom for en varig endring.

Lokale og nasjonale institusjoner har brukt penger på nye initiativ for en trygg hverdag for kvinner. I 2013 avsatte den davaerende regjeringen 1,3 milliarder kroner til det såkalte Nirbhaya-fondet, som skal brukes til slike tiltak. Dagens regjering har lovet nesten tre ganger det beløpet til å forvandle åtte større byer, også Delhi. De skal bli tryggere, med bedre belysning, og vaere mer tilpasset kvinner.

De første fasene av arbeidet er i gang: I Delhi tilbyr politiet nå gratis tidagerskurs i selvforsvar for kvinner, og de har spredt seg ut i byen for å gi «nabolagstrening» til større grupper. I den sørlige delstaten Kerala er kvinnelige politienheter, rosapolitiet, blitt satt inn for å patruljere gatene og reagere når kvinner er i nød.

Rosa er den vanligste fargen på de fleste offentlige transportmidler som er forbeholdt kvinner. Rosafargede motor-rickshawer er til kvinnelige passasjerer; sjåførene skulle egentlig også vaere kvinner, men på grunn av mangel på kvinnelige sjåfører kan menn også kjøre disse rickshawene, etter at de har fått en attest av politiet. Flere tog har nå egne kvinnevogner. Ved sikkerhetskontrollen på mange stasjoner står kvinner i sin egen kø, beskyttet mot menn som kanskje kunne presse seg for tett på.

Jeg innrømmer gjerne at jeg er litt ambivalent omkring alt dette. Regjeringsstyrt segregering mellom kjønnene? Er det den eneste måten å gjøre kvinner like komfortable i offentlige rom som menn er? Men så ser jeg også hashtag-kampanjene fra indiske kvinner og føler meg oppmuntret: #TakeBackTheNight (Ta tilbake natten) er en global innsats som opprettet grupper av modige kvinner i India som går ut etter mørkets frambrudd. Og #MeetToSleep (Møt og sov), som tok initiativer der 600 kvinner i hele landet i fjor sov trygt ute en natt, slik indiske menn ofte liker å gjøre.

Det er vanskelig å endre menns oppfatninger av kvinner som mindre velkommen i det offentlige rom, men det er ikke umulig. Sangen fra Delhirapperne ligger nå på YouTube. Søk på Khadar ki Ladkiyan (jentene fra Khadar) hvis du vil finne den. Se kvinnene ta hverandre under armen på gaten og se inn i kameraet med et bestemt uttrykk.

Hør på oss, høyt og klart.

Vi er modige, uten frykt.

Videoens seertall er ikke enormt, men mange av de rosende kommentarene kommer fra menn. Den minner meg om den dagen Khadar-jentene rappet for oss for første gang. Vi var ute av oss av begeistring. Vi klappet. Vi plystret. Vi trampet med føttene. «Det er ikke fordi jeg alltid er modig», sier en av rapperne, en kvinne ved navn Ritu. «Noen ganger er jeg redd også. Men jeg er mer sint og opprørt.»

Ritu forteller oss også denne historien: Et par av dem hadde nylig stått sammen på metroen. De oppdaget at en mann med en mobiltelefon holdt på å ta en video av dem. De verken sang eller rappet eller forsøkte å få oppmerksomhet; de sto bare i en metrovogn og var kvinner. Andre passasjerer lot som om de ikke så det, så Khadar-jentene konfronterte ham. De tok mannens telefon. De tok av seg sandalene og slo ham. Før Khadar-jentene kunne melde mannen til politiet, hoppet han av på neste stasjon og løp av gårde. Det var ikke ideelt, innrømmer Ritu, men bekymringer om personlig sikkerhet setter ofte til side følelsen for hva som er riktig og galt. «Hva ville du ha gjort når du vet at folk ikke bryr seg om hva som skjer med deg? Man gjør det som føles riktig akkurat der og da.» ▯

FOREGÅENDE BILDE En kvinne går gjennom en gate i New Delhi, ikke langt fra det stedet der gruppevoldtekten av en kvinne på en buss i 2012 utløste landsomfattende protester. Regjeringen sørget for rask rettergang for de mistenkte og opprettet et fond til trygghetstiltak.

Usha Vishwakarma demonstrerer selvforsvar for studenter i Ramgarh, som er et jordbruksområde i delstaten Rajasthan. Usha Vishwakarma opprettet Den røde brigade fordi det lokale politiet ikke gjorde noe etter at hun anmeldte et angrep. Nå arrangerer gruppen demonstrasjoner, opplysningskampanjer og selvforsvarstrening.

Siden 2010 har en vogn i hvert metrotog i Delhi vaert forbeholdt kvinner. Transportsystemet har også en hjelpelinje for kvinner og har kvinnelige vakter på mange stasjoner. I juni meddelte bystyret at de vil begynne å tilby gratis transport for kvinner for å gjøre det mer tilgjengelig for alle. Det indiske samfunnets reaksjon på angrepet på Nirbhaya var enda mer bemerkelsesverdig: Dag etter dag protesterte kvinner i gatene og ropte slagordet «Frihet uten frykt!» Det har kanskje skapt rom for en varig endring.

ØVERST Betjenter fra Keralas rosapoliti reagerer på en henvendelse om en mann som har trengt seg inn i en boligblokk for kvinner i Thiruvananthapuram. De kvinnelige politienhetene, som ble lansert i 2016, har 32 betjenter og tar seg av anmeldelser som involverer kvinner og barn. De er spesialister på saker som krever rådgivning og mekling.

NEDERST Kvinner deltar i den månedlige begivenheten «Kvinnene går ved midnatt» i Delhi. Initiativet begynte i 2013, da en kvinne brukte 24 timer på å gå gjennom byen. Nå vil de ta tilbake de offentlige rommene om natten og gi kvinner muligheter for å utforske byen uten frykt. Begivenheten arrangeres ved hjelp av Facebook, og det dukker som regel opp mellom 4 og 13 deltakere.