Et mystisk folkeslag
I 700 år hersket keltiske stammer over store deler av Europa og var fryktet av romere og grekere. Så forsvant de ut av historien. Hvem var kelterne, og hva var årsaken til den mystiske undergangen?
Hvem var kelterne, og hva var det som førte til at de forsvant ut av historien?
Det hang en stank over Le Mormont. Lukten av råtne lik steg opp fra de åpne gravene. De døde hadde blitt halshogd, og det hadde blitt offret hester, kveg og sauer.
DE BLE KASTET NED i sjakter eller begravet som et ledd i et ritual. Grufulle scener fant sted her. Det er i hvert fall det arkeologene Gilbert Kaenel og Lionel Pernet mener foregikk i det som ser ut til å ha vaert en keltisk flyktningleir på en bakketopp like ved Genèvesjøen i Sveits.
Inntil nylig var Gilbert Kaenel direktør for det regionale arkeologiske museet i Vaud, som ledet bevaringen og restaureringen av utgravingene på Mormont. Lionel Pernet er etterfølgeren hans. Teamet hans analyserer titusenvis av knokler, potteskår og andre funn mens de forsøker å rekonstruere hva som skjedde på Le Mormont for 2000 år siden.
Da arkeologer begynte å utforske fjellet i 2006, før etableringen av en krittgruve som var planlagt i området, fant de til sammen 250 sjakter. Noen var gravd sju meter ned i bakken, andre ned i krittlaget enda lenger ned. De inneholdt utallige fragmentene av drikkekar av keramikk og bronse, sammen med verktøy, seks økser og over 150 nesten eller helt ubrukte kvernsteiner. Man fant nesten ingen spor av våpen.
Men det var skjeletter der. Mange tilhørte verdifulle hester som var importert fra Italia og ble regnet for statussymboler blant kelterne. Det ble også funnet knokler fra omkring 50 mennesker. Noen av dem hadde blitt gravlagt på ryggen, andre satt. Et delvis råtnet lik av et barn hadde blitt kastet i en av sjaktene. Fire mennesker var halshogd. Noen skjeletter var delvis brent. Flere kranier manglet underkjeven – kelterne fjernet dem ofte som et ledd i et ritual.
Først trodde Kaenel og Pernet at de hadde funnet et religiøst senter på Le Mormont. Men de begynte snart å tvile på den hypotesen. Hellige steder blir bygget til å vare, men ifølge forskningen hadde disse menneskene bare tilbrakt et par måneder her. Det var ingen egentlig bosetning her, kanskje fordi området mangler naturlige vannkilder. Vannet måtte baeres opp hit.
Og hvorfor drepte folk verdifulle husdyr? Hvorfor ga de slipp på verktøy og kvernsteiner? «Dette var ting folk trengte for å overleve», sier Kaenel. «De ville ikke kvitte seg med dem uten en god grunn.» Arkeologen spekulerer på om
kelterne flyktet til toppen av Le Mormont i ren desperasjon, kanskje alle unntatt våpenføre menn. Kanskje var situasjonen så håpløs at de ofret sine viktigste eiendeler, og til og med noen av sin egne, i en bønn om hjelp fra gudene.
På det tidspunktet, litt over 100 år f.Kr., var det store endringer i Sentral-Europa. Bander av kimbrere og teutonere herjet på keltisk område i det som i dag er Sør-Tyskland og Sveits. Roma måtte også forsvare seg mot inntrengerne og utvidet samtidig sitt eget herredømme. Ikke langt fra Le Mormont ble en bosetning forlatt i omkring samme periode. Hadde bosetningen blitt angrepet?
«Det var en dramatisk periode», sier Gilbert Kaenel. «Det markerer begynnelsen på slutten for kelterne.»
700 år tidligere, omkring 800 f.Kr., og akkurat da jern holdt på å erstatte bronse som det viktigste metallet til våpen og verktøy, var Europa vitne til at denne nye kulturen var i framgang. Folk som bodde i en region som strakte seg fra Böhmen til Sør-Tyskland til Bourgogne, utviklet en felles livsstil. De oppførte gravhauger, fulgte ritualer, avbildet mennesker og dyr og festet klaerne med fibulaer (en bestemt type bøylenåler). De snakket sannsynligvis et felles indoeuropeisk språk, men brukte ulike dialekter. Og de opplevde en teknologisk revolusjon som ga dem verktøy som pottemakerhjul og kvern.
På den tiden hersket antikkens Hellas over Middelhavet og området helt til Svartehavet. Roma var ikke mye mer enn en bystat.
Kelterne bodde i separate stammesamfunn. Grekerne omtalte dem som keltoi; Romerne kalte dem gallere. Om de oppfattet seg selv som et samfunn og utviklet en fellesskapsfølelse, er imidlertid fortsatt tvilsomt. Historikere og arkeologer er enige om at kelterne aldri samlet noen form for rike. Mange forskere mener at kelterne faktisk ikke eksisterte som et separat folk og henviser i stedet til en jernalderkultur – ofte kalt Hallstatt og La Tène etter funnsteder i henholdsvis Østerrike og Sveits – men de fleste er enige om bruken av ordet «keltere» som en paraplybetegnelse for en sivilisasjon som strakte seg fra dagens Tyrkia til Spania. Selv etter en nedgangstid i SentralEuropa blomstret kelterne fortsatt på de britiske øyer, der keltisk ble det dominerende språket.
Keltere handlet over store avstander. De tok til seg kunnskap og livsstiler fra søreuropeiske kulturer. De importerte vin, og statusbevisste individer har kanskje brisket seg med etruskisk keramikk og andre luksusgjenstander fra hele middelhavsområdet.
Det oppsto en elite, og herskerne ble begravet i overdådige graver med våpen og smykker. De var også ivrige byggherrer og oppførte de første byene nord for Alpene. Men det er det eneste folket i antikkens Sentral-Europa som ikke dannet noe som kunne ligne på en nasjon.
Dette folkets skjebne demonstrerer også hvordan mangel på samarbeid, i kombinasjon med økonomiske endringer, kan knekke en sivilisasjon. «Når man ser på de rivaliserende keltiske stammene, leder det tankene mot utviklingen i Europa i dag», sier arkeolog Susanne Sievers. «Mange fokuserer bare på seg selv, selv om folk egentlig er mye sterkere sammen.»
Disse tidlige kelterne etterlot seg ikke noe skriftspråk. For å utforske historien må man ta i bruk opptegnelser fra andre, saerlig den romerske generalen Julius Caesar og den greske historikeren Herodot. Men disse skriftene var ensidige, med klare politiske baktanker. Den andre viktige kilden er arkeologien, som gjenoppdager forsvunne verdener via ruiner, graver, endringer i jordsmonnet, keramikk og knokler.
DIRK KRAUSSE ER statsarkeolog for delstaten Baden-Württemberg sørvest i Tyskland. Fra det høyeste punktet av utgravningsstedet Heuneburg, mellom Bodensjøen og byen Ulm, skuer han ut over et anlegg av store voller og grøfter. Kelterne bygget dem for over to og et halvt tusen år siden for å beskytte bosetningen på en høyde like ved et vadested i Donau.
Heuneburg ble grunnlagt omkring 620 f.Kr. i den tidlige delen av den keltiske perioden og lå på den øvre delen av Donau, der elva møter en gammel handelsrute som fører videre til elevene Neckar og Rhinen. Dirk Krausse antar at mange
De ofret sine viktigste eiendeler og til og med noen av sine egne naboer i en desperat bønn om hjelp fra gudene.
handelsruter flyttet hit fra de østlige regionene for å unngå angrep fra nomader på hesteryggen. Deriblant også rav-veien som tidligere transporterte den ettertraktede forsteinede harpiksen fra Østersjøen til Sør-Europa. Heuneburg vokste seg til et knutepunkt for langdistansehandel over alpepassene til Italia. Tilsvarende beveget varer og ideer seg nordover – for eksempel den spesialiserte kunnskapen som skulle til for å bygge bymuren av leirstein. Sentral-Europa hadde aldri sett noe lignende, og det hadde heller ikke store deler av Italia. Muren var 750 meter lang, 4 meter høy og malt med hvit kalkpuss, og den hadde tårn, brystvern og to porter.
Krausse ser ut over høyden der det har blitt satt opp et par rekonstruerte bygninger. «Det har kanskje bodd 3500 mennesker på dette stedet», sier han. «Roma var ikke mye større på det tidspunktet, og Athen hadde sannsynligvis omkring 10 000 innbyggere.»
Han er overbevist om at stedet, som ligger i Sør-Tyskland, er den sagnomsuste keltiske byen Pyrene, som Herodot omtalte.
Innenfor festningsanlegget produserte håndverkere utsøkt keramikk. Verksteder, hus og lagerbygninger sto samlet – en tidlig form for byliv. De arkeologiske funnene tyder på en relativt fredelig periode. Og likevel har nok folk merket endringene i lufta. Komplekset ble bygget om, men beboerne forlot det bare 170 år senere. Kanskje hadde handelsrutene flyttet seg enda en gang og gjort at den keltiske byen og bosetninger rundt den mistet betydning.
Et funn som har fascinert Krausse og teamet hans mer enn mange av de andre, illustrerer Heuneburgs fordums status. Arkeologen peker på to grønne gravhauger i det fjerne. «Folk som gikk inn gjennom hovedporten, har hatt direkte utsyn mellom høydene til en skinnende hvit klippe i horisonten. Det er Alte Burg. Det er en direkte forbindelse mellom det og Heune Burg.»
Det er vanskelig å forstå omfanget av det kelterne skapte for 2500 år siden, da de bygget Alte Burg, som betyr gamle slott. Her i de schwabiske alpene brukte de enkle redskapene til å rydde og planere en bakke som er 340 meter lang og 60 meter bred – om lag fire ganger så stor som
Det er vanskelig å forstå omfanget av det kelterne skapte for 2500 år siden.
en fotballbane – og forsterket stedet med mer enn hundre bastioner. Byggherrene oppførte en steinmur langs hele bredden av anlegget. Den var 13 meter bred og 10 meter høy. I keltisk tid var det ikke noen skog omkring Alte Burg. Den blendende hvite kalksteinsformasjonen kneiste opp over omgivelsene som et symbol på autoritet og makt som var synlig på lang avstand.
På den ene siden av platået, som for lengst er overgrodd av traer, gravde man for over et århundre siden ut en fem meter dyp sjakt. Den inneholdt seks mennesker, men levningene er senere forsvunnet. Da arkeologene vendte tilbake for å undersøke det samme området på midten av 1900-tallet, fant de imidlertid flere fragmenter av et skjelett.
Forskerne forsøker å løse mysteriet. Var Alte Burg en helligdom? Dirk Krausse har framsatt en dristig hypotese. Han mener at innbyggerne i Heuneburg ikke bare importerte bymurer fra Italia, men også de spektakulaere hestevognløpene. Var Alte Burg et keltisk Circus Maximus, som også ble brukt til ritualer, inkludert menneskeofringer? Var konkurransene beregnet på å forene keltere i regionen og skape en felles identitet? Krausse mener at det er mulig, men advarer om at vi ikke vet mye om disse menneskenes tankegang eller trossystemer. «Mye er fortsatt skjult», påpeker han.
Mens Heuneburg ble bygget, hadde et keltisk sentrum like nord for dagens Frankfurt allerede oppnådd betydelig innflytelse: Glauberg-platået, som hever seg opp over bakkene i området. Det gjorde tydeligvis inntrykk på menneskene som hadde bodd der helt siden yngre steinalder.
Arkeobotanister har kunnet rekonstruere landskapet som det kan ha sett utenfor kelterne, og området var ikke stort annerledes den gang. Funnstedets museum har en glassfasade som vender ut mot Wetterau-regionens bølgende landskap med spredte skoger.
«Det var sannsynligvis skogkledd også den gangen», sier Axel Posluschny, som er forskningsdirektør for Glauberg. Funnstedet hadde flere mindre gårder samt et par større landsbyer, omgitt av fruktbar jord der det ble dyrket bygg, enkorn, spelt og linser. Dyrking med polykulturer – flere plantearter på en gang – ble antagelig brukt for å dempe risikoen for at en avling slo helt feil. Paleozoologer har identifisert knokler fra geiter, griser og kyllinger. Det er funnet noen få spor av rådyr og kaniner. «Menyen var ganske variert, men jakt spilte ikke en stor rolle», sier Posluschny.
Tre mennesker ble begravet ved foten av Glauberg. Arkeologer som studerte gravene her, fant knokkelfragmenter og en usedvanlig rik samling av gravgaver: flere sverd, et skjold, spydspisser, gullarmbånd og halsringer, to bronsekanner med spor av mjød. De fant også en nesten to meter høy sandsteinstatue av en mann ved foten av bakken. Hodet hans er omkranset av en krone av misteltein som på forunderlig vis ligner ørene til Mikke Mus. Den saeregne skulpturen har blitt et symbol på dette stedet. Den mangler også føtter: Kanskje ble den veltet av sokkelen sin, slik det skjedde med statuene av Lenin og Saddam Hussein i nyere tid.
Glaubergs arkeologer er enda mer imponert over den gigantiske grøften og «prosesjonsveien» som er anlagt nøyaktig etter posisjonen for den astronomiske begivenheten der månen står opp på det sørligste punktet, noe som bare forekommer hvert 18,6 år. Hva betyr alt dette?
«Vollene og grøftene er laget for å imponere», sier Posluschny. «Men kunnskap er også alltid makt, og dette stedet symboliserer en slik makt. Det viser oss også at kelterne hadde en enorm kunnskap om verden og observerte naturfenomener over veldig lange perioder.
Det har kanskje vaert druidenes ansvar. Vi vet faktisk mye mindre om dem enn moderne fans påstår. Den greske krønikeskriveren og filosofen Poseidonius beskrev disse gåtefulle folkene. Caesar navngir de gudene de forsøkte å kontakte: Merkur, Minerva, Mars. Men kelterne etterlot ingen informasjon selv. Druider formidlet alltid kunnskapen sin gjennom muntlig overlevering. Det er ingen dokumenter, og det er heller ingen arkeologiske bevis for at de spirituelle lederne i det hele tatt eksisterte. Det finnes ingen kjente
Historien illustrerer hvordan mangel på samarbeid, sammen med økonomiske endringer, kan knekke en sivilisasjon.
druidegraver, men helligdommer og offersteder tyder på at det fantes et organisert presteskap.
Forskeren Susanne Sievers forteller: «Druidene var trolig de laerde i sin tid. De studerte astronomi sammen med politikk og økonomi. Og de tjente som rådgivere for herskerne.» Det er kanskje derfor de var involvert i store byggeprosjekter. Kanskje ble de spurt til råds om byggingen av Glaubergs prosesjonsvei, og om spørsmål knyttet til krig og fred. Det kan også ha vaert tilfellet med plyndringen av Roma – en begivenhet som fikk dramatiske følger for både kelterne og romerne.
Allerede fra tidlige tider hadde keltiske krigere gått i tjeneste i andre haerer, også de romerske styrkene. Kjøpmenn snakket om Sydens luksus. Lokket av historier om et bedre liv og kanskje presset av feilslåtte avlinger på grunn av klimaforstyrrelser, samlet titusenvis av keltere seg omkring 400 f.Kr. for å dra sør over Alpene. De nådde Roma i juli 387 f.Kr. De fant øde gater og plasser. Flere tusen innbyggere hadde flyktet og hadde etterlatt kvinner, barn og de eldre skjult hjemmene sine. De keltiske angriperne sikret seg Forum, plyndret byen og slaktet ned de som hadde blitt igjen. Men den romerske legionen overgav seg ikke. Etter omfattende kamper fikk de fordrevet invasjonshaeren. Ydmykelsen ved å bli truet på hjemmebane satte seg dypt i romernes hukommelse. Begivenheten påvirket forholdet mellom romerne og kelterne helt fram til det endelige oppgjøret 330 år senere.
I mellomtiden blomstret de viktigste keltiske økonomiske sentrene i de østlige Alpene. Årsaken: salt. I dalen Hallstatt og ved Dürrnberg finnes saltet helt oppe ved overflaten. Salt er viktig for mennesker og husdyr, og det ble brukt til å krydre mat, konservere kjøtt og garve laer. Dürrnberg ligger like ved elva Salzach, som ble brukt til å transportere «det hvite gullet» til markedet.
Holger Wendling kjører langs en riksvei gjennom de lave fjellene og peker til venstre og høyre. Som leder for Dürrnberg-forskningen på det keltiske museet i Hallein i Østerrike vet han nøyaktig hvor folk bodde, på gårder og i større bosetninger; Dürrnberg har blitt utforsket gjennom flere tiår. Om lag 1000 mennesker bodde i naerheten og arbeidet i saltgruven, men også som tømrere, garvere og kjøpmenn. Dürrnberg ble et sentrum for salthandelen og solgte til hele Sentral-Europa. «Det var en slags spesielt økonomisk område knyttet til gruvedrift og andre industrier», sier Wendling.
Gruvedriften var basert på store mengder arbeidskraft og var avhengig av investeringer fra den herskende klassen. Først måtte man lete etter saltavleiringene. Deretter ble det gravd sjakter 200–300 meter ned i fjellet, avstivet med trestokker. Sjaktene måtte ventileres, og forsyninger måtte leveres til gruvearbeiderne. Det var varmt. Fakler ga bare en dunkel belysning. Salt ble hentet ut med enkle hakker. Kvinner og barn bar sannsynligvis klumpene opp til overflaten. Det var mer tortur enn arbeid.
Salt ble brukt til mer enn å konservere kjøtt. Det bevarte også gjenstander som kelterne etterlot seg. Inne i fjellet fant arkeologer godt bevarte snøresko i laer, og ekskrementer fra mennesker. En analyse av ekskrementene viste at gruvearbeiderne spiste belgfrukt og korn, og at mange var plaget av parasitter som rundormer og leverikter. Likevel ble noen mennesker 80 år. Allerede i 1573 fant moderne gruvearbeidere levninger av to mennesker i sjaktene.
Kjøpmenn i Dürrnberg leverte sannsynligvis også salt til Manching, som var den tidens største by nord for Alpene og et av de best kjente eksemplene på en oppidum – en arkeologisk betegnelse for de store befestede bosetningene som kelterne bygget i århundrene før Kristus, da de kombinerte det sekulaere og det åndelige livet: boliger, handel og helligdommer.
Susanne Sievers, som er forsker ved det tyske arkeologiske instituttet, har i over 30 år arbeidet for å rekonstruere det lokale livet i Manching i den sørtyske delstaten Bayern. Innen bymuren, som ble bygget omkring 125 f.Kr., lå det en bosetning med et noe landlig preg. Beboerne bodde i et komplekst system preget av hierarki, men også av arbeidsdeling. De laget mynter og kontrollerte en omfattende handel med romere og andre. Skriftspråket var latin. De videreutviklet bearbeidingen av metall og glass. Opptil 10 000
For kelterne sto alt på spill. Ville de kunne leve i frihet eller bli enda en provins i det enorme Romerriket?
innbyggere har kanskje bodd her, gruppert i små enheter med et areal på om lag 100 m2 hver.
«Kelterne sto på terskelen til en avansert sivilisasjon», forklarer Sievers.
Men så skjedde det noe.
Da den keltiske gruppen søkte tilflukt på Le Mormont, valgte beboerne i Manching å befeste østporten sin, og de endret atkomsten til byen. Kanskje ventet de fiender fra nord: Kimbrere og teutonere ble fordrevet fra hjemtraktene sine på Jylland, sannsynligvis på grunn av uår.
Kanskje var fiendene andre keltiske grupper. Dette var begynnelsen på en lang nedgangsperiode: En arkeologisk oversikt tyder på at Manching kjøpte faerre amforaer og produserte faerre keramikkgjenstander forsterket med grafitt, som måtte importeres.
Kanskje var ikke handelsrutene lenger trygge. Folk i Dürrnberg opplevde også en krise omtrent på denne tiden. En mulig forklaring var at saltet de produserte, ikke lenger kunne transporteres på en trygg måte, noe som førte til et sammenbrudd i eksportmarkedene.
Om lag 50 f.Kr. brant Manchings østport ned. Den ble aldri gjenoppbygd. Og det er enda mer bemerkelsesverdig at innbyggerne aldri ryddet opp i ruinene.
I sitt mest berømte skriftlige verk omtalte Caesar felttoget mot kelterne i denne perioden som Gallerkrigen. Han hadde kjempet mot fiendene i nord siden 58 f.Kr. Det sto mye på spill: makten over galliske territoriene, sammen med Cesars berømmelse, aere og framtid som politiker. Skammen – eller traumet – ved Romas nederlag tre århundre tidligere hadde ikke blitt glemt. For kelterne sto alt på spill. Ville de kunne leve i frihet eller bli enda en romersk provins i det enorme Romerriket?
DET AVGJØRENDE SLAGET fant sted sommeren 52 f.Kr. i Alesia i det østlige Frankrike, der den keltiske lederen Vercingetorix hadde forskanset seg med titusenvis av krigere. Caesar og troppene hans bygget en massiv ring av befestninger – dype grøfter, samt tårn og vegger bygget av tømmer – som omringet målet. Først nå, i denne ekstreme situasjonen, klarte Vercingetorix å forene de keltiske grupper som tradisjonelt lå i krig med hverandre.
En styrke på omkring 20 000 krigere fra hele Gallia strømmet til for å komme ham til unnsetning. Slaget raste, men til syvende og sist måtte kelterne overgi seg. De romerske troppene var erfarne, hadde grundig opplaering og var taktisk overlegne. Caesar beskrev det keltiske nederlaget med fire ord: «Vercingetorix deditur, arma proiciuntur», noe som betyr: «Vercingetorix ble overgitt, våpnene nedlagt.»
Kelternes nederlag var ikke bare en militaer seier for romerne. Før begynnelsen av det 1. århundre f.Kr. hadde romerne etablert provinser i det sørlige Frankrike, noe som styrket de økonomiske båndene til deler av Gallia. Handelen med vin og andre varer var livlig. Noen sentrale keltiske bosetninger blomstret som handelssentre selv etter at gallerkrigen ble avsluttet. Framskrittet viste seg å vaere innbringende for både romerske handelsmenn og for kelterne.
Slik var det imidlertid ikke overalt, noe arkeologiprofessor Sabine Hornung ved universitetet i Saarland har kunnet konstatere. Fjellfortet ved Otzenhausen i det vestlige Tyskland begynte som en liten bosetning. Omkring 100 f.Kr. vokste den til et kultursentrum. Men 50 år senere gikk det nedover, og stedet ble kanskje forlatt helt. Hornung tror innbyggerne ble sultet ut av romerne eller mistet forbindelsen til den økonomiske utviklingen på grunn av den marginale
geografiske plassering i den keltiske treveristammens østlige territorium.
Økonomiske endringer i den senkeltiske perioden førte til store folkevandringer. Folk flyttet fra utkantområder til nye sentre, slik mennesker i dag forlater lanbruksområder for å flytte til storbyer. Hele regioner ble forlatt. Tidligere har forskere antatt at det var epidemier som utryddet befolkningen, men forklaringen kan også vaere at de flyttet på seg fordi de mistet levebrødet.
Gallerkrigen endte med militaert nederlag for kelterne. Men de ble snart integrert i det romerske livet, og det var ikke vanskelig for romerne å omvende kelterne. Hvis man skal dømme ut fra gravkamrene, fikk saerlig medlemmer av eliten betydelig framgang i den nye epoken. «Hvorfor skulle de vaere fiender med sine nye herskere?» spør Hornung. Overklassen har påvirket holdningene blant resten av befolkningen.
Arkeologer forestiller seg en endring mot en gallisk-romersk kultur på bekostning av den keltiske livsstilen, men overgangen skjedde gradvis. Romerne gjorde en rekke gode valg.
«De lot mange keltiske byer fortsette under egen administrasjon. De lot dem også beholde sine helligdommer og hellige gjenstander og lot stammeledere møtes, men de forbeholdt seg retten til å ta de store beslutningene», sier arkeolog Günther Moosbauer. «De sørget for å bygge forumer og markedsplasser, og de solgte romerske varer som tekstiler, lamper og vin. Dermed kunne de overbevise kelterne om fordelene ved den romerske livsstilen».
Basert på nye funn kan forskere nå gi en mer presis beskrivelse av hvordan kelterne levde, hva de oppnådde, hvordan de forsvant. Det er imidlertid fortsatt mange ubesvarte spørsmål knyttet til denne gamle kulturen.
En rekke hypoteser må testes. Var Alte Burg virkelig en tidlig keltisk veddeløpsbane, og var Le Mormont en flyktningleir? På det sveitsiske funnstedet er tungt maskineri nå i gang med å grave dypt ned i kalksteinsfjellet, der arkeologene bare for noen få år siden avdekket skjeletter og keramikk.
På vei tilbake fra toppen av Le Mormont kjører Gilbert Kaenel, som forsker på kelterne, nedover en smal vei. Foran reiser Jura-fjellene seg i det klare solskinnet. Løvetann blomstrer på engene. Her og der står det grupper av traer. Alt ånder fred og ro. Arkeologen ser til venstre og så til høyre og sier med et skjevt smil: «Hvem vet hva mer som skjuler seg her?»