Den kongelige botaniske hagen ved Kew ligger i en bøy i Themsen, elleve kilometer fra sentrum.
Hagen gir et landlig avbrekk fra byens asfaltjungel og eksos, med tusenvis av planter som er samlet inn fra det britiske imperiets fjerneste avkroker. Når man slentrer forbi bed av rododendron fra Himalaya og gress fra Tasmania, forstår man Storbritannias forbindelser til verden der ute.
Men selv her presser det moderne livet seg på. Den botaniske hagen ligger like under innflyvningen til Heathrow. Mens jeg beundrer en enorm, eldgammel eik som har blitt flyttet fra Alborzfjellene i Iran i dronning Victorias regjeringstid, begir en strøm av jetfly seg nedover fra køen høyt oppe i lufta. Med 27 til 40 sekunders mellomrom – de som jobber her kjenner timingen ut og inn – passerer flyene på en linje med kurs mot de doble rullebanene på verdens travleste flyplass.
På bestemte tidspunkter av dagen er det som bier rundt en honningkrukke, sier en pilot som beskriver trafikkorkene rundt Heathrow – i Craig Taylors muntlige historie om det moderne London: «Man flyr tilbake fra Frankrike … og alt er deilig og avslappende … Så treffer man Londonfrekvensen på radioen, og plutselig kvitrer alle i ett sett. Det er en million stemmer, og flyvelederen kan ikke ta seg så mye som fem sekunder til å få pusten tilbake … Det er travelt, man settes i kø. Alle vil inn til London.»
Som bier rundt honningkrukken: London er større og rikere enn noen gang. Tre tiår med vekst har forvandlet London fra en falmende madam til en et et globalt sentrum for kultur, finans og teknologi. Byen har mer enn 8,8 millioner innbyggere – en befolkningsvekst som først og fremst skyldes innvandring. Og tross omveltningene i forbindelse med brexit vil det trolig flytte inn ytterligere 2 millioner innbyggere før 2050.
All den veksten har ført til en byggeboom som forandrer Londons historiske skyline og omfatter flere av de største byfornyelsesprosjektene i Europa. Mer enn 500 nye høyhus er planlagt i hele Stor-London. Halvparten av dem oppføres i Øst-London, som snart blir bedre forbundet med resten av byen: Den nye høyhastighetsbanen Crossrail, som har kostet til 183 milliarder kroner, åpner Elizabeth-linjen til neste år for å avlaste den overbelastede og aldrende London Tube. Målet er å halvere reisetiden mellom øst og vest.
Imens blir nedlagte industriområder langs Themsen og byens 160 kilometer lange kanalsystem til nye nabolag – og dyre eiendommer langs vannet – med fotgjengervennlige offentlige plasser og butikker som favoriserer lokale entreprenører snarere enn butikkjeder.
King’s Cross, et forsømt jernbaneknutepunkt som i nyere tid har vaert kjent for prostitusjon og narkotika, viser hvordan en slik ansiktsløftning kan gjennomføres. Forvandlingen omfatter fornyelsen av togstasjonene King’s Cross og St. Pancras (det er på sistnevnte Eurostar-toget til Paris går fra), en ny kunst- og designhøyskole, konsertsteder, parker, fontener og boliger – både i den dyre og mer rimelige varianten. Google, DeepMind (Googles forskningslaboratorium for kunstig intelligens) og Facebook bygger sine saerpregede London-hovedkvarterer der.
Googles elleve etasjer høye «landskraper» med plass til omkring 7000 ansatte er kanskje det mest originale. Den 300 meter lange bygning løper parallelt med togplattformene på King’s Cross og har en takterrasse med «enger» med ville blomster og en sti.
På den andre siden av byen, på sørsiden av Themsen, ligger Nine Elms-området. En gang var det mer kjent for det nedlagte Batterseakraftverket enn for tiltalende utsikter over elven. Her har det foregått byfornyelse i årevis. Området blir nå mer eksklusivt, delvis hjulpet av den nye amerikanske ambassaden, som åpnet her i fjor. Det posisjonerer seg også som byens matstrøk, med utgangspunkt i New Covent Garden-markedet. Apples hovedkvarter i London kommer til å fylle seks etasjer i det tidligere fyrrommet til det enorme kraftverket.
Ikke overraskende har Londons velstand ført til de vanlige problemene, og etter hvert som de har blitt forverret, spekulerer mange på om den store byen holder på å miste sin tiltrekningskraft. Trafikken er forferdelig. Luftforurensningen er så ille at to millioner innbyggere, ifølge de offisielle målingene, lever med ulovlige nivåer av giftig luft. Stigende tomtepriser har presset husprisene opp over de fleste innbyggernes rekkevidde og tvunget selv høytstående naeringslivsfolk til å ta med seg barna og flytte ut i forstedene, der familier har råd til å bo.
Men tre års usikkerhet knyttet til brexit er kanskje det viktigste. Storbritannias skilsmisse fra EU har kastet regjeringen ut i et politisk kaos som kostet statsminister Theresa May jobben, hemmet planleggingen i naeringslivet og truer med å stanse veksten. «Alle som uttaler seg om brexit, uansett hvor stor ekspertise de måtte ha, har like stor sannsynlighet for å ta feil som å ha rett. Vi har ingen anelse», sier Simon Jenkins, som er tidligere formann for natur- og kulturvernforeningen National Trust og en erfaren journalist og forfatter.
Storbritannias økonomiske vekst har avtatt, selv om det fortsatt flyttes arbeidsplasser til London. Store produsenter, inkludert Airbus og japanske bilprodusenter, har truet med å flytte på grunn av brexit. Til gjengjeld har Unilever og HSBC, tross trusler om å flytte til det europeiske fastlandet, bestemt seg for å bli.
Det britiske pundet har vaert uvanlig svakt, men London er fortsatt en ledende kilde til venturekapital. Der er også populaert å plassere hovedkvarteret for store bedrifter her, og slik har det vaert siden 2003, ifølge en analyse fra tenketanken Centre for London.
«Airbus og de japanske bilprodusentene er enkeltstående saker. En ting brexit ikke har forårsaket, er noen form for rottene-forlaterdet-synkende-skipet-atferd. Men stemningen er utmattet. Det har vaert en katastrofe», sier senterets forskningsdirektør, Richard Brown.
Blir oppsving til nedtur? Kan London håndtere utfordringene og holde på posisjonen som et sentrum for verdenshandelen – og et godt sted å bo? At London skulle vakle på randen av avgrunnen, virker utenkelig, selv nå – og kanskje saerlig nå. I London liker folk å snakke om byens ukuelighet. De påpeker at byen har overlevd pestepidemier, storbrannen i 1666 og de tyske bombeangrepene under andre verdenskrig – kjent som blitsen – så de tror London vil overleve brexit også.
Denne gangen har London et trumfkort: Det finnes ikke noen opplagt konkurrent. Både Paris, Dublin, Amsterdam og Frankfurt har en betydelig finanssektor, men ingen av dem er like store. De mangler også noe av det historiske suset. Og så er det morsmålet. Engelsk er i bruk overalt i verden. Londons handelsforbindelser, etablert den gang det britiske imperiet regjerte over en fjerdedel av verden, er innleiret i byens DNA. Det gir London en fordel, saerlig i Asia, sammenlignet med sine konkurrenter.
«London er i en privilegert posisjon», sier Peter Griffiths, som er bystrateg som arbeider i kommunikasjonsgruppen ING Media. «Den er så langt foran andre byer at den kan slippe unna med mye rart.»
London har også en misunnelsesverdig geografisk posisjon. Det var tross alt britene som fastla de globale tidssonene etter å ha løst det matematiske mysteriet om lengdegrader. London ligger i verdens sentrum i dag fordi det var briter som fastla nullmeridianen, der øst møter vest.
LONDONS FOLKETALL nådde 8,6 millioner innbyggere ved begynnelsen av andre verdenskrig. London hadde vaert verdens største by i det meste av den industrielle tidsalderen, men krigen etterlot den i ruiner. De som ikke hadde flyktet fra blitsen – som drepte 43 000 sivile og utslettet mer enn 70 000 bygninger – flyktet senere fra kaoset under gjenoppbyggingen. De bosatte seg i «hagebyer», som utviklet seg i dagens forsteder, og sto på mens landet kjempet seg gjennom nesten fire tiår med gjenoppbygging etter krigen.
Da store deler av industrien ble nedlagt, ble havnene i det som en gang var verdens største havneby, offer for modernisering og nedleggelse. Winston Churchills død i 1965 markerte avslutningen på et imperium, og på «London som verdens hovedstad», påpekte avisa The Observer. Befolkningen fortsatte å falle. Men da den nådde sitt laveste punkt, 6,4 millioner i begynnelsen av 1990-tallet, var London igjen på vei mot lysere tider, ansporet av «Big Bang» i oktober 1986, da finanssektoren ble avregulert. Sammen med overgangen til elektronisk handel ble det nå mulig for London å konkurrere med Tokyo og New York. Et nytt finansdistrikt reiste seg på ruinene av West India Docks, i et område ved navn Isle of Dogs som stikker ut i Themsen. Canary Wharf, som distriktet kalles, ble Londons første storstilte byfornyelsesprosjekt.
Innvandrere og utenlandske investeringer strømmet til, og Londons historie ble preget av framgang gjennom de neste 30 årene. I dag jobber det mer enn 30 000 mennesker i Canary Wharf, og London har blitt en magnet for unge, dyktige fagfolk fra alle deler av verden – og de har endret på byens ansikt. Nesten 40 prosent av innbyggerne i London ble født utenfor Storbritannia, og bortimot 300 språk er i bruk i byens gater.
London er hjemsted for omkring 300 000 indere, langt over 100 000 innflyttere fra Pakistan og et tilsvarende antall fra Bangladesh. Hundretusenvis flyttet til London i takt med utvidelsen av EU, blant annet om lag 177 000 polakker og 150 000 rumenere. Offisielt bor det 82 000 franskmenn i byen, men andre anslag er på opptil 250 000. I begynnelsen av 2015 passerte folketallet i London offisielt rekorden fra 1939, da byen noterte innbygger nummer 8 615 246. Det ble aldri klarlagt hvem denne personen var, men det er mer sannsynlig at vedkommende dukket opp på en fødeavdeling enn ved en grensepost; innvandringen har også startet en babyboom.
Inntil videre har ikke brexit bremset innvandringstakten, bare endret på hvem som kommer. Det kommer faerre fra EU-land og flere fra land utenfor EU, først og fremst Sør-Asia, viser en analyse fra Centre for London.
FOR Å SE ENDRINGENE I BYENS SKYLINE fra fugleperspektiv, drar jeg opp til toppen av den 52 etasjer høye Cheesegrater (Rivjernet) – i London får skyskraperne gjerne uoffisielle navn – i hjertet av det opprinnelige finansdistriktet, også kjent som City of London. Jeg får følge av arkitekt Peter Murray, som leder et designforum ved navn New London Architecture. Vi skuer ut mot den sylteagurkformede Gherkin (41 etasjer), Walkie-Talkie (36 etasjer) og The Shard (Glasskåret, 95 etasjer), den dramatiske bygningen som er Storbritannias høyeste skyskraper.
Cheesegrater, som formelt heter Leadenhall-bygningen, fikk tilnavnet på grunn av de kantete, kileformede øverste etasjene, som ble innført for å holde seg innenfor regler som forbyr hindringer av utsynet til historiske kjennemerker. I dette tilfellet er formålet at fotgjengere som ferdes langs Fleet Street, fortsatt skal kunne se Saint Paul’s Cathedral, med den nesten 112 meter høye kuppelen som har tronet over London i mer enn 200 år. Da andre byer begynte å bygge skyskrapere på 1880-tallet, holdt London igjen. Her blir de heller ikke
London har blitt en magnet for unge, dyktige fagfolk fra alle deler av verden – og de har endret byens ansikt.
omtalt som det – det foretrukne uttrykket er høyhus, noe som i praksis betyr bygninger på minst 20 etasjer. Gherkin endret holdningene. Høyhuset ble oppført mot mange lokale protester for å erstatte en historisk bygning som hadde blitt skadet av en IRA-bombe i 1992. De fleste ville bygge den opp igjen som den var. I dag er den nye bygningen nesten like kjent og avholdt som Big Ben. Det har banet vei for flere skyskrapere. I 2020 vil samlingen omfatte Flower Tower (blomstertårnet), Vase (vasen) og Can of Ham (skinkeboks).
Mens vi iakttar et imponerende antall kraner som veiver over bybildet, peker Peter Murray mot øst: 257 av de nye bygningene som oppføres, befinner seg i Øst-London. Bare noen få av dem vil virkelig skrape skyene. Framtiden, sier han, vil skyve byutviklingen ut til de ytre bydelene i klynger rundt tog- og metrostasjoner og skape mangfoldige sentre der folk kan bo, arbeide og handle – og unngå den lange reisen inn til sentrum av byen.
Det er ingen omhyggelig plan for Londons skyline, sier han. Hver bydel bestemmer selv. Dermed har velgerne en betydelig innflytelse på hva slags byutvikling som blir godkjent. Bromley, lengre fra sentrum og ifølge Murray «essensen av Forstads-London», har ingen skyskrapere. Tower Hamlets, som er mye mindre, men mer sentral, har mange.
Det vi ikke kan se når vi står her oppe, er det grønne beltet i det fjerne, som ble opprettet på 1930-tallet for å holde byspredningen i sjakk. Beltet er tre ganger så stort som den byen den omkranser, og tvang til slutt boligbyggingen til å ta noen store hopp. Nå føles det for noen som et stadig strammere kvelertak om byen. Her er det parker, golfbaner, bondegårder, men også mange forlatte bygninger.
Det anslås at bare ni prosent er offentlig tilgjengelig. Det kommer stadig forslag om å ta i bruk Green Belt for å løse Londons boligproblemer. I dag er det forbudt å bygge her, og mange regner det som politisk selvmord å gå inn for å åpne området for byggherrene. Peter Murray går inn for det han kaller «fornuftig planlegging» omkring beltet. «Men det betyr ikke at vi bare skal ha totalt frislipp», sier han.
SADIQ KHAN, som er sønn av pakistanske innvandrere og den femte av åtte barn, ble Londons første muslimske ordfører i 2016. Byens vekst var da det dobbelte som i resten av Storbritannia, og byen var i rask endring. I valgkampen lovet Sadiq Khan «et bedre London». Brexit ble vedtatt en måned senere. Mens et flertall av London-velgerne var mot å forlate EU, avspeilet folkeavstemningen i resten av Storbritannia en reaksjon på innvandringen og harme over at velstanden ikke hadde spredt seg til resten av landet. London vokser ikke like raskt som megabyene i Asia og Afrika: Ifølge en analyse tar Lagos i Nigeria nå imot 70 nye innbyggere i timen, mens tallet for London bare er 9. Men det er fortsatt snakk om om lag 70 000 innflyttere i året – den veksten Khans «London Plan» forventer fram til midten av århundret.
Khan satte inn tiltak på mange fronter, for problemene for byen var alvorlige. For å bli CO2-nøytral by før 2050 krever det flere sykler, faerre biler, et forbud mot salg av dieselbiler og innkjøp av en flåte med elbusser.
Barn skal få en trygg skolevei, og kvinner skal kunne gå trygt uten om natten. Khan framsatte også en plan for å redde Londons historiske puber, som var truet av endrede drikkevaner og høyere husleier og skatter, og for å bekjempe overvekt hos barn ved å begrense antallet hurtigmatsteder. Og Khan støttet arbeidet for å gjøre London, en by med 8,4 millioner traer og flere store parker, til verdens første nasjonalparkby.
Denne ideen, som geograf og National Geographic Explorer Daniel Raven-Ellisons står bak, går ut på å gjøre folk i London bedre kjent med byens miljø, der det er 15 000 dyre- og plantearter.
«Ett av sju barn har ikke besøkt et grønt område i året som har gått», sier Raven-Ellison. «Vi trenger en kulturendring slik at vi kan utfordre folks forestillinger om hvordan forholdet til naturen bør vaere.»
Men Sadiq Khans viktigste oppgave er å skaffe folk nok boliger. Etter at han tiltrådte, erklaerte
Hvis store deler av befolkningen verken kan å bo i eller pendle til sentrum, begynner byen å svikte på alle områder.
han at London trenger 66 000 nye boliger i året bare for å holde følge med veksten og lovet at halvparten ville ha «overkommelige pris». Ordføreren øremerket deretter mer enn 50 milliarder kroner i offentlig finansiering til å bygge 116 000 billige boliger før 2022.
I valgkampanjen for å bli gjenvalgt i 2020, som allerede er godt i gang, lover han å presse parlamentet til å innføre husleiekontroll. Mange er positive til de store ambisjonene, men peker også på at det er begrenset hva en ordfører kan få til: Han setter strategiske mål for byen, men de 33 kommunestyrene bestemmer byutviklingen innen sine respektive grenser.
«Tross plan etter plan etter plan om å bygge flere boliger er sannheten at vi ikke er i naerheten av å holde følge med befolkningsveksten», sier Tony Travers, som leder studier i offentlig forvaltning ved London School of Economics.
Jules Pipe, som er en av Khans ti viseborgermestere, sier at det er avgjørende å prøve. «Hvis vi stenger store deler av befolkningen ute fra å kunne bo og pendle i hovedstaden, så begynner den å svikte på alle områder, alt fra renhold til nok leger på sykehusene», sier han.
DET SENTRALE LONDON betraktes ofte som en øy som er forbeholdt turister, fravaerende russiske oligarker og saudiarabiske prinser som tilbringer bare et par uker i året i eiendommer som koster mange titalls millioner kroner. Simon Jenkins, den tidligere formannen for National Trust, ser London mer som et investeringsmarked enn et sted der folk faktisk bor. «De vil sette pengene sine i byen og forlate den, som om den var en bank. Disse tårnene med luksusleiligheter er bare gullbarrer», sier han.
Trevor Abrahmsohn, som er eiendomsmegler for de mest velstående, sier at en av bivirkningene av å vaere en global by er at den tiltrekker rikdom. Qatars kongefamilie eier mer eiendom i London enn den britiske kongefamilien, med en portefølje av erkebritiske ikoner som stormagasinet Harrods, Hotel Claridge’s, det meste av The Shard, den tidligere amerikanske ambassaden på Grosvenor Square (som skal gjenåpnes som et luksushotell), 20 prosent av Heathrow Lufthavn og en andel av Canary Wharf.
«Da sjahen av Iran ble avsatt, var første stopp London», sier Abrahamsohn. «De nigerianerne som tjente penger på olje, kjøpte seg opp i London. De inderne som tjente penger på nigerianerne, kjøpte seg opp i London. Da
Berlinmuren falt, kjøpte russerne seg opp, og nå kommer kineserne.»
Nine Elms-prosjektet strekker seg over 500 hektar langs Themsen og betraktes som et område der det bygges stabler av bankkontoer. Det har fått tilnavnet Dubai-ved-Themsen, etter at den første runden med leiligheter hovedsakelig ble solgt til utenlandske kjøpere, og reklamerer blant sine mange overdådige fasiliteter for verdens første himmelsvømmebasseng som bygger bro mellom takene på to bygninger med luksusleiligheter.
Men prosjektet belyser også hvorfor Sadiq Khans boligmål er så vanskelige å nå. Kraftverket, som er en av verdens største mursteinsbygninger, har lenge vaert et kjennemerke for byen. Det er så stort at Saint Paul’s Cathedral trolig kunne ha blitt plassert på innsiden. Pink Floyd brukte kraftverket på omslaget til et av sine album, og en lang rekke filmer har brukt det som kulisse.
Anlegget ble stengt i 1983. Men berømmelse reddet det fra riving. Dermed ble det nødvendig å renovere det, noe som vil vaere utrolig dyrt. Flere byggherrer kom og gikk. I 2012 overtok et malaysisk konsortium prosjektet, som trolig vil havne på 100 milliarder kroner. Målet er å restaurere de fire skorsteinene og bygge boliger, kontorer og butikker. Byggherrene bidro også med nesten 4 milliarder kroner til to nye undergrunnsstasjoner som kostet 12 milliarder, for å gjøre det enklere å komme seg til området. Den investeringen var lønnsom, for myndighetene reduserte antallet billige boliger de måtte bygge.
Ravi Govindia, det er byrådsformann i bydelen Wandsworth, som godkjente prosjektet, sier at infrastrukturen og restaureringen var en god nok kompensasjon. «All byutvikling kan bidra til forbedringer av de offentlige tjenestene», sier han. «Billige boliger er en komponent.»
Prosjektet skal også inneholde to moloer ved elva, to grunnskoler, to helsesentre, forbedrede sykkelstier og en lang park som skal løper som en «grønn nerve» gjennom hele området.
«Den største utfordringen i byer er: Hvordan fornyer man et område og leverer alt det som gjør det godt å bo her?» spør han. «Det er ikke én ting man kan gjøre mye av for å lykkes. Man må gjøre mye af mange mindre ting.»
DET ER OGSÅ MULIGHETER i OL-anleggene fra 2012. Den har blitt gjort om til den populaere Queen Elizabeth Olympic Park med svømme
hall, sykkelbane og stadion. Utøverlandsbyen, der 17 000 OL-deltakere ble innkvartert, ble gjort om til nesten 3000 leiligheter. Halvparten av enhetene leies ut til markedspris, og halvparten kvalifiserer som billige boliger. Mange av dem har nok soverom til å romme en familie.
I fjor skisserte Sadiq Khan en utvidelse til 13 milliarder kroner som omfatter flere boliger, en scene for dans, nye bygninger til både London College of Fashion og University College London og en filial av Victoria and Albert Museum.
Før OL understreket davaerende ordfører Ken Livingstone at arrangementet kunne fungere som en vitamininnsprøytning fil forsømte, fattige deler av Øst-London. Ricky Burdett, OL-rådgiver og leder av byprogrammet til London
School of Economics, sier at brikkene nå faller på plass for et langvarig byfornyelsesprosjekt i stil med King’s Cross.
«Da vi først tok området i øyesyn, tenkte vi at vi måtte vaere gale. Det ble brent bildekk på det området der OL-arenaen skulle bli bygget», sier han. En av de første oppgavene var å koble OL-området sammen med nabolagene rundt, ved hjelp av om lag 30 broer, viadukter, gangstier og sykkelstier. «Ingenting av dette ville ha blitt bygget hvis det ikke var for OL. Men det er et prosjekt som skal vare i 35 år», sier han.
Omvisningen vår slutter like ved Tower Hamlets, en bydel der endringene og motsetningene i byen er helt tydelige. Med bare 20 km2 er ikke bydelen saerlig stor. Mesteparten består av tidligere industribygningen, og befolkning ligger på rundt 308 000. Men det er denne bydelen som vokser raskest i hele London, og her er både noen av de rikeste og noen av de fattigste enklavene.
Bydelen har vaert et brohode for innvandrere i over 300 år. En av severdighetene berører alle de historiske lagene: Det var et møtelokale for franske hugenotter på 1700-tallet, deretter en synagoge for jøder på flukt fra Øst-Europa, og i dag er det en moské. Dette området kalles Banga
Town til aere for bangladesherne som nå er den største innvandrergruppen i Tower Hamlets.
Her ligger også Canary Wharf, som er den tredje største bidragsyteren til den britiske økonomien. Blant de høyhusene som oppføres i London, bygges 84 i Tower Hamlets, mer enn noen annen bydel. Mange er en del av en utvidelse for å gjøre Canary Wharf til et sted der folk kan bo – ikke bare en arbeidsplass. Det er her usikkerheten knyttet til brexit og hvilken innvirkning det vil ha på den blomstrende finanssektoren, merkes best. Noen byggeprosjekter er satt på pause. Noen bankjobber er flyttet til Paris eller Frankfurt. I fjor sommer nedsatte bekymrede bydelsledere en brexit-kommisjon for å håndtere konsekvensene hvis jobbene forsvinner og det innføres innvandringsbegrensninger.
Når og hvis Storbritannia forlater EU, vil det vaere første gang på århundrer at London står alene i verden. «England gikk fra å vaere en kolonimakt med en lang historie som handelsimperium og deretter til å bli en av de viktigste byene i EU», sier Brown. «Omstillingen til denne nye statusen, uansett om det er som en dynamisk global by eller noe mindre imponerende, er ganske dramatisk.»
Men likevel, til tross for engstelsene omkring brexit, fortsetter optimismen i den tradisjonsrike handelsbyen. En av de nyeste tilføyelsene til Canary Wharf, stasjonen til den nye Elizabeth-linjen, peker mot framtiden: sju etasjer høy, med butikker, kafeer, en kino og et treningssenter. På taket er det en nesten 300 meter lang hage som feirer Londons plass i historien og geografien med østlige og vestlige «halvkuler» som er pent beplantet med flora fra land som er besøkt av skipene fra West India Docks. Jeg stopper i midten, ved skillelinjen, der halvkulene møtes. Vi er bare en kort båttur fra Greenwich, der den ekte nullmeridianen er malt på fortauet utenfor det kongelige observatoriet. En kopi er tegnet her, mellom bambus fra Asia og bregner fra vest. Det er en påminnelse: Uansett hva som ellers skjer, ligger London fortsatt i sentrum av verden. ▯
Det sentrale London betraktes ofte som en øy for turister og fravaerende russiske oligarker og saudiarabiske prinser.