MENS RØYKDYKKERNE SLÅR LØS PÅ FLAMMENE
LANGS DEN SVARTE KANTEN, BRØLER FLY OVER HODET PÅ DEM
Flekkbrannene sprer seg raskt i alle retninger gjennom det tørre reinlavet. De fleste av mennene beveger seg sørover i et forsøk på å begrense spredningen. To mann med motorsager skjaerer ned alt innen synsvidde langs kanten av flammene. Noen trekker uberørte trestammer ut i grønne områder for å redusere mengden drivstoff brannen kan benytte seg av. Andre slår på flammene langs den svarte kanten. Brannslukkingsfly brøler over hodet på dem hvert fjerde minutt. De trekker seg tilbake, men er fortsatt søkkvåte.
Etter mange timer med blytungt arbeid er den nordlige og vestlige kanten av den nye flekkbrannen nesten under kontroll, men flammene brøler nå sørover, båret av den kraftige vinden. De 16 brannfolkene er hele tiden ett skritt bak brannen. Den eneste muligheten er å trekke seg ut før fluktruten blir avskåret.
Den neste dagen vokser brannen til 600 hektar, og brannfolkene er tvunget til å skifte fra en offensiv til en defensiv taktikk. En av de erfarne mennene klager over at enheten hans ble trukket ut før ilden var helt slukket. «Vi hadde fanget den på 13 hektar», sier han. De har et navn for dette: «fang og slipp».
Nå er det eneste målet å beskytte noen hytter og et hus ved Iniakuk-sjøen. Ved hjelp av gummibåter transporterer de brannslanger, vannpumper og sprinkleranlegg til bygningene langs sjøen. Slangene legges ned til sjøen, og sprøytene stilles inn til å beskytte takene.
Jeff Poor eier hytta som ligger naermest brannen. Han er en mager gammel pelsjeger som en gang kom fra østkysten, men «dro så langt unna som jeg i det hele tatt kunne komme». Han bygget denne hytta i 1976. «Flott at disse folkene kunne komme!», sier Poor, som selger pelser fra ulv, mår og gaupe på det russiske markedet. «Alltid glad for å få hjelp.»
Pat Gaedeke, som bygget huset ved enden av sjøen i 1974 sammen med mannen sin, var den som først rapporterte om brannen. Hun er svaert takknemlig. «Det er helt utrolig at de bruker alle disse ressursene på å hjelpe oss», sier hun.
Til slutt, ved hjelp av sprinkleranlegg og hundrevis av meter med slanger, er alle bygningene beskyttet. Brannfolkene har laget en halvsirkel med utstyr som kan beskytte både huset og hyttene.
Brannfolkene er tilbake i leiren klokken 22. De ligger utmattet rundt leirbålet. Bokser med fersken sendes rundt, og mennene fisker opp glatte frukter med svarte fingre. «Hei, husker dere den gangen …» og så begynner noen å fortelle en historie.
DE ÅTTE BRANNFOLKENE som var med fra start, endte med å bruke 16 dager på brannen ved Iniakuk-sjøen, før de fikk avløsning. Brannen tok mer enn 14 000 hektar, men alle bygninger i området ble reddet. «Det brant hele sommeren. Den brant fortsatt da vi dro i september», sier Pat Gaedeke. «Det var moder jord selv som slukket den da det begynte å snø.» ▯
VOMBATEN ER DET ENESTE dyret i verden som frambringer kubeformede ekskrementer, men forskerne har ikke visst hvorfor.
Det har ikke vaert lett å finne svaret. Patricia Yang, som er forsker ved Georgia Institute of Technology, med kroppsvaesker som sin spesialitet, fikk tak i tarmer fra to vombater som var blitt drept i trafikken i Australia, der de hulegravende pungdyrene hører hjemme. Hun var ikke sikker på hva hun egentlig skulle vente seg.
«Først tenkte jeg at dyret kanskje hadde en firkantet endetarmsåpning, eller at terningen dannes naermere magen», sier hun. Men ingen av de hypotesene viste seg å vaere riktige. Hun fant ut at tarmens elastisitet hadde større betydning.
Når mat fordøyes, beveger den seg sakte gjennom tarmen, og presset fra tarmen er med på å forme avføringen. Formen på tarmen påvirker altså formen på avføringen også. Patricia Yang og kollegene hennes utvidet både vombat- og grisetarmer med en ballong for å måle og sammenligne hvor elastiske de ulike tarmene var.
Grisetarmen hadde en relativt ensartet elastisitet, noe som kan forklare dyrets mer runde ekskrementer. Vombattarmen hadde imidlertid en mye mer uregelmessig form. Yang observerte to kløftlignende riller der tarmen var mest elastisk, noe hun tror bidrar til å forme vombatavføring til kuber.
«Det er virkelig første gang jeg har sett noen komme med en god biologisk, fysiologisk forklaring», sier vombatekspert Mike Swinbourne ved University of Adelaide i Australia, som gjennomgikk forskningen.
Yangs neste oppgave er å finne ut hvorfor bare to riller frambringer en kube. Man skulle tro det ville vaere nødvendig med fire stykker. Men selv de innledende resultatene kan vise seg å vaere nyttige innen industrien. Kuber er veldig sjeldne i naturen, sier Yang. «I dag har vi bare to metoder til å lage kubiske former på», sier hun. Enten støper vi dem av myke materialer eller skjaerer dem ut av harde materialer. «Vombater har en tredje metode.»