Under Jerusalem: eldgamle skatter – og nye konflikter
KONTROVERSIELLE UTGRAVINGER UNDER DEN HELLIGE BYEN AVSLØRER ELDGAMLE RELIGIØSE OG KULTURELLE SKATTER – OG VEKKER ELDGAMLE SPENNINGER.
På overflaten er det en hellig by for verdens tre store religioner. Men under overflaten ligger en av verdens travleste arkeologiske utgravinger, der ethvert nytt funn kan utløse nye fiendtligheter mellom partene.
«NED MED HODET», SIER ARKEOLOG JOE UZIEL IGJEN OG IGJEN.
Jeg strever for å holde tritt med den slanke israelske arkeologen som manøvrerer seg gjennom den smale og svingete tunnelen med framspring som stikker inn med jevne mellomrom. Vi har bare lyset fra mobiltelefonene våre til å vise vei, og jeg dukker for at den gule sikkerhetshjelmen min ikke skal skrape mot steintaket over oss. Så stopper han plutselig.
«Nå skal jeg vise deg noe fantastisk», sier han. Den trange passasjen ligger under en høyde som går sørover fra gamlebyen i Jerusalem. Det tidlige Jerusalem lå på denne smale åsen, som i dag er dekket av hus der det stort sett bor palestinere. Den skjuler også en underjordisk labyrint av naturlige grotter, samt kanaler, tunneler og steinbrudd anlagt av kanaanitter, jøder, romere og arabere. Denne passasjen er av nyere dato enn de fleste, ettersom den ble hugget ut av to britiske arkeologer på 1890-tallet.
Jeg følger Joe Uziel inn i et nylig utgravd kammer som er på størrelse med en romslig stue. Telefonen hans opplyser en stump sylinder.
«Det er en bysantinsk søyle», forklarer han mens han bøyer seg for å dra unna en sandsekk og avsløre en glatt, hvit overflate. «Og dette er en del av marmorgulvet.»
Vi står i en kirke fra 400-tallet e.Kr. som ble bygget for å minnes stedet der Jesus sies å ha helbredet en blind mann, ikke langt fra Siloa-dammen. Helligdommen ble forlatt, taket falt sammen, og den gamle bygningen ble med tiden en del av byens enorme underjordiske rike.
I Uziels øyne er kirken ikke bare fantastisk. Den er også den siste komplikasjonen i et av verdens dyreste og mest kontroversielle arkeologiske utgravninger. Han har som mål å avdekke en 2000 år gammel og 600 meter lang gate som en gang førte pilegrimer, kjøpmenn og andre besøkende til et av det gamle Palestinas vidundere: det jødiske tempelet. Den monumentale veien ble dekket av murblokker og forsvant fra syne under da romerne jevnet byen med jorda i 70 e.Kr.
«På grunn av kirken må vi endre retning», sier Uziel. «Man vet aldri hva man støter på.» Han har allerede kommet over jødiske rituelle bad, en senromersk bygning og fundamentene til et tidlig muslimsk palass. Hver av dem skal kartlegges og undersøkes, og arkeologene må finne en vei rundt eller gjennom.
Da de britiske arkeologene gravde seg inn i kirken, var det vanlig å anlegge tuneller. I dag betraktes det som både farlig og uvitenskapelig, unntatt i helt spesielle tilfeller. Her er det imidlertid upraktisk å grave fra overflaten og ned, siden folk bor noen få meter over oss.
I stedet borer en haer av ingeniører og bygningsarbeidere – som arbeider 16 timer i døgnet i to skift, en vannrett sjakt inn under høyden. For hver seksjon som avdekkes, graver Uziel og teamets hans møysommelig vekk jord fra toppen og nedover til bunnen for å finne keramikk, mynter og andre gjenstander. Om denne metoden er vitenskapelig forsvarlig, er avhengig av hvilken israelsk arkeolog man spør. For noen er det revolusjonerende; for andre er det dypt misforstått.
Tunnelarbeidere kjemper med ustabile grunnforhold som har ført til kollapser, mens de som bor over prosjektet, klager på skader på husene sine. Det ambisiøse prosjektet, som hovedsakelig finansieres av en organisasjon av jødiske bosettere, ligger i et spesielt følsomt område i Øst-Jerusalem, som er den delen av byen som ble annektert av Israel i 1967, og som store deler av verden betrakter for okkupert territorium. (Ifølge internasjonal lov er de fleste utgravingene i slike områder ulovlige.) Dette stedet, som palestinerne kaller Wadi Hilweh, er for jødene Davids by, der kongen grunnla israelittenes første hovedstad.
Joe Uziel tar meg med tilbake gjennom den smale passasjen, og vi kommer inn i en del av den nye tunnelen der utgravningene er avsluttet. I det plutselige skarpe lyset blir jeg nesten slått ned av et plastspann fylt med jord som flyr forbi på et samlebånd i hodehøyde. I motsetning til den mørke og klamme britiske sjakten er denne forsterket med skinnende stål og ser mer ut som en metrotunnel. I stedet for togspor er det imidlertid skinnende antikke kalksteinstrinn som forsvinner i det fjerne. «Noen av disse steinene virker naermest nye», sier arkeologen begeistret mens vi slentrer bortover langs den flate trappen. «Dette var hovedgaten i det tidlige romerske Jerusalem. Pilegrimer vasket seg ved dammen og gikk deretter opp til tempelet.»
Publikum under en konsert i Sidkijas hule – et steinbrudd som i årtusener var kilde til kalkstein for byen. Ifølge legenden flyktet kong Sidkia av Juda ut gjennom hulen på 500-tallet f.Kr., mens kong Salomon kan ha brukt stein derfra til å bygge det første jødiske tempelet.
Veien fikk en kort levetid. Utgravde mynter tyder på at den monumentale trappen ble bygget omkring 30 e.Kr. under den beryktede romerske prefekten som er best kjent for å ha gitt ordre om at Jesus skulle korsfestes: Pontius Pilatus.
«SANNHET SPIRER OPP AV JORDEN» står det i Salmenes bok, men hvem som styrer sannheten, er spørsmål som hjemsøker Jerusalem. I en by som er sentral for de tre store monoteistiske religionene, kan det å stikke en spade i jorda få øyeblikkelige og alvorlige konsekvenser. Det er få andre steder på planeten der en arkeologisk utgraving så raskt kan utløse opptøyer, en regional krig eller spenninger i hele verden.
Da regjeringen i Israel åpnet en ny utgang fra en underjordisk passasje langs en del av Klagemuren i det muslimske kvarteret i gamlebyen, i 1996, utløste den voldsomme protester som kostet 120 mennesker livet. Senere strid om kontrollen over det som ligger under det jødene kaller Har Ha-Bayit (Tempelhøyden), og arabere kaller Haram al-Sharif (Edle helligdom), bidro til at Osloavtalen kollapset. Selv det nye «Jerusalems Museum for toleranse» har kommet i kryssilden for å ha ødelagt muslimske graver.
«Arkeologi i Jerusalem er så følsomt at det ikke bare berører forskersamfunnet, men også politikere og folk flest», innrømmer Yuval Baruch fra Israels direktorat for oldsaker (IAA). Baruch er direktør for IAAs travle Jerusalem-kontor, og han er stolt av sin uoffisielle tittel som ordfører for Jerusalems undergrunn. Under hans regime har byen blitt et av verdens travleste arkeologiske brennpunkt med omkring hundre utgravinger i året.
President for De palestinske selvstyremyndighetene, Mahmoud Abbas, har klaget over at all gravingen er et ledd i en kampanje for å overvelde 1400 år med muslimsk kulturarv med jødiske funn. «Her handler ikke arkeologi bare om vitenskapelig kunnskap – det er en politisk vitenskap», sier Yusuf Natsheh, som er direktør for islamsk arkeologi ved den religiøse stiftelsen Jerusalem Islamic Waqf, som overvåker og forvalter de muslimske helligdommene i Jerusalem.
Yuval Baruch hevder at utgravingene ikke er partiske. Uansett om det stammer fra kanaanitter eller korsfarere, får hver historiske periode sin rettmessige vitenskapelige behandling, sier han. Det er ingen tvil om at israelske arkeologer er blant de beste i verden. Men det er heller ingen tvil om at arkeologi blir brukt som et politisk våpen i konflikten mellom arabere og israelere. Israelerne har overtatt fordi de kontrollerer alle tillatelser til å drive utgravning i og omkring Jerusalem.
Politikk, religion og arkeologi har lenge vaert dypt flettet sammen her. Omkring 327 e.Kr. førte den bysantinske keiserinnen Helena tilsyn med rivingen av et romersk tempel. «Hun åpnet bakken, spredte støvet og fant restene av tre kors», forteller en nesten samtidig kilde. Den aldrende moren til Konstantin den store erklaerte at Jesus hadde blitt korsfestet på det ene. Det som ble hyllet som det sanne korset, var med på å vekke interesse for hellige kristne relikvier. Gravkirken ble snart oppført over dette stedet.
Om lag 1500 år senere tok en fransk laerd og politiker, Louis-Félicien Joseph Caignart de Saulcy, initiativ til den første arkeologiske utgravingen i byen. I 1863 fikk han gravd ut et kompleks av kunstferdige graver, til stor forargelse for lokale jøder. Om natten fylte de opp alt det arbeiderne hans blottla om dagen. Caignart de
Saulcy transporterte ufortrødent en eldgammel sarkofag til Louvre. Den inneholdt restene av det han hevdet var en tidlig jødisk dronning.
Andre europeiske oppdagelsesreisende ankom for å lete etter bibelske skatter. I 1867 sendte britene en ung waliser for å undersøke bakken under Jerusalem. Charles Warren leide inn lokalt mannskap til å grave dype sjakter og tunneler som holdt arbeidet hans ute av syne for de nysgjerrige osmanske embetsmennene som på det tidspunktet kontrollerte Jerusalem. Når gravearbeidet viste seg å vaere vanskelig, brukte han dynamitt til å rydde lommer av stein. Warrens arbeid – en gang utforsket han en kloakk ved å legge gamle dører over møkka – og hans bemerkelsesverdig presise kart er fortsatt imponerende. Men en annen arv han har etterlatt, kan vaere en voldsom mistillit til arkeologer blant byens muslimer.
Et århundre senere, da Israel inntok ØstJerusalem, også gamlebyen, fra arabiske styrker under Seksdagerskrigen i 1967, iverksatte jødiske arkeologer store vitenskapelige utgravinger som ble et sentralt element i det unge landets forsøk på å spore opp og skape oppmerksomhet rundt sine røtter. De fant villaer som hadde tilhørt den jødiske eliten i det første århundret etter Kristus, med elegante mosaikker og veggmalerier. Men de avdekket også deler av Nea-kirken som var bygget 500 år senere – det var bare Gravkirken som ble regnet som viktigere. De fant også ruiner av et enormt kompleks som var oppført av tidlige muslimske herskere.
Noen utgravinger var imidlertid klart religiøse. Bare et par segmenter av Klagemuren – en rest av Herodes den Stores tempelplattform og jødedommens helligste sted – er over bakken, så etter Seksdagerskrigen iverksatte Israel et prosjekt for å blottlegge hele lengden ved å grave tunneler. Muren, som er lenger enn Empire State Building er høy, er dekket av nyere bygninger langs mer enn halvparten av lengden. I nesten to tiår var det veldig lite arkeologisk styring av tunnelarbeidet, og mye kunnskap gikk tapt, sier den israelske