Afrikas naturparker

EN ORGANISASJON GÅR NYE VEIER FOR Å GJENOPPRETTE AFRIKAS NASJONALPARKER OG REDDE DET IKONISKE DYRELIVET FRA KRYPSKYTTERE OG ANDRE TRUSLER – OG DET VIRKER.

En ny metode holder på å gjenopprette nasjonalparker og redde dyrelivet.

Hovedkvarteret i Zakouma nasjonalpark sørøst i Tsjad er en sandfarget bygning med et takket brystvern som får det til å ligne et gammelt ørkenfort. Utenfor døren til kommandorommet henger det et bilde av et Kalasjnikov-gevaer i en rød sirkel med en strek over: våpenfri sone. Gevaerene hører til hverdagen her i Zakouma. Alle viltvokterne har dem, og det samme gjelder de krypskytterne som trenger seg inn i parken for å ta livet av ville dyr.

Akasietraer kaster skygge over komplekset, firehjulstrekkere kjører inn og ut, og et stykke unna drikker en flokk elefanter av et vannhull. Selv om dyrene ikke ser ut til å la seg påvirke av aktiviteten rundt hovedkvarteret, er de ikke tamme. De er på vakt, men de er også tørste. Zakouma, som har hatt status som nasjonalpark siden 1963, har til tider vaert en ren krigssone for elefantene. For 50 år siden var det opp mot 300 000 elefanter i Tsjad, men fra midten av

1980-tallet og framover falt antallet drastisk etter rene massakrer begått av tungt bevaepnede krypskyttere. Zakouma ble et tilfluktssted – selv om de aldri har vaert helt trygt – for de siste 4000 elefantene.

I det første tiåret av 2000-tallet ble over 90 prosent av elefantbestanden i Zakouma likevel slaktet ned, hovedsakelig av ryttere fra Sudan som krysset grensen fra øst på paramilitaere elfenbenstokt. (Se i også «Elfenbenskrigene: Siste stopp Zakouma», National Geographic nummer 3/2007). Disse krypskytterne kalles janjaweed: et arabisk ord som løst oversatt betyr «djevler på hesterygg», selv om noen av dem rir på kameler. De stammer opprinnelig fra arabiske nomader som alltid har vaert dyktige ryttere. Med våpen og støtte fra myndigheter i Sudan forvandlet de seg til en hensynsløs styrke under konflikten i Darfur – og senere til frilansbander på jakt etter elfenben. I en periode så ut det til at de ville drepe hver eneste elefant i Tsjad.

I 2010, på oppfordring av regjeringen i Tsjad, overtok den private organisasjonen African Parks (AP) ledelsen av Zakouma nasjonalpark, og det satte en stopper for den negative utviklingen. AP er en allmennyttig organisasjon, grunnlagt i 2000 av en liten gruppe naturvernere som var foruroliget over den dramatiske situasjonen for de ville dyrene i Afrika. Organisasjonen driver nasjonalparker på kontrakt med statlige myndigheter – men det er på betingelse av at AP får full kontroll over parkene. Nå driver AP 15 nasjonalparker i ni land. De setter inn utenlandsk kapital, effektive forvaltningsmetoder og streng håndhevelse av lov og orden i noen av Afrikas mest utsatte ville landskaper.

I Zakouma opprettholdes lov og orden av mer enn 100 erfarne og bevaepnede viltvoktere. De fleste av dem er menn, men det er også kvinner blant dem. Alle aktiviteter er koordinert og tilrettelagt med strategisk presisjon. APs parksjef i Zakouma er sørafrikaneren Leon Lamprecht, som vokste opp i Kruger nasjonalpark, der faren hans var viltvokter.

«Vi er ikke noe militaert foretak», sier han mens han viser fram lageret av skytevåpen og ammunisjon i det låste våpenlageret. «Vi er en naturvernorganisasjon som gir opplaering til viltvokterne våre slik at de kan hanskes med paramilitaere operasjoner.»

Direktøren for African Parks, Peter Fearnhead, som også var med på å ta initiativ til organisasjonen, avviser at den er militarisert, men understreker samtidig behovet for en bevaepnet sikkerhetsstyrke i nasjonalparkene – ikke bare for å beskytte de ville dyrene, men også for å passe på folk i lokalsamfunnene i området, som risikerer å bli utsatt for voldtekt og plyndring av den neste bølgen av djevler på hesterygg.

«Lokalbefolkningen er fullstendig klar over at det er nasjonalparken som gjør at det er stabilt og trygt for dem å bo her», sier Fearnhead.

Leon Lamprecht tegner en pyramide for å illustrere hvordan AP betrakter de ulike nivåene av oppgaver. Man bygger pyramidens fundament på rettshåndhevelse, infrastruktur og et dyktig personale – «områdeintegritet». Derfra kan man bevege seg oppover: utvikling av lokalsamfunn, turisme og forskning på økologi.

NERVESENTERET for denne innsatsen er kommandorommet, der de siste etterretningene om elefantenes oppholdssteder og eventuell foruroligende menneskelig aktivitet – slik som spor etter ulovlig fiske, et skudd eller 100 bevaepnede ryttere som galopperer mot parken – brukes til å avgjøre hvor viltvokterne skal settes inn. Kildene til opplysningene er blant annet rekognoseringsfly, patruljer til fots, GPS-halsbånd på elefantene og håndholdte radioer hos betrodde informanter i landsbyene rundt parken.

Dagens briefing begynner klokken seks om morgenen. På veggen i kommandorommet henger det et stort kart med massevis av knappenåler. I dag er det Tadio Hadj-Baguila som er ansvarlig for lov og orden i parken. Han leder møtet på fransk, iført turban og kamuflasjeklaer.

Leon Lamprecht forklarer at de svarte knappenålene på kartet representerer elefantene. De grønne er vanlige viltpatruljer – også kalt Mamba -team – med seks betjenter på hvert team. De beveger seg gjennom villnis i parken i fem dager av gangen. Bevegelsene styres av elefantene, som patruljene følger som en slags diskre skytsengler.

Og denne, sier Lamprecht og peker på en rød og hvit knappenål som er plassert helt utenfor kartet, representerer et team på to betjenter som utfører skjult rekognosering langt hjemmefra. Det er så hemmelig at ikke engang radiooperatørene vet hvor de befinner seg; det er det bare Leon Lamprecht og Tadio Hadj-Baguila som gjør.

Lenger oppe på veggen, over kartene, henger en rekke minneplater over de få, men likevel tunge, tapene styrken har vaert rammet av siden AP overtok ansvaret for driften av parken. Hendelse. 24. oktober 2010. Zakouma NP. 7 elefanter, står det på en. På en annen: 19. desember 2010. Zakouma NP. 4 elefanter. Minneplatene er som dødsklokker. En av dem er litt annerledes, men like kortfattet. Hendelse. 3. september 2012. Heban. 6 vakter. Noen krypskyttere la seg i bakhold på et høydedrag ved navn Heban, og en gruppe viltvoktere ble drept. Det er et mørkt minne, og det er med på å gjøre årvåkenhet er en del av kulturen her.

Men tross tapene har AP klart å stanse strømmen av elefantblod. Siden 2010 har det bare blitt drept 24 elefanter, og ikke noe elfenben har gått tapt. Janjaweed har – om enn midlertidig – blitt drevet tilbake mot enklere mål andre steder. Og elefantene i Zakouma har etter flere tiår med vold og ødeleggelse begynt å få unger igjen. Bestanden omfatter nå omtrent 150 unger, noe som er et tegn på helse og håp.

TRUSSELEN OM VOLDELIGE ANGREP er fortsatt alvorlig i Zakouma, men situasjonen er enda verre i nasjonalparken Garamba i det nordøstlige hjørnet av Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo). Garamba er truet fra alle kanter.

AP har drevet parken siden 2005 sammen med Det kongolesiske naturverninstituttet (ICCN). Landskapet i Garamba er et lappeteppe av savanne, tørt buskas og skog, og i denne parken

holder DR Kongos største bestand av elefanter til, sammen med både kordofansjiraffer (en kritisk truet underart), kuantiloper, løver, flodhester, ugandisk kob og andre ville dyr.

Nasjonalparken er kjernen i et økosystem som omfatter tre tilstøtende jaktreservater der lokalbefolkningen har en begrenset bruksrett. Parkens historie er er preget av både krig og militarisert krypskyting. Det nordlige hvite neshornet er stort sett utryddet av jakt, for det nå bare er to hunner av denne kritisk truede underarten igjen i fangenskap.

Langs en 261 kilometer lang strekning grenser Garamba opp til det kaotiske Sør-Sudan, som i begynnelsen av dette århundret kjempet for løsrivelse fra Sudan, og senere eksploderte i maktkamper og borgerkrig. Det er heller ikke langt til andre urolige områder i Uganda og Den sentralafrikanske republikk. Den geografiske plasseringen, samt tett skog og tilgang til elfenben har i mer enn to tiår gjort nasjonalparken til en fristelse og til tider en slagmark for opprørshaerer og andre farlige gjester.

Lord’s Resistance Army (LRA) er en kultlignende opprørshaer fra det nordlige Uganda som er beryktet for blant annet å bortføre barn til en tilvaerelse som soldater og sexslaver. Gruppen ledes av den fanatiske Joseph Kony, og i 2009 kom de fram fra skjulestedene sine i det vestlige Garamba og angrep en landsby like ved hovedkvarteret i parken. Mange bygninger ble brent ned, og en stor del av elfenbenet som ble oppbevart her, ble stjålet.

Viltvokterne gjorde motstand og drepte noen LRA-soldater, men de mistet også 15 av sine egne. Bare få år senere strømmet om lag 1000 opprørere på flukt fra krigen i Sør-Sudan inn over grensen. Etter det store LRA-angrepet var direktøren for ICCN, Cosma Wilungula Balongelwa, svaert bekymret.

«Jeg hadde nesten mistet håpet om at vi kunne holde stand», forteller han under et besøk i parken. Den gangen, på det absolutte bunnpunktet, spurte han Peter Fearnhead om AP kunne komme til å trekke seg. «Peter svarte: Nei, vi gir opp ikke Garamba.»

Naftali Honig, en tidligere etterforsker av naturkriminalitet (og National Geographicstipendiat), har årevis med erfaring i å fange krypskyttere andre steder i Sentral-Afrika. I dag står han i spissen for forsknings- og utviklingsaktivitetene i Garamba. Med hjelp fra National Geographic og andre organisasjoner utviklet mannskapet i parken nye overvåkingsverktøy, slik som akustiske sensorer som kan skille mellom et skudd (langt inne i parken) og en gren som knekker. «African Parks har gjort Garamba til en slags prøveklut», sier Naftali Honig. «Grunnen er at parken er så stor og står overfor så alvorlige ytre trusler.»

Likevel er patruljering til fots fortsatt det viktigste redskapet når lov og orden skal håndheves. Den britiske rådgiveren Lee Elliott forteller meg om opplaeringen av viltvokterne. Han kom til AP etter 24 år i haeren, der han begynte karrieren som mening, steg i gradene og gjorde tjeneste i Afghanistan og andre steder. Da han kom til Garamba i 2016, var det så som så med disiplin og organisering i parken.

«Vi har gode folk, så det er bare et spørsmål om å få fram det beste i dem.» Han framhever Pascal Adrio Anguezi, en høyreist major som står i spissen for å opprettholde lov og orden – og er tvers igjennom ubestikkelig. «Det ville vaert vanskeligere for oss uten Pascal», sier Lee Elliott.

På treningsområdet møter vi åtte utmattet viltvoktere som snart er ferdige med 48 knallharde timer. Hele den foregående dagen var de på øvelse, i går kveld på trening, så litt søvn, en løpetur i dag morges, og nå beveger de seg gjennom bushen i team på fire, mens de skyter. Det er en ild-og-bevegelse-øvelse, der to mann skyter og sørger for dekning for to andre, som løper framover. Til slutt retter de skytset mot en målskive på et tre. Poenget er egentlig å finne ut hvem som fortsatt har ryggrad og disiplin, selv når de er utmattet, forklarer Lee Elliott.

EN TIDLIG MORGEN drar jeg ut sammen med en ung mann ved navn Achille Diodio, som har ansvaret for å holde orden på de 55 kordofansjiraffene her i Garamba. Like etter at vi har kommet oss fram til det landskapet sjiraffene trives i – åpen savanne avbrutt her og der av traer, saerlig akasier – får Achille Diodio øye på et hode på en lang hals som tårner seg opp over krattet til høyre for oss. Ut fra en mappe med fotografier bekrefter han at dette er GIR37F, en voksen hunn som ble sett for første gang fire år tidligere. Hunnen ble utstyrt med en radiosender, men det er lenge siden den sluttet å virke,

og Achille Diodio er glad for å se at sjiraffen fortsatt er i live og ser ut til å ha det bra.

Diodio er fra Kongo og akkurat den typen unge talenter AP har så stort behov for. Han er født og vokst opp i en liten by like ved Garamba. Det er ingen tvil om at han var heldig: Familien hans hadde mulighet til å sende ham til en skole i en større by og videre til universitetet i Kisangani, der han fikk et stipend for å studere i Harbin i Kina. Der brukte han det første året på å laere språket. Han kunne allerede snakke lingala, swahili, fransk, engelsk og litt kikongo, og laerte seg også mandarin.

Fire år senere, utrustet med en grad fra et solid kinesisk universitet og en avhandling om elefanter i Kongo, kom han til AP for å arbeide som frivillig. Det tok ikke lang tid før han fikk tilbud om fast jobb.

Flere av lederne av AP snakker om det de ser som en presserende utfordring: å laere opp og forfremme langt flere afrikanere i organisasjonen. For å si det som det er: AP trenger flere svarte ansikter i ledelsen. Peter Fearnhead er enig. Han påpeker at det er et generelt problem i naturvernsektoren i hele Afrika, som lenge har vaert dominert av statlig sektor.

Dessuten har ikke de allmennyttige organisasjonene gjort nok for å utdanne afrikanere i økologi og naturforvaltning. «Den innsatsen skal vi investere mer i», sier Peter Fearnhead. Dyktige unge kongolesere som Achille Diodio, med en interesse for naturvern, burde ikke bli tvunget til å reise over halve kloden for å få seg en utdannelse på kinesisk.

Å OPPRETTHOLDE en paramilitaer styrke av viltvoktere gir AP enda en utfordring, nemlig å holde disiplin i egne rekker. Verdens villmarksfond, WWF, ble tidligere i år kritisert etter beskyldninger om at styrker av bevaepnede viltvoktere som organisasjonen var med på å finansiere i Asia og Afrika, har forbrutt seg mot menneskerettighetene overfor mistenkte krypskyttere. WWF har bestilt en upartisk studie av saken, og utvalget som gjennomfører den (under ledelse av FNs tidligere høykommissaer for menneskerettigheter, dommer Navi Pillay) har fortsatt ikke publisert sin rapport.

Hvordan er AP annerledes? «Modellen vår gjør oss ansvarlige for viltvokterne. Det er våre egne folk», sier tsjekkeren Markéta Antonínová, som har arbeidet for AP i mer enn ti år, senest som sjef for organisasjonens prosjekter i Pendjari nasjonalpark i det nordlige Benin, med ansvar for lov og orden og forskning. I motsetning til WWF ansetter AP viltvoktere direkte og påtar seg ansvaret for alt de foretar seg, forteller hun.

Pendjari er det siste store tilfluktsstedet for elefanter og løver i Vest-Afrika. Den er en del av et multinasjonalt kompleks som innbefatter tilstøtende parker i Burkina Faso og Niger, og hele det fredede Pendjari-området (samt Garambaøkosystemet). Det omfatter også buffersoner langs parkens sør- og østgrense, der lokalbefolkningen har lov til å drive jakt. Den er også en av de nyeste tilføyelsene til APs portefølje: en tiårig samarbeidskontrakt ble inngått i 2017 med myndighetene i Benin, Wyss Foundation og National Geographic Society. Zakouma er en foreløpig

suksesshistorie, og Garamba har et stort potensial. Pendjari er den lovende nyskapningen.

Markéta Antonínová og hennes samboer, kanadieren James Terjanian, kom til Pendjari i begynnelsen av APs kontraktsperiode, han som parksjef og hun som en slags medforvalter, helt til de fikk barn og valgte å flytte. Oppgaven med å bygge opp kapasiteten til å opprettholde lov og orden var som alltid utfordrende. De startet med bare 15 personer uten noen saerlig opplaering, men nå har styrken i Pendjari vokst til omkring 100 pålitelige viltvoktere.

Antonínová var i Zakouma i 2012, da viltvokterne ble drept ved Heban, og hun var i Garamba da LRA brant ned landsbyen like ved hovedkvarteret i 2009. Det er andre utfordringer i Pendjari.

Her kommer det ingen bevaepnede ryttere galopperende for å stjele elfenben. Eller haerer som plyndrer landsbyer på vei tilbake fra toktene sine, påpeker jeg. «Nei», svarer hun. «Ikke enda.»

Før 2017, forteller Antonínová, var alt i Pendjari basert på mistillit og konflikt. AP inngikk en avtale om å overta den fulle kontrollen og arbeidet samtidig for å etablere et samarbeid med alle parter – til beste for både dyrelivet, landskapet og lokalbefolkningen. «Det er den eneste måten å gjøre det på», sier hun. Det er African Parks-modellen. Enten har de tillit til oss, eller så har de ikke det.

EN GANG I ÅRET , når tørketiden er slutt, feirer Garamba nasjonalpark den såkalte Ranger Day,

en festival med parader og anerkjennelse av de folkene som baerer Kalasjnikov-gevaerene og ansvaret for å forsvare parkens ville dyr, og opprettholde lov og orden. I år kommer dagen med varmt og klart vaer. Vi samles på paradeplassen ut på formiddagen, og høytstående personer og andre gjester tar plass under paviljongen, mens hundre parkbetjenter har tatt oppstilling midt på plassen. Pascal Adrio Anguezis to meter høye skikkelse tårner seg opp over oss andre, ulastelig antrukket i uniform og grønn beret, med en trådløs mikrofon ved sitt venstre kinn og et seremonielt sverd i høyre hånd. Han er dagens seremonimester.

Klokken 11.25 anroper Anguezi troppene sine. Inn marsjerer en fanevakt av soldater fra den kongolesiske haeren med oransje bereter og flagget til DR Kongo. Deretter kommer et lite orkester og spiller en hymne med fire trompeter, en tuba, cymbaler og to trommer. En general fra haeren inspiserer vilvokterne, fulgt av Pascal Adrio Anguezi. Nå er det så varmt at vi er takknemlige for de elektriske viftene. Så begynner talene.

Parkforvalter John Barrett snakker kort og rosende på fransk om folkene sine, fra før og nå. «19 viltvoktere har mistet livet i tjenesten her. Dem minnes vi i dag», sier han.

APs utsending, John Scanlon, som er en slags global ambassadør for organisasjonen, kommer inn på baerekraftig utvikling i nabosamfunnene og (med beskyldningene mot WWF i friskt minne) at iveren etter å stanse krypskyttere må balanseres mot en dyp respekt for menneskerettighetene. ICCN-direktør Cosma Wilungula Balongelwa, som har kommet helt fra hovedstaden Kinshasa, snakker om samarbeidet med AP, og en halv time inn i talen besvimer en viltvokter på grunn av varmen og blir båret vekk. Til slutt gjenopptas paraden under skarpe kommandorop fra Pascal Adrio Anguezi: viltvoktere i taktfast marsj, så fire kvinnelige viltvoktere, så fem eldre veteraner, så 200 skolebarn i blå og hvite uniformer og så igjen det utrettelige orkesteret.

Dagens siste begivenhet er en tautrekkingskonkurranse, der viltvoktere kjemper mot soldater fra haeren eller mot hverandre. Åtte mann trekker i hver sin ende av et tykt rep. De trekker hverandre over den støvete plassen. Den britiske rådgiveren, Lee Elliott, fungerer som en munter dommer.

Nå har det begynt å duskregne. De høytstående gjestene trekker seg tilbake. Tautrekkingen fortsetter. Duskregn blir til regnskyll. Støv blir til søle. Viltvokterne glir, faller, kommer seg opp igjen og kjemper det beste de kan. Lee Elliott, som nå er gjennomvåt og skitten, smiler stolt da han stiller folk opp til enda en omgang. «Hvis det ikke øser ned, er det ikke noe å bry seg om», sier Naftali Honig idet vi setter oss inn i bilene og kjører av gårde til lunsj.

Idet vi kjører, fortsetter viltvokterne ufortrødent kampen tross de svaert utfordrende forholdene – slik de alltid gjør. ▯

Ennedi-reservatet TSJAD Langt inne i det nordøstlige Sahara skjermer de store sandsteinstårnene på Ennedi-platået for vannhull, oaser, dyreliv og urgamle helleristninger på fjellvegger. Naturvernorganisasjonen African Parks (AP) har overtatt ledelsen av Ennedis Natur- og kulturreservat i samarbeid med myndighetene i Tsjad.

Zakouma nasjonalpark TSJAD Denne nasjonalparken, med savanne og akasietraer i det sørøstlige Tsjad, mistet over 90 prosent av elefantene i tiåret etter årtusenskiftet. De ble hovedsakelig drept av ridende bander (såkalte janjaweed) fra Sudan. AP overtok ansvaret i 2010, og nå føler elefantene seg så trygge at de beveger seg over større områder og får flere unger.

Zakouma nasjonalpark TSJAD Øvelser med skarpladde gevaerer er en del av opplaeringen for viltvoktere i Zakouma, og i andre nasjonalparker som blir drevet av African Parks. Organisasjonens øverste sjef, Peter Fearnhead, avviser at AP er «en tungt militarisert organisasjon», men sier at de «ubetinget» opprettholder lov og orden.

Pendjari nasjonalpark BENIN I en tilstøtende buffersone har lokalbefolkningen lov til å fiske i denne grunne sjøen et par ganger i året. Landsbyboerne dyrker også bomull, samler brensel og lager trekull i sonen. Parkledelsen samarbeider med innbyggerne – for eksempel ved å sørge for insentiver til å dyrke økologisk bomull for å begrense belastningen på naturen i buffersonen.

Pendjari nasjonalpark BENIN De siste løvene i Vest-Afrika tilhører en kritisk truet undergruppe, og denne unge hannen er en av bare omkring 100 individer i Pendjari. Parken ligger helt nord i Benin, som en del av et nettverk av parker som gjennom tre land. Uesco kaller det W-Arly-Pendjarikomplekset: enn øy av håp for dyrene i Vest-Afrika.

Garamba nasjonalpark DR KONGO Viltvoktere fra naturvern-instituttet i DR Kongo (ICCN) settes av fra et AP-helikopter for å beskytte elefanter mot krypskyttere. Dette var ikke en øvelse. To krypskyttere ble drept i skuddvekslingen som fulgte, og en viltvokter ble såret. Ingen elefanter kom til skade. AP samarbeider med ICCN om å forsvare Garamba.

Garamba nasjonalpark DR KONGO Skogene og savannene i Garamba er så flate at en liten høyde som kalles Mount Bagunda, fungerer som utsiktspost for viltvokterne. Fra leiren under en sendemast kan de holde utkikk etter bål, sende ut patruljer og sende informasjon tilbake til basen.

Majete viltreservat MALAWI Skolebarn tar en pause på elvebredden under et besøk i Majete, som et ledd i et AP-initiativ for å oppmuntre lokalbefolkningen til å få glede av reservatet. Krypskyting og lovløshet herjet Majete før AP tok over i 2003. Svarte neshorn, elefanter, løver, leoparder, impalaer er blant artene som har kommet tilbake. Det kommer flere besøkende, halvparten av dem er fra Malawi.

Majete viltreservat MALAWI Dansere fra landsbyen Tsekera like ved Majete oppfører Gule Wamkulo (den store dansen), der de påkaller forfedrenes ånder – som antas å ha tatt bolig i fugler og andre ville dyr – i håp om regn og at konfliktene i området skal stanse. Den tradisjonelle dansen oppføres for betalende turister og gir inntekter til lokalsamfunn som tidligere var helt tømt for dyreliv og økonomiske muligheter.