Når verdens tak smelter
ISEN SOM LENGE HAR PREGET FJELLKJEDENE I SØR-ASIA, SMELTER OG DANNER ENORME SJØER SOM FØRER TIL FRYKT FOR KATASTROFALE OVERSVØMMELSER.
Farlige bresjøer høyt oppe i fjellene er en tikkende bombe over Nepal.
Når man flyr over Mount Everest, er det som å sveve over et hav av skarpe hvite tinder som fortsetter ut i det uendelige.
Det er et landskap som ikke ligner noe annet – de kolossale isbreene i Himalaya som i årtusener har blitt fornyet hver sommer av monsunen, som dekker fjellene med nye lag av snø.
Men hvis man tar den samme flyreisen om 80 år, er de glitrende iskjempene antagelig borte.
Tidligere i år offentliggjorde ICIMOD – det internasjonale senteret for integrert utvikling for fjellområder – den hittil mest omfattende analysen av hvordan klimaendringer påvirker isbreene i fjellområdene i Himalaya, Hindu Kush, Karakoram og Pamir, som sammen danner en bue over Afghanistan, Pakistan, Kina, India, Nepal, Bhutan og Myanmar. Avhengig av hastigheten på den globale oppvarmingen vil mellom en tredjedel og to tredjedeler av de om lag 56 000 isbreene i dette området ha forsvunnet før 2100, viste analysen.
Det er svaert urovekkende for 1,9 milliarder mennesker som er avhengige av isbreene som vannkilde – ikke bare til drikkevann og hygiene, men også til landbruk, vannkraft og turisme. Men studien så også på et mer umiddelbart problem: Når isbreene smelter så raskt, hvor renner alt vannet – vel 3850 km3 – når isen smelter?
Svaret er at Himalaya, som lenge har blitt kjennetegnet av isbreer, raskt holder på å bli en fjellkjede kjennetegnet av innsjøer. En annen studie kom fram til at det fra 1990 til 2010 ble dannet over 900 nye bresjøer i de høye fjellkjedene i Asia. Disse områdene er så avsidesliggende at forskere må basere analysene på data fra satellitter, og nye sjøer ser ut til å vokse så raskt at det er vanskelig for forskningsgruppene å bli enige om det nøyaktige antallet.
«Alt sammen skjer mye raskere enn vi forventet for bare fem eller ti år siden», sier Alton Byers som er geograf ved University of Colorado Boulder og National Geographic Explorer.
FOR Å FORSTÅ HVORDAN DISSE SJØENE dannes, kan du forestille deg at en isbre er som en bulldoser som langsomt pløyer seg nedover siden av et fjell, freser opp bakken etterlater en voll av avleiringer på hver side mens den beveger seg framover. Disse vollene kalles morener, og når isbreer smelter og trekker seg tilbake, fylles fordypningen som er igjen med vann, slik at morenene fungerer som naturlige demninger.
«Det starter som smeltevannsdammer som flyter sammen til en dam og deretter til en bresjø. Hvert år blir den større, helt til den inneholder millioner av kubikkmeter», forklarer Alton Byers. Når sjøen fylles opp, kan den begynne å strømme over morenene som demmer den inne, og i verste fall kan demningen gi etter. En slik plutselig og voldsom utstrømning av smeltevann fra en isbresjø kalles med et islandsk begrep for et jøkulhlaup, men det finnes også et sherpaord for det: chhu-gyumha, en katastrofal oversvømmelse.
Et av de mest voldsomme jøkulhlaupene i Himalaya fant sted i Khumbu i Nepal 4. august 1985, da ismasser raste ned langs Langmoche-breen og landet i den 1,5 kilometer lange Dig-sjøen.
Sjøen var sannsynligvis under 25 år gammelt – et fotografi den sveitsiske kartografen Edwin Schneider tok i 1961, viser bare is og avleiringer ved foten av Langmoche.
Da israset traff innsjøen, skapte den en 4 til 6 meter høy bølge som brøt gjennom morenen og slapp løs mer enn 5 millioner m3 vann – det svarer omtrent til den mengden vann som finnes i 2000 50 meter lange svømmebassenger.
Sherpaen som var vitne til dette beskrev en svart vannmasse som beveget seg ned gjennom dalen,
ledsaget av voldsom støy som fra mange helikoptre og lukten av nypløyd jord. Vannmassene ødela 14 broer, om lag 30 hus og et nytt vannkraftverk. Ifølge noen rapporter ble flere mennesker drept. Til alt hell skjedde dette under en festival, så det var bare noen få beboere i naerheten av elven den dagen, noe som utvilsomt reddet mange menneskeliv.
«Det har alltid vaert jøkulhlauper her», sier Alton Byers. «Men vi har aldri sett så mange farlige sjøer oppstå så raskt. Vi vet så lite om dem.»
Oversvømmelsen fra Dig-sjøen rettet oppmerksomheten mot andre farlige sjøer i hele Himalaya. Øverst på den listen var Rolpa-sjøen i Rolwaling-dalen i Nepal og Imja-sjøen ikke langt fra foten av Mt. Everest. Disse to bresjøene ligger over dalløp mot flere landsbyer på den populaere vandreruten til Everest Base Camp.
På slutten av 1980-tallet begynte flere forskergrupper å undersøke de to bresjøene. Satellittbilder avslørte at Imja-sjøen hadde blitt dannet etter Dig-sjøen, en gang på 1960-tallet og at den hadde ekspandert med alarmerende fart. En studie anslo at arealet til innsjøen vokste med nesten 10 hektar bare i perioden mellom 2000 og 2007.
«Utfordringen med bresjøer er at risikoen hele tiden endrer seg», sier Paul Mayewski, som er direktør for Institutt for klimaendringer ved University of Maine. Han ledet en National Geographic--ekspedisjon tidligere i år, sendt ut for å studere isbreene i Nepal. Mange av morenene som holder på bresjøer, er blant annet naturlig forsterket med store isflak som er med på å stabilisere hele strukturen. Hvis isen smelter, kan en tidligere stabil morene bryte sammen.
Andre trusler ligger under isen. Når isen smelter, dannes store hulrom inne i breen, og disse hulrommene kan bli fylt med smeltevann. Disse skjulte reservoarene er noen ganger forbundet via smeltevannskanaler i isen til dammer på overflaten. Når en utvei for reservoaret plutselig åpner seg opp, kan en lang rekke sammenkoblede dammer bli tømt samtidig, noe som kan skape en voldsom oversvømmelse. Selv om denne typen jøkulhlaup er mindre, og dermed mindre ødeleggende, enn fra bresjøer, forekommer de oftere. Vi vet veldig lite om dem.
«Det er ikke så enkelt å finne ut hvordan vann strømmer gjennom isbreer», sier Paul Mayewski.
Men foreløpig er det jøkulhlaup fra bresjøer som skaper mest bekymring. Alton Byers peker blant annet på morenen ved foten av Khumbubreen, der det nå ligger en klynge av små dammer. «Det er den neste store sjøen», sier han og påpeker at morenen tårner seg opp like over landsbyen Tugla, der det er en jevn trafikk av besøkende. «Det er bare et spørsmål om tid før den blir en risikofaktor.»
Det er vanskelig for forskere å vurdere faren uten å utføre feltarbeid, noe som ofte krever mange dager på vandring for å nå fram til fjerntliggende sjøer, men en studie fra 2011 identifiserte 42 sjøer i Nepal med høy eller veldig høy risiko for oversvømmelse. I hele Himalaya-regionen finnes det kanskje mer enn hundre.
ET ANNET LAND MED EN LANG TRADISJON for å håndtere voksende bresjøer er Peru, som har mistet opptil 50 prosent av breisen sin i de siste 30 til 40 årene, og der tusenvis av mennesker har blitt drept av jøkulhlaup. Etter at en voldsom flom fra Palcacocha-sjøen utslettet en tredjedel av byen Huaraz og drepte omkring 5000 mennesker, begynte Peru å teste banebrytende metoder for å drenere farlige bresjøer. I dag har myndighetene i Peru sørget for å senke vannstanden i en lang rekke sjøer – og det er i tillegg blitt oppført vannkraftverk og kanaler for vann til bruk i landbruk.
Men det er ikke lett å implementere disse løsningene i Nepal. Den store forskjellen mellom Peru og Himalaya er logistikk, sier John Reynolds, som er spesialist på geologisk risiko. han hjalp til med å senke vannstanden i Rolpa-sjøen, som mange betrakter for den farligste bresjøen i
Isbreene inneholder tusenvis av kubikkilometer vann, og det umiddelbare problemet for regionens befolkning er derfor: Hvor blir det av alt dette vannet når isbreene smelter så raskt?
Nepal. «I Peru lå sjøene stort sett aldri mer enn en dagsmarsj fra en vei», sier han. I Nepal kan det ta fem eller seks dager å gå fra den naermeste veien til bresjøen.
Rolpa-sjøen ligger så avsidesliggende at alt tungt maskineri måtte demonteres og flys inn med helikopter, før det ble satt sammen igjen. En liten demning med sluseporter ble bygget, før ingeniørene begynte å slippe vann ut fra bresjøen. «Hvis man drenerer for raskt, kan det destabilisere flankene, saerlig morenene som kapsler inn sjøen», sier Reynolds. Alt i alt ble vannstanden i Rolpa-sjøen senket med over 3,5 meter.
I 2016 deltok haeren i Nepal i et prosjekt som drenerte Imja-sjøen for en tilsvarende mengde vann. Ingen av tiltakene har fjernet faren for oversvømmelse, men det er likevel positive skritt. Det samme gjelder installeringen av varslingssystemer.
Ikke alle bresjøer utgjør en like stor trussel, og mens forskere fortsetter med å utvikle nye måter å studere sjøene på, laerer de å vurdere det reelle risikonivået hver bresjø utgjør. I noen tilfeller har de funnet ut at risikoen var overdrevet, blant annet når det gjelder Imja-sjøen.
«Det er ingen forbindelse mellom de faktorene som forårsaker til jøkulhlaup og størrelsen på bresjøen som var kilden til hendelsen», sier Reynolds. «Det avgjørende er hvordan vannmassene interagerer med selve demningen.»
Og det er ikke bare de store innsjøene som utgjør en betydelig trussel, forteller den nepalske forskeren Dhananjay Regmi.
«Vi er mer bekymret for store sjøer, men de fleste katastrofene i de siste årene har blitt utløst av relativt små sjøer som vi aldri forventet det fra.»
Uansett om bresjøene er små eller store, er det ingen tvil om at de betingelsene som kan utløse oversvømmelser, stadig oftere er til stede i dag. John Reynolds påpeker at store stein- og jordskred blir mer vanlige etter hvert som permafrosten
smelter, og hvis de treffer sårbare sjøer, kan det utløse oversvømmelser. Det var noen lignende som skjedde i Khumbu-dalen i 1985.
«Vi må utføre integrerte studier av de geologiske risikoene i disse dalene», sier Reynolds. «Jøkulhlaup er bare en del av puslespillet.»
Dhananjay Regmi ser de mange nye bresjøene som en mulighet for utvikling. «Hver sjø har sine egne egenskaper, og hver av dem må behandles forskjellig», sier han.
Noen av sjøene kan fungere som kilder til produksjon av mineralvann, mens noen kan brukes til vannkraft eller som reisemål for turister. Noen bør kanskje forbeholdes religiøse formål.
Alton Byers er optimistisk når han ser på framskrittene som allerede er gjort. «Det er ikke bare de store infrastrukturprosjektene. Folk som bor i fjerne og høytliggende fjellområder er i gang med å utvikle sin egen teknologi for å tilpasse seg denne situasjonen.»
Han forteller at folk i Khumbu-dalen har bygget trådbur fylt med stein som skal styre oversvømmelser utenom landsbyene. Det har vist seg å vaere veldig nyttig, blant annet i 2016, da en smeltevannkanaler fra en isbre utløste en oversvømmelse like ved landsbyen Chukung. Steinene holdt stand mot den strie strømmen og ledet vannet utenom flere større hytter, og landsbyen ble reddet. ▯
rapporterte fra Mt. Everest Base Camp i klatresesongen i 2019. Artikkelen om fjellklatring i Queen Maud Land i Antarktis kom i National Geographic nummer 9/2013.