Polarområder: Elsket og fryktet
Noen av de mest berømte polarforskere gitt uttrykk for at polområdene både kan trollbinde og seigpine.
«Det ser ut som et eventyrland», skrev Roald Amundsen i 1911 under ekspedisjonen der han kom Robert Falcon Scott i forkjøpet i kappløpet til sørpolen. Scott så forståelig nok annerledes på det. «Du barmhjertige! Dette er et forferdelig sted», raste han i dagboken etter å ha innsett at Amundsen hadde slått ham.
Jean-Baptiste Charcot hadde et hat/kjaerlighetsforhold til Antarktis, som han utforsket i begynnelsen av 1900-tallet. «Hvorfor føler vi denne underlige dragningen til disse polarområdene; følelsen er så sterk og varig at vi helt glemmer de mentale og fysiske påkjenningene når vi kommer hjem og ikke vil noe annet enn å vende tilbake?» filosoferte den franske havforskeren. «Hvorfor er vi så svake for sjarmen i disse landskapene, som er så øde og skremmende?»
Livet i lave temperaturer krever en god del mer omtanke på grunn av den mangelen på sikkerhet som kalde omgivelser fører til, sier Eric. Han mener det nettopp er de store utfordringene i de kalde miljøene som er tiltrekkende.
DET ER OGSÅ EN UTFORDRING som faerre og faerre av verdens befolkning etter hvert får muligheter til å oppleve. Selv om det ikke er fare for at kalde steder forsvinner helt fra planeten i en overskuelig framtid, skrumper utstrekningen inn, og det samme gjør varigheten og intensiteten av de kaldeste periodene. Verden blir varmere. Og det er de kaldeste områdene varmes opp aller raskest.
Siden begynnelsen av 1900-tallet har den gjennomsnittlige vintertemperaturen i USA steget nesten dobbelt så raskt som sommertemperaturen. I løpet av de siste fem–seks tiårene har Arktis blitt mer enn 2 grader varmere; det er betydelig mer enn resten av kloden. Den årlige minimumsutstrekningen av havisen i Arktis faller med om lag 13 prosent per tiår. Mens jeg skriver dette, sommeren 2019, smelter innlandsisen på Grønland med et tempo som klimamodellene ikke hadde forventet før i 2070.
Her bør jeg rette det jeg skrev tidligere om å stå på nordpolen: For å vaere helt presis sto jeg ganske tett på nordpolen. Da jeg var der i august 2017, var området omkring selve nordpolen for det meste åpent hav.
Jeg tenker på Eric, som fortalte om hvor annerledes den siste nordpolekspedisjonen hans var – hvordan han fortsatte å tråkke gjennom is som var tynnere og mer oppbrutt enn han hadde opplevd tidligere. Jeg tenker på en annen venn som har brukt flere tiår på å studere seler på den arktiske havisen. Han synes det er usigelig trist at sønnen hans ikke vil få mulighet for å gjøre det samme.
Jeg tenker igjen på mine egne opplevelser i kulda, og hvor fattig livet mitt ville ha vaert uten dem. Jeg tenker på Rosshavet i Antarktis i januar 1993, på å klatre opp en høyde med et annet besetningsmedlem fra M. V. Greenpeace og sitte på toppen og se ned over bukta under oss. Det hadde vaert en lang og vanskelig ekspedisjon for å lete etter hvalfangerskip som ikke ville bli funnet. I flere dager før det hadde Antarktis hentet fram sitt verste vaer og bombardert skipet vårt med hylende vind og iskalde bølger, helt til fartøyet var dekket med et tykt lag is. Da stormen hadde lagt seg, og isen hadde blitt hakket vekk, benyttet vi anledningen til å gå i land.
Den kalde vinden bet i de små flekkene med blottet hud i ansiktene våre, og vi trakk skjerf og hetter tetter rundt oss. Plutselig døde vinden. Et øyeblikk var det stille. Vi så på hverandre og smilte. Vi sa ikke et ord. Det var ikke nødvendig. Vi satt bare der på en liten høyde i Antarktis og smilte.
Kieran Mulvaney, som skriver om natur, dyreliv og miljø, har blant annet utgitt boken At the Ends of the Earth: A History
of the Polar Regions. Når han ikke reiser i Arktis eller Antarktis – det var hans niende tur i år – bor han i den relativt varme delstaten Vermont i det nordøstlige USA.